Foto: Commons Wikimedia
Jeg har brukt de siste dagene på å gjøre meg tanker rundt nylig avdøde Shabana Rehman. Hvilken betydning hadde hun for norsk offentlighet, og ikke minst for enkeltmennesket. Det er blitt skrevet så mange fine ting allerede, at jeg har bestemt meg for å ha en annerledes tilnærming.
Vi var for feige
Mitt første møte med Shabana, var ikke via nyhetene. Det var ikke som en av de som satt i salen under stand up-showene hennes. Vi var ikke engang i slekt eller i familie. Jeg møtte faktisk aldri Shabana før i voksen alder.
Det jeg visste om Shabana, var det jeg hadde hørt om henne da jeg var liten. En pakistansk kvinne som løftet menn, malte seg naken i norske farger og viste rumpa. Jeg så ikke noe av dette direkte, jeg hadde bare hørt snakket. På pakistanske sammenkomster, fra eldre voksne som fortalte det videre til mine foreldre, av gutta i gata som snakket om en pakistansk kvinne uten ære og skam. En kvinne som ga alle pakistanere dårlig rykte. En som gjorde alt dette fordi hennes eneste mål var å tilfredsstille nordmenn, ble det sagt. Vi ble oppdratt til å hate Shabana.
I mange år levde jeg, og veldig mange andre med pakistansk bakgrunn, med denne illusjonen om henne. Hun var syndetreet vi ble advart mot å nærme oss. I det stille syntes jeg likevel det var spektakulært å høre om hvordan hun holdt på. Jeg tror det var flere av oss som tenkte sånn, men hun var for kontroversiell til at vi kunne tillate oss å si «La henne gjøre som hun vil!». Vi var for feige, rett og slett.
Shabana trigget meg
På denne måten ble snakket om Shabana, en etablert sannhet i pakistanske kretser. Det var ikke før jeg var i begynnelsen av tjueårene, da jeg kastet støttehjulene som var ment for å beskytte meg, at jeg begynte å kjenne på en frihet veldig mange av oss tar for gitt. Jeg begynte rett og slett å tenke selv. På hva som faktisk var riktig, og hva som måtte være sprøyt. At det som først kjentes som torner, like godt kunne være en rose, altså når man først åpner øynene for å se.
Jeg husker at jeg for noen år siden ble invitert av Shabana på hennes bursdagsfest. Da hadde det gått mange år siden Shabana ble forbundet med noe skadelig. Folk hadde sluttet å snakke, men jeg hadde likevel ikke glemt all snakket. Fra å si at hun ikke var imot koranbrenning, eller karikaturtegninger, hadde hun jo også demonstrert mot rasisme og snakket på vegne av stemmer vi sjelden hørte fra. Det var delvis Shabana som trigget meg til å teste ut det samme farvannet som henne, har jeg skjønt. Nå ble jo jeg likevel stående å vasse, men Shabana hadde jo ikke druknet uansett hvor langt ut hun hadde gått. Så hvordan var egentlig Shabana?
Selvsikkerhet
Jeg husker at hun møtte meg i pakistanske klær på bursdagen sin. Det første jeg tenkte var at bekledningen måtte være en slags statement, og her hvisket setningene fra barndommen meg i øret: «Hun bare later som, bror», ble det hvisket, men jeg ristet det vekk. Det var tross alt hennes dag. Hun kunne kle seg som hun ville.
Men det var ikke før jeg hørte henne prate urdu, vårt felles morsmål, at jeg virkelig ble overrasket. For det finnes de som utelukkende svarer tilbake på norsk, selv når man snakker med dem på det morsmålet de egentlig har. Kanskje av frykt for å bli avslørt som litt mer «utenlandske» likevel, eller fordi de ikke lenger identifiserer seg som det.
Jeg husker ikke om jeg snakket direkte med Shabana på urdu, men jeg tjuvlyttet likevel til samtaler hun hadde med andre inviterte med pakistansk bakgrunn. Hun snakket språket med like stor selvsikkerhet som hun gjorde de gangene hun talte foran Stortinget. Det var vel sikkert også hvite nordmenn som stusset over hennes språk- og klesvalg, men utover kvelden så jeg hvordan representantene for de ulike samfunnslagene sto tett-i-tett. De sto og snakket sammen som om de bestandig hadde kjent hverandre.
Det var da jeg skjønte det. Shabana var verken på den ene eller den andre siden. Shabana var bare Shabana.
Vi nikket ukritisk og fortalte det videre
Da hun først fikk kreftdiagnosen, kom jeg over en del Facebook-poster av nordmenn med pakistansk bakgrunn. De hevdet at sykdommen var en straff fra Gud. Selv etter dødsbudskapet, var det noen som skrev at det var dette som ville skje, hvis man gikk mot Guds ord.
Hun viste oss at det var mulig å være den man måtte ønske å være.
I tillegg til å finne slike meldinger forkastelig, er det også andre aspekter ved den slags uttalelser som er viktige å forstå betydningen av. Det aner meg at dette er folk av samme ulla som de som også kan finne på å si at man ikke kan si «God jul», fordi det er det samme som å anerkjenne at Jesus er Guds sønn. De som sier at man ikke kan ha groteske masker under Halloween, fordi man da støtter djevelen.
Lista kunne vært mye lenger, men dette var noen av tingene mange av oss fikk høre da vi vokste opp. Vi nikket ukritisk og fortalte dette videre til andre. Det var også sånn det ble snakket om Shabana. Det er dette som kalles negativ sosial kontroll.
Shabanas foreldre ofret mye
Shabana fikk mange høythengende priser for sitt høylytte engasjement og tilstedeværelse, og nå får hun også en begravelse på statens bekostning. Men så vidt jeg ser, har hun foreløpig ikke fått en eneste utmerkelse fra en pakistansk eller norsk-pakistansk organisasjon i Norge.
For to år siden delte 14. august-komiteen ut priser i forbindelse med femtiårsmakeringen for pakistansk innvandring. Flere titalls personer med pakistansk bakgrunn fikk priser for sitt arbeid. Her ble Shabana helt glemt. I et intervju ble hun sitert på at hun ikke bryr seg om utmerkelser, men at en slik pris ville betydd mye for hennes foreldre. De hadde ofret mye for at datteren kunne stå i stormer.
Det er ikke for sent
Jeg forstår at en pris til Shabana for tjue år siden, ville framstått som kontroversiell og lite samlende. Men hør nøye etter, bror, søster, tante eller onkel:
Shabana sto for retten til å ta egne valg. Hun viste oss at det var mulig å være den man måtte ønske å være. Og hvis dere så nøye nok etter, ville dere sett at hun kritiserte alle former for ukultur. Uavhengig av kjønn, legning, religion eller etnisitet. Navlebeskuende, hvite nordmenn fikk også passet sitt påskrevet når det var nødvendig.
Vi er i 2023 nå. Hvor er prisen til Shabana? Det er ikke for sent å legge den på graven. Hadde hun vært takknemlig? Det tror jeg. Hadde hun blitt mer snill mot norsk-pakistanere av den grunn? Det tror jeg ikke.
For Shabana var Shabana.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
