Kommentator i Utrop
I disse krisetider er det, med rette, mye fokus på fattigdom og sosiale forskjeller i samfunnet. Mange sliter med å få endene til å møtes og gruer seg til jul. Men det er én ting som gjør vondt verre i disse tider: Det er å være ensom. Ufrivillig ensom, uten å ha noen å dele gleder og sorger med. Uten å ha en familie å feire jul eller andre høytider med, kan man legge til. Ensomhet kan ramme alle, men en gruppe som fortjener mer oppmerksomhet er ufrivillig single, og ufrivillig barnløse menn. Å være alene kan være vondt.
Vi snakker om en hurtig voksende gruppe i vestlige land. I disse dager har jeg endelig fått sett på den danske serien Mannefallet som handler om ulykkelige menn som bor alene, som blir deprimerte og som forblir barnløse hele livet. Noen av dem blir syke og overvektige også. «Som mann blir man virkelig marginalisert, da. Man er ikke mye verdt når man sitter alene og er tjukk. Det er ingen kjæreste. Ingen julebord. Det er bare takk og farvel.» Dette sier en av mennene helt i starten av serien.
Et sivilisasjonsproblem
Dette er ikke bare hjerteskjærende historier om enkelte ulykkelige menn, det er også et stort samfunnsproblem. Eller et sivilisasjonsproblem i Vesten, om du vil. Det har alltid vært menn som ikke har giftet seg og fått barn, men som det sies av ekspertene i serien, har det aldri før i vår historie vært så mange menn uten familie. Det store omfanget av ensomhet og barnløshet er noe ganske nytt. Vi har ikke god statistikk i Norge over ensomhet og barnløshet blant menn, men i en av statistikkene kommer det frem at 1 av 4 menn i Norge ikke får barn. Dette er et altfor høyt tall. For kvinner gjelder det 14 prosent. Antallet som ønsker seg barn, men ender opp uten, stiger.
I boken Usynlige menn – et nytt perspektiv på norsk likestilling, skriver daglig leder i Reform – ressurssenter for menn, Are Saastad, om sammenhengen mellom barnløshet og utenforskap. Det å skaffe seg familie er viktig for å bli inkludert i samfunnet og å bli kjent med omgivelsene man bor i. Han kaller barn og familie for «inngangsbilletten» til samfunnet. Gjennom å være forelder, deltar man på flere sosiale arenaer og slik skaper man kontakter og relasjoner som kan være verdifulle. Alt fra oppfølgingen av barna på skolen til barnebursdager sveiser samfunnet sammen. Som enslig går man glipp av alt dette.
Det må understrekes at det er ulike meninger der ute om barn og familie er viktige for å ha et lykkelig eller meningsfullt liv. Det finnes også dem som er frivillig barnløse, selv om nesten alle av oss, et sted mellom 90 og 95 prosent, ønsker å få barn. Kvinner lykkes oftere med det enn menn.
Fattige menn
Hva er det med menn som er ensomme og barnløse? Det er en bestemt gruppe menn vi snakker om. Og det er ingen overraskelse. Det er menn med lav utdannelse og lav inntekt som dominerer statistikken blant enslige og barnløse.
Dette er med andre ord også et symptom på økende sosiale forskjeller i vestlige land. La oss se på 40 år gamle menn som tilhører toppen og bunnen i samfunnshierarkiet. De fem prosent rikeste på toppen har en barnløshet på 11 prosent, mens de fattigste fem prosentene har en barnløshet på hele 72 prosent.
Vi må fortsette å snakke om fattigdom, og vi må fortsette å snakke om ensomhet, juletider eller ikke.
I serien Mannefallet sier en av mennene: «Det ville vært fint å ha en fast jobb og en kone.» Så blir han spurt om de to tingene henger sammen. Han svarer at noen ganger, så gjør de det. Det har han helt rett i. Er du en fattig mann, så er det med andre ord stor sannsynlighet for at du også ender opp med å leve et ensomt liv uten en partner og uten barn. Du velges bort, og får ikke mulighet til å reprodusere deg selv.
Ensomhet dreper
I stedet blir livet ditt kortere. Ensomme menn dør 7 år tidligere enn menn i parforhold. Er man isolert og ensom, så har man 50 prosent større sjanse for å dø av de fleste sykdommer.
Ensomhet er forbundet med blant annet depresjon og tap av mening med livet. Da kan fort også selvmord bli en del av problematikken. Når ensomhet er årsaken til selvmord, så er menn 80 prosent representert i den statistikken. En forklaring på denne enorme overrepresentasjonen av menn kan være at menn har en høyere terskel for å oppsøke hjelp. I stedet for å oppsøke hjelp i en krisesituasjon, har mange menn en tendens til å isolere seg enda mer. Det gjør situasjonen bare vondt verre.
Ensomhet og utenforskap utgjør med andre ord et alvorlig helseproblem i samfunnet. Men det er mye mer enn det. Akkurat i disse juletider tenker jeg ikke bare på konsekvensene på samfunnsnivå, men også på individnivå. På de konkrete mennene som kjenner på ensomheten enda sterkere når det er jul.
Hva skal man gjøre med dette problemet? Er det et likestillingsproblem? Bør mennene ta seg sammen og bli mer attraktive for å øke sjansen for å skaffe familie, eller ligger ansvaret først og fremst på samfunnet?
Tidligere denne høsten fikk jeg æren av å bli del av Mannsutvalget som Regjeringen satte ned for å diskutere slike spørsmål. Utvalget skal utrede gutter og menns likestillingsutfordringer i Norge og komme med forslag til politiske løsninger. Barnløshet er ett av mange temaer vi skal se på.
Det er sikkert ikke lett å snu denne deprimerende utviklingen gjennom politiske tiltak, men skal vi fortsette å være et inkluderende likestillingssamfunn, så må vi prøve på å gjøre alt vi kan for at alle, uavhengig av kjønn, skal ha muligheten til å leve gode, frie liv.
Det første skrittet i retning politiske løsninger er å sette saken på dagsordenen. Vi må fortsette å snakke om fattigdom, og vi må fortsette å snakke om ensomhet, juletider eller ikke. Men det er en ting som er verre enn fattigdommen og ensomheten. Det er å være både fattig og ensom. Disse to tingene henger stadig mer sammen i vårt samfunn. Det gjør også samfunnet vårt fattigere.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
