- Øynene som ser | Marianne Gulli og Anush Khadka - 21.01.2023
Marianne Gulli og Anush Khadka (Bilder: Karoline O.A. Pettersen)
Saken mot Atle Antonsen ble henlagt «etter bevisets stilling». Det er ingen tvil om at han sa det han sa. De kan bare ikke bevise utover enhver rimelig tvil at han var aggressiv eller brukte makt. Tvilen ligger i vitneutsagnene: Ikke alle som var til stede oppfattet situasjonen som aggressiv.
«Han mente ikke noe med det»
Ok … Se for deg følgende: Du er på en bar. En godt voksen mann, tydelig beruset, går bort til en yngre kvinne. Han oppfører seg ubehagelig. Kvinnen gir tydelig uttrykk for at hun ikke ønsker hans tilstedeværelse, men han gir seg ikke. Han liker å flørte med damer. Kanskje streife brystene deres litt, hviske noen ord om hvor deilige de er og hvor klar han er for å vise hvor deilig han er. Når hun avviser han blir han sinna, og roper til henne at horer som deg ikke har noe der å gjøre. Denne mannen er kjent som en morsom fyr. Kompisene hans som er sammen med ham vet jo at han er glad i damer og – joda – kan være litt breial i fylla.
Se nå for deg at du spør disse mennene om de synes han er litt vel pågående, nesten aggressiv, seksuelt trakasserende? For de av oss med erfaring med slike situasjoner kan man høre gjenklangen av kommentarer som «han var full», «han mente ikke noe med det» eller «ikke ta sånn på vei»
Å bagatellisere andres erfaringer
Skurrer det? Får du en litt vond følelse i magen ved tanken på at hvordan kvinnen erfarer situasjonen skal vurderes opp mot disse mennenes syn?
Hvem som ser og tolker en hendelse har betydning for hvem som blir trodd, og for hvem som definerer hva som utgjør en truende situasjon.
Henleggelsen viser oss at når en hvit voksen mann sier til en ung svart kvinne (som han vet har vært utsatt for alvorlig rasistisk hets og trusler og i perioder har hatt politibeskyttelse), at «du er for mørkhudet til å være her», så blir ikke dette tolket som aggressiv oppførsel: Fornærmede og hennes venninne sier det var aggressivt. De som var med mannen, og mannen selv, sier at det ikke var det. Altså ikke bevist.
Hvem som ser og tolker en hendelse har betydning for hvem som blir trodd
Det er et privilegium å gå gjennom livet «uvitende» om rasisme, og dette er nødvendig for at rasismen skal kunne eksistere. Når vi som hvite ikke evner å ta inn over oss at det forekommer fordi den ikke er en realitet i våre egne liv, ender vi fort opp med å bagatellisere andres erfaringer. Vi ser ikke at han oppfører seg aggressivt, vi opplever ikke situasjonen som truende. «slapp av», «han mente ikke noe med det», «ikke ta sånn på vei»
En samtale alle må ta
Ville tolkningen av hendelsene den kvelden på Bar Boca vært annerledes dersom vitnene selv hadde rasismeerfaringer? Spekulasjoner selvsagt, men kanskje? Spekulasjoner holder ikke i møte med jussen, og godt er for så vidt det. Men dette er fortsatt en samtale som må tas. Det handler ikke lenger om Atle Antonsen. Juridisk er det ingen vei videre: Klagen er avvist, en uttalelse fra Riksadvokaten kan ikke ankes.
Det det nå handler om er samtalen vi må ha om rettssikkerhet i et samfunn der rasisme eksisterer. Saken viser oss at justitia ikke alltid er blind, eller, kanskje tvert imot, hvordan også hun kan være blind for egne privilegier, og hvilke utslag det gir for enkelte personers rettssikkerhet.
Jussen og rettsinstansene er ikke fritatt fra det hvite privilegiet.
Det hviler et stort ansvar på majoritetsfolk i Norge om å forstå det belastningen og stresset som følger med å stadig bli utsatt for, ikke morsom, men krenkende oppførsel som den som ikke har skoa på mener det er helt naturlig å holde på med. Det er et ansvar som alle må ta. Det er en samtale vi alle må ta, også på Riksadvokatens kontor og i rettsvesenet.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
