Foto: Commons Wikimedia
Det hender at politikere bruker uttrykk de kan komme til å angre på. Slik som Stoltenbergs beskrivelse i 2007 av et gigantisk renseanlegg for å fjerne CO2-utslipp fra oljeraffineriet på Mongstad som vår tids «månelanding», og nå sittende regjerings løfter om at det skulle bli «vanlige folks tur».
Hva er markedet?
Såkalte vanlige folk har nemlig vanskelig for å forstå det som skjer i Norge nå. Det er kanskje ikke meningen at vi skal forstå. For vanlige mennesker uten økonomiutdanning virker det urimelig at det i verdens rikeste land står arbeidsaktive folk i kø for å få mat fra veldedige organisasjoner. Og at de selvsamme menneskene – og mange andre – fryser i sine egne hjem fordi strømregningene er mangedoblet. Enkelte har ikke engang et hjem å fryse i. Og som vanlig er mange av de som lider mest under dette de som allerede har hatt vanskelige liv i andre land, flyktet til Norge og nå forsøker å skape verdige liv her.
Vi har hørt mange forklaringer på hvorfor strømregningene er mangedoblet, fra tomme magasiner, kabler til utlandet, forpliktelser til Europa og selvfølgelig krigen i Ukraina. Og vi har hørt om kraftprodusenter, om flaskehalser og miljøforandringer.
Det som gjerne blir den litt vage konklusjonen, er at det er markedet som bestemmer. Hva er markedet? Er det en slags autoritet som er totalt upåvirkelig av menneskelig styring? Hvem har skapt dette monsteret, og hvem kan kontrollere det?
Velferdsstaten slår sprekker
Det er «usikkerhet i energimarkedet», men «energikommisjonen jobber», det er noe som heter energimarkedspakker, får vi høre, blant andre løsrevne informasjoner.
Mens markedet åpenbart styrer og kommisjoner og utvalg utreder, har vanlige mennesker værsågod å akseptere at strømpriser, og matpriser, øker, og at det ifølge regjeringen ikke er utsikter til bedring, snarere tvert imot.
Vi har vært heldige, kanskje litt bortskjemte, med strømkostnadene i Norge. Så har vi også vannkraft så det holder, og industri som har vært grunnlag for økonomisk utvikling, selv før vi fant olje. Vi har vært konkurransedyktige blant annet på grunn av dette.
Nå som vi er et oljeland, med tredjeplassen på listen over verdens rikeste land, og med økende inntekter på nasjonalbasis dag for dag, har myndighetene ikke klart å omprioritere slik at ingen skal behøve å fryse eller stå i matkø for å kunne spise seg mett.
Velferdsstaten, som har vært Norges stolthet og varemerke, ser ikke ut til å fungere. Sikkerhetsnettet NAV er gjort mer og mer utilgjengelig, det er lange ventelister og opphoping av hundrevis av gamle ubehandlede saker, mens det utarbeides nye datasystemer til enorme kostnader. Det sier litt at folk heller vil stå i matkø i vinterkulden for å motta veldedighet enn å henvende seg der de har rett til å få hjelp.
Demonstrerer rikdom med dyre prestisjebygg
I andre oljerike land, som vi selvsagt ikke vil sammenlignes med, og der mye annet er galt, som De forente arabiske emirater, bevilges det gratis utdanning fra barnehage til og med universitet, og helseomsorg og sosial omsorg for befolkningen. Riktignok bare for de som er statsborgere og ikke til de mange migrasjonsarbeiderne som jobber der under harde kår – men allikevel.
Tatt i betraktning at vi altså er nær verdenstoppen på rikdom, er det merkelig med alt det ikke er råd til.
Vi vil ikke ha almisser fra oven, men en rettferdig fordeling, ikke det forskjellsnorge som nå utvikler seg.
Under pandemien klappet vi for helsearbeidere og lærere som sto midt oppe i krise og måtte tilpasse seg situasjonen. Nå søker mange av dem andre jobber, og færre søker seg til lærer- og sykepleierutdanning. Vi leser om skandaløse tilstander på helsehus og sykehjem, delvis på grunn av underbemanning. Har Norge råd til den utviklingen?
Vi er nær verdenstoppen hva rikdom angår, og viser rikdommen blant annet med prestisjebygg. Til tross for massiv motstand fra fagmiljøer og publikum, skal det bygges nytt sentralsykehus til svimlende kostnader.
Folkevalgte må søke innsikt
Tatt i betraktning at vi altså er nær verdenstoppen på rikdom, er det merkelig med alt det ikke er råd til.
Er det naivt å tenke at fordelingen kunne vært annerledes? At det er noe galt med prioriteringen? Angivelig har vi ikke råd til å hjelpe mennesker som lider i andre land, ei heller å ønske dem velkommen til Norge og gi dem et verdig liv her.
For vanlige mennesker, som det tross alt er flest av, er dette vanskelig å forstå.
For oss som ikke er kjent med det mye omtalte markedets innerste irrganger, har vi ikke noe annet valg enn å håpe de vi har valgt til å styre erverver seg bedre innsikt, og at de tar beslutninger som det ikke blir for vanskelig å leve med.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
