Foto: Commons Wikimedia
Helt siden Qatar fikk tildelt verdensmesterskapet i fotball, fikk de negativ oppmerksomhet i vestlige medier. Det ble snakket om korrupsjon, brudd på menneskerettigheter og holdninger til lhbt-samfunnet. Mesterskapet er nå overstått, og når vi nå kan se i bakspeilet, var trolig mye av kritikken sterkt overdrevet. Den vitner derimot om at mange i vår del av verden gjør alt de kan for å svartmale den arabiske verdenen.
Løssluppen omgang med tall
Jeg vil starte med å påpeke den dobbeltmoralen som observeres i vestlig media og fra kommentatorer og andre som engasjerer seg i sport og politikk. Det beste eksempelet på denne svartmalingen av Qatar er debatten rundt forholdene til arbeiderne som har tatt del i å bygge stadionene som ble brukt i VM.
Vi har gjennom media hele tiden blitt servert obskure tall på hvor mange som har dødd grunnet arbeidsulykker på disse byggeplassene. Tallene som ble presentert av den britiske avisen The Guardian allerede i februar 2021 var 6500 mennesker som hadde dødd under forferdelige arbeidsforhold under VM-forberedelsene. Dette tallet viste seg i ettertid å være lite troverdig ettersom det ikke har vært mulig å kartlegge hvorvidt tallene har sammenheng med migrantarbeidere som jobber spesifikt med VM-forberedelser. Uansett var skaden allerede gjort, nå satt «alle» med et feilaktig inntrykk om at i Qatar har tusenvis av migranter jobbet seg til døde for verdensmesterskapet.
Tallene skulle senere vise seg å inkludere arbeidere utenfor VM-forberedelser, og også dødsfall av naturlige årsaker. Det er også verdt å ta i betraktning at landet har hundretusenvis av utenlandske arbeidere – at noen dør hvert år er ikke unaturlig. Måten tallene er hentet inn på er også verdt å stille spørsmål ved. For eksempel forklarer May Romanos i Amnesty at «å sammenligne tall kan være vanskelig fordi det er stor mangel på åpenhet og tydelighet både fra landene som sender ut gjestearbeidere og de som mottar dem».
Kinesisk OL høstet mindre kritikk
For de som har en hang til bare å lese overskrifter og bare unntaksvis stiller spørsmål til kilder og hvordan informasjonen er blitt hentet ut var dog skaden allerede skjedd, og de ganske så tvilsomme statistikkene fulgte hele debatten både før og under arrangementet. En står naturligvis fritt til å mene hva en vil om hvilket land en vil, men om en først skal kritisere, er det greit å gjøre det basert på helhetlige tall med dertil hørende redegjørelser og ikke sensasjonelle overskrifter.
Da Kina fikk tildelt vinter-OL for 2022, var kritikken nærmest fraværende, i hvert fall sammenlignet med kritikken mot Qatar i år. Vi vet at over en million av det muslimske Uighurfolket i Kina blir sendt til ydmykende interneringsleire med langt verre forhold enn det noen av arbeiderne i Qatar har måttet befinne seg i. Likevel tok bare de aller færreste initiativ til boikott av OL på TV eller boikott av lands deltagelse i det kinesiske OL. Fire politiske partier mente riktig nok at det burde være en diplomatisk boikott av OL i Kina, hvor regjeringen ikke møter opp i vertslandet, men oppfordret ikke generelt til å unnlate å delta eller å unnlate å overføre lekene på TV.
Muslimsk land – en trygg skyteskive
Myndighetene i Qatar holder fast ved at tallene for de som skal ha mistet livet på VM-relaterte byggeplasser, presentert i blant annet The Guardian, er misledende da en del av dødsfallene inkludert i de skyhøye tallene omfatter migrantarbeidere som allerede hadde jobbet i Qatar i mange år og som døde av naturlige årsaker. Myndighetenes egne registreringer tilsier at 37 mennesker blant arbeiderne på VM-stadioner skal ha dødd siden 2014, hvorav kun tre av dødsfallene var arbeidsrelaterte. Spriket mellom de ulike rapportene er så stort at det er grunn til å undre seg over det som rapporteres.
Mye av kritikken bunner i et ønske om å svartmale et land som har andre tradisjoner enn de vi er vant med i Vesten
Forskjellen på omfanget av kritikken mot Qatar og den Kina mottok er interessant å legge merke til. Kritikken mot Qatar er i stor grad basert på en usikker rapport om 6500 døde arbeidere – om tallene stemmer, er det selvfølgelig en veldig alvorlig sak. I Kinas tilfelle vet vi derimot med sikkerhet at over en million mennesker er internert i konsentrasjonsleire. Dette burde vekke minst like mye harme og motstand.
En kan bli tilgitt for å formode at det som ligger til grunn for den uproporsjonalt krasse kritikken mot Qatar, sammenlignet med den mot Kina, er at Qatar er et muslimsk land. At dette gjør vertslandet til verdens skyteskive. At det skal pekes på alt som er negativt og sammenligne dette med vestlige land.
Inkludering i stor skala
Qatar er et land under enorm utvikling og landet har hatt ledere som har etablert økonomi, helsesektor og samfunnet forøvrig, alt dette i etterkant av at britene forlot landet så sent som i 1971. Qatar er et land, som en gang på starten av forrige århundre stod foran en økonomisk bunn da fiskerinæringen deres kollapset og hungersnød meldte seg. Landet har gjort store fremskritt på kort tid. Noen vil nok påpeke at landet er bygget opp av hendene til migrantarbeidere, men med kun 313 000 qatarske statsborgere er det naturlig at de har et behov for arbeidskraft fra utlandet.
90 prosent av landets innbyggere er arbeidere fra andre land. Mange medier ønsker å fremstille det som om alle disse lever under dårlige forhold. Dette er langt fra sannheten ettersom de aller fleste arbeidere i Qatar har helt vanlige jobber som alt fra akademikere og hotelldirektører til kontorister, lærere eller sykepleiere. De arbeider innen bank og finans, innen reiselivet, innen handel og industri, innen statsadministrasjonen, innen det private næringsliv en lang rekke andre sektorer. Er alle disse hundretusener av utenlandske arbeidere slaver? Hvis det var slik som enkelte medier har fremstilt det, hadde vi sett langt flere bevis enn det vi har så langt.
Jeg ønsker ikke å forsvare alt Qatar gjør – landet har, som alle andre land, kritikkverdige praksiser. Men Qatar har langt mindre på rullebladet enn mange andre land vi har gode relasjoner til, og som vi ikke boikotter eller kjører månedslange mediekampanjer mot.
Mye av kritikken bunner i et ønske om å svartmale et land som har andre tradisjoner enn de vi er vant med i Vesten – et land som har tatt imot utallige fotballfans fra hele verden, og gitt dem en god opplevelse. La oss da heller fokusere på det positive ved at et land i Midtøsten ønsket å ta del i noe som tradisjonelt ses som en del av den vestlige verdens kultur. At de ønsker å inkludere. Og at de ønsker å bli inkludert.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
