Foto: Commons Wikimedia
En illustrasjon gjennom følgende korte fortelling har til hensikt å sette vår tenkemåte i perspektiv. Dette er virkelige hendelser som har funnet sted blant flyktninger i Norge, for eksempel da afghanere ble vurdert i den offentlige debatten om hvorvidt de var lønnsomme.
La oss forestille oss
Hvis vi et øyeblikk bytter ut for eksempel Fatima med Mia og Reza med Henrik, og starter fortellingen fra alarmklokken ringer for de to om morgenen – så kan du på egen hånd avslutte den og gjøre deg noen tanker rundt den.
«Henrik og Mia våkner til deres favorittsang, Wonderful World, fra Sonos-anlegget som vekker dem hver morgen. Det er lørdag, og ungene er allerede oppe og spiller FIFA mens de jafser på godteposen som de har funnet i skapet.
Henrik og Mia tar på seg klær og gjør klar bilen for en liten handletur, mens de litt eldre barna skal passe Josefine (4) mot litt lommepenger. Dette er fint tenker Mia, tre fluer i en smekk. I det de skal ut glemmer Mia telefonen og går inn igjen i huset. Henrik starter bilen og rekker bare å slå på radioen, før et stort smell rister hele nabolaget.
Et fly har nettopp passert huset deres og sluppet en bombe. Denne bomben dreper øyeblikkelig Mia og den yngste av barna. Henrik er i sjokktilstand og drar inn i huset for å lete etter barna og Mia. Henrik roper “kom dere ut!”, “hvor er dere?” Han møter et syn han aldri ville tro han kom til å få oppleve i det fredelige nabolaget hans på Vinderen.
Kroppsdeler ligger spredt rundt huset, og røyk fra eksplosjonen gjør det vanskelig å puste. Henrik er helt forsvarsløs og lamslått. Beina hans er som gelé og klarer nesten ikke å være i ett med skjelettet. Han kaster opp så fort han kommer ut, og deretter skriker han og roper om hjelp.
Etter et kvarters leting finner Henrik, ved hjelp av naboen, to av de eldre barna. Henrik og de to barna løper ut igjen og prøver å finne ut hva som har skjedd. De hører noen voldsomme lyder fra luften som antagelig er fly. De kan høre ekko fra flere flyalarmer og sirener fra ambulanse og politi hvor enn de beveger seg.
Det sendes nødmeldinger på radioen om å søke dekning. Henrik setter kurs mot byen. Da Henrik og ungene ankommer Majorstuen, treffer de en stor folkemengde som er på vei til bomberom og andre sikre soner. I radioene og på høyttalere ute hører Henrik at Norge nettopp er blitt angrepet av Russland og at landet er under en invasjon.
Vi hopper et par dager frem i tid, og det har enda ikke gått opp for Henrik at Mia og Josefine er blitt drept. Uheldigvis for Henrik og resten av Norge, så er nabolandene også berørt av denne situasjonen, og det er totalt kaos i Skandinavia og Nord-Europa som følge av krigen.
De nærmeste grenselandene hvor det er trygt, er allerede oversvømt av flyktninger. Helt ned til Tyskland og Frankrike er grensene stengt, og ingen ønsker å ta inn flere. Etter et par ukers opphold i ulike tilfluktsrom blir situasjonen uholdbar, og det er mangel på både mat og trygghet.
Henrik bestemmer seg for å gjøre noe risikabelt og tar med seg de to overlevende barna til Larvik, slik at han derfra kan få en smugler til å hjelpe dem trygt ut av landet. Henrik tenker å dra sørover og forbi Tyskland og Øst-Europa hvor grensene er mer åpne.
I Syria er det fred for øyeblikket, og det går rykter om at Syria er det landet som for tiden tar imot flyktninger fra Norge og Skandinavia. Etter en lang og risikabel reise, ankommer de Syria og melder seg for myndighetene. De blir etter hvert plassert på et tettsted som har under 5000 innbyggere, et folketall på størrelse med Bardufoss i Nord-Norge.
Asylmottaket de kommer til har dessverre ikke nok mat som metter alle og maten er veldig sterk, dette er klart uvant for Henrik som er fra Norge, hvor de tar paprika av Grandis-en. Internett fungerer dårlig, og de får heller ikke med seg hva som skjer i Norge. Henrik er frustrert og klarer ikke å opprettholde kontakt med familie og bekjente fra hjemlandet.
De har nå tilbrakt to måneder i mottak og en ubehagelig prosess har preget dagene. Politikere og folk i Syria har allerede startet en debatt om hvorvidt de skal slippe inn flere flyktninger og mener disse ikke er lønnsomme. Henrik leser dette og en rekke andre uhyggelige meldinger, som skaper mer bekymring og frustrasjon for han og barna.
Henrik blir overrasket og skjønner ikke hvordan folk kan tenke slik. Hjemme i Norge var han IT-konsulent for et stort inkassoselskap og han mener dette helt klart er noe han kan fortsette å jobbe med for å bidra i det syriske samfunnet. Og barna har jo spilt fotball for juniorlaget og de har potensial, tenker han. Imidlertid er det lite Henrik får gjort, og de må vente på svar og la byråkratiet gå sin gang.»
“Henrik bestemmer seg for å gjøre noe risikabelt og tar med seg de to overlevende barna til Larvik, slik at han derfra kan få en smugler til å hjelpe dem trygt ut av landet.”
De andre – ikke så annerledes enn oss selv
Jeg tror vi noen ganger må sette ting på hodet for å forstå hva andre gjennomgår. Hendelsene jeg beskriver er ikke fantasi – selv om de ikke har funnet sted på Vinderen i Oslo. For de har i realiteten funnet sted både i Afghanistan, Kurdistan, Syria og en rekke andre land. Vi må legge perspektiv til andre menneskers livshistorier før vi kaster oss på tastaturet og blir dommere på sosiale medier – for hva er forskjellen mellom Henrik fra Norge og Reza som i disse dager er på vei fra Syria?
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
