Foto: Commons Wikipedia
Før vi forsvinner inn i juleidyllen, og lar alle bekymringer fare, burde politikere og alle andre tenke litt over hvordan det er å miste alt og deretter etablere seg i et nytt land.
«Ville du snakket norsk med barna dine?»
Følelsene knyttet til å måtte etablere seg i et nytt land er nok ganske like for mange. Avhengig av hvor mye du skiller deg ut fra majoriteten, det være seg i kraft av hudfarge, språk, aksent eller klesstil, er den grunnleggende kampen for tilhørighet noe de fleste som har skiftet land kjenner på.
Og de som, om innvandrere og flyktninger, sier ting som: «De må få seg jobb, lære seg norsk og ikke gå på NAV», burde selv prøve å etablere seg i et annet land – kanskje med unntak av de nærmeste nabolandene. Om ikke annet, burde de gå i seg selv og tenke over følgende:
Hadde du, om du var tvunget til å flytte til et annet land, ønsket å være sammen med andre nordmenn? Gå i kirken, eller i alle fall ha kontakt med din kristne kulturhistorie, kanskje fordi dette ville gi deg en følelse av å være i trygg havn i en kaotisk ny verden? Eller hadde du gitt avkall på mye av dette for å tilfredsstille andres behov for at du skulle blir «integrert nok»?
Ville du snakket norsk med barna dine? Brydd deg om at folk skulte på deg ute i offentligheten fordi det ble sett på som et tegn på å ikke ville tilpasse seg?
Når du aldri hører til
Ville du blitt såret og sint hvis du søkte på jobber, men bare fikk avslag fordi arbeidsgivere ønsker de som ikke skiller seg ut? Ville du tatt en dårlig betalt jobb du var overkvalifisert for? Ville du akseptere aldri å nå det profesjonelle nivået du har kapasitet til på ditt eget språk eller ett av de andre verdensspråkene du mestrer?
Hadde du slitt med å finne frem i offentlig informasjon og tålt å oppleve arroganse fra myndighetene? Ville det være i orden for deg ikke å bestå statsborgerskapsprøven fordi du ikke skjønner spørsmål om lovverk på et annet språk?
Ville du blitt lei av at folk spurte hvor du kom fra? At de reagerte på aksenten din eller hudfargen din? At noen tenkte du er mindre smart eller integrert som ikke snakker språket perfekt? Ville du kjent på en følelse av å være flau over ikke å forstå alle de uskrevne reglene? Hvordan hadde du opplevd følelsen av aldri helt å høre til noe sted?
Å være den som «må hjelpes»
I prosessen jeg selv gjennomgikk med å flytte til Canada hadde både jeg, mannen min – og for øvrig flere venner som har vært gjennom det samme, svart ja på de fleste av ovennevnte spørsmål. Å etablere seg permanent i et nytt land er trolig noe av det vanskeligste et menneske kan gjøre. Selv var jeg innvandrer fra et vestlig land, i et vestlig land, og jeg kan bare begynne å forstå hvordan det må være å komme til for eksempel Norge fra Asia, Afrika eller Sør-Amerika.
For hva om du heller aldri kunne reise tilbake? Aldri smake på norsk drikkevann eller bade i norske fjorder. Ikke oppleve lyse norske somre. Ikke kunne ta t-banen eller bilen til marka og gå på ski. Ikke feire 17. mai. Aldri mer kunne snakke norsk med naboen. Det er vanskelig å forestille seg å gå rundt med et slikt savn, er det ikke?
Hva om du i tillegg ble fratatt valgfrihet og rett til å klage? Fordi du ikke får lov til å bo i en by der mangfoldet er større, der færre stirrer på barna dine. Hva om du, når du har traumer og er redd for å bli psykisk syk, ikke får lov til å be om raskere behandling av asylsøknaden, selv etter flere år på mottak?
Hva om du i tillegg ble fratatt valgfrihet og rett til å klage?
Hvordan hadde det vært å være et tall i et budsjettforlik som forhandles om for at noen skal dekke internasjonale forpliktelser? Å først og fremst være noen som trenger hjelp, ikke et menneske med stor intellektuell kapasitet. Å bli fratatt mye av individualismen.
Flyktninger i Canada får bosette seg der de vil
Det er åpenbart mange som ikke evner å sette seg inn i opplevelsen av å skulle etablere seg i et nytt land, langt unna alt som oppleves kjent. Og det er vanskelig for mange å ta inn at det er tilfeldig at akkurat vi bor i et land med demokrati, trygghet, uten klimakatastrofer og med milliarder av penger på bok. Og at vi, med åpne armer, derfor må ta imot flere mennesker som lider.
For selv om det er fattige i Norge, har en av verdens rikeste land råd til å bidra mer, og det er ingen grunn til å sette mennesker opp mot hverandre. Det er også besynderlig at regjeringen bare satt av 0,75 % til bistand i årets statsbudsjett, i en tid der flere enn tidligere er på flukt og trenger akutt hjelp.
Og selv om integrering er komplekst, er dette imidlertid noe vi kan gjøre noe med. Vi er forpliktet til å få alle flyktninger som kommer til Norge, og ikke bare de fra vårt eget kontinent, til å føle seg mer velkomne. Som Canadas statsminister, Justin Trudeau gjorde da han personlig møtte de første syriske flyktningene på flyplassen i Toronto med ordene: «You are home». Han ga dem permanent oppholdstillatelse umiddelbart, med løfte om at de skulle få bli kanadiere. Det er vanskelig å se på uten å få tårer i øynene. I Canada får også flyktninger bosette seg hvor de vil.
Alle skal kunne si fra om urett
Dette er noe vi alle bør tenke på før vi går inn i julen – en høytid der det å gi og det å vise kjærlighet angivelig står sentralt.
Især bør de som ikke klarer å se på enkelte mennesker som ekte nordmenn og de som sier ting som «Vi må hjelpe Norge først» tenke over dette. Det bør også de langt ut på høyresiden som hevder at de vil «hjelpe flyktninger i nærområdene», de som favoriserer ukrainere, og de som vil ta inn færrest mulig andre til Norge tenke over.
Og kanskje aller viktigst: regjeringen bør gå i seg selv. For de har ved flere tilfeller feilet i å kommunisere tydelig nok at flyktninger er mennesker med individuell kompetanse, og ikke bare noen som skal telles opp og plasseres. Gjør de det, kan det komme til å bli en billig investering med stor avkastning.
For de fleste mennesker som kan være tro mot seg selv og føler seg ønsket tilpasser seg, og de ønsker automatisk å bidra. Det er mye som er helt grunnleggende i oss alle, uavhengig av hvor vi kommer fra. Så som det å bli glade for å være verdsatt og respektert, og å få beholde stoltheten og integriteten. Sistnevnte er enda viktigere enn å motta sympati.
Du mister mye av deg selv om du ikke kan snakke ditt eget språk, dyrke din egen religion eller utvikle evnene dine. Du trenger noen ganger mennesker du deler historie med, som du kan le og gråte sammen med. Mennesker du kan være sammen med uten å være redd for å dumme deg ut.
Vi ønsker alle å kunne si fra om urett, vi skal alle ha lov til å klage når alt du ber om er å få muligheten for å skape et best mulig liv for deg selv og familien din.
Vi trenger ikke ha opplevd så store mengder smerte for å kunne sette oss inn i dette. Hvis vi bare prøver.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
