– Å møte deg på Oslo S den 14. desember ga meg håp, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Vy
«Jeg fikk aldri fortalt henne mitt navn. Heller ikke det at å møte henne og dyrene føltes både hjerterått og vakkert.»
Malgorzata Wild
Latest posts by Malgorzata Wild (see all)

Jeg så dem midt inne på Oslo S, sittende tålmodig i hvert sitt bur. En liten, lysebrun hund, grå rundt snuten, med søvnig blikk. Og med han, i en plastkurv, en katt, med pels av den gråblå typen som fikk den til å se en smule aristokratisk ut. Og under dem, i en svær reisekonteiner, enda en hund, stor og mørkebrun. 

På oppdrag fra UDI

De fredelige dyrene laget ingen lyd, ventet der bare ved siden av en trillevogn med tre svære, stappfulle kofferter.

– Den er også hennes, hørte jeg plutselig idet et fjerde dyr, en eldre tispe med rosa bånd dukket opp, med ei dame bak seg. 

Både dyrene og dama var ellers stille og så alle like malplasserte ut på Oslo S, blant travle reisende og grelle, lysende reklamer.

Damen som supplerte informasjonen om hvem dyra hørte til, boblet av energi og tiltakskraft. I en strøm av ord sa hun et eller annet til dyreeieren, ropte til meg i forbifarten at hun assisterte ukrainere på oppdrag fra UDI og forsvant i folkemengden.

Lykke til på polsk og ukrainsk

Vi ble stående igjen. Jeg begynte å klappe den lille, gamle hunden og på en klossete blanding av polsk og de få ukrainske og russiske ordene jeg kan, spurte jeg om han var gammel.

Iryna, skulle så gjerne ønske du kunne lese det jeg har skrevet.

Det var de alle, fortalte dama. Han jeg strøk, var femten år. Tispa var ti. Katta og den svære hunden var i pensjonsalderen, de òg. De flyktet sammen fra Ukraina og nå skulle de til Kristiansand: dama, fire dyr og tre kofferter. Hun viste meg billetten sin og det var slik jeg fikk vite at hun het Iryna.

Jeg fikk aldri fortalt henne mitt navn. Heller ikke det at å møte henne og dyrene føltes både hjerterått og vakkert. Og at jeg var så ufattelig lei meg for den jævla krigen. At jeg skulle ønske at hun satt i sin egen stue langt borte fra Oslo S, i fredelige Ukraina mens hundene varmet seg ved peisen og katta sov i en gammel men komfortabel sofa. At det var slik hennes liv var. Jeg hadde ikke de rette ordene så jeg sa sa bare «szczęścia dla was» istedenfor og håpet inderlig at lykke til på polsk og ukrainsk lød noenlunde likt. Og mens vi sto der og så på hverandre, åpnet hun armene og ga meg en klem. 

Det er håp

Og det er slik jeg nå vet at det kommer til å gå bra med oss mennesker likevel. For hvis det finnes folk som midt i krigen velger å redde tre gamle hunder og en katt, reise med dem over tusenvis av kilometer gjennom djevelskap og ødeleggelse og fortsatt ha det i hjertet sitt å klemme vilt fremmede mennesker på Oslo S, da er vi ikke fortapt. 

Iryna, skulle så gjerne ønske du kunne lese det jeg har skrevet. Kanskje du gjør det en dag. Og da vil jeg at du skal vite at det å treffe deg og dine dyr den 14. desember på Oslo S betydde veldig mye for meg. Dere ga meg håp. дуже тобі дякую.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER