Foto: Avianca Colombia, Aerovias del Continente Americano
Med tanke på all medieoppmerksomheten viet til utenlandsadopsjon den siste tiden, ønsker jeg her å belyse et utvalg av aspekter rundt dette fenomenet. De aller fleste av oss kjenner noen som er adoptert, eller noen som har valgt å adoptere et barn fra utlandet, fordi de ikke kan få egne barn eller av andre årsaker.
Grunnleggende rettigheter
Barnet som blir adoptert har derimot aldri hatt privilegiet som ligger i å kunne velge. Velge om man kan få beholde sin familie, sitt navn, sitt hjemland, språk og kultur. Bak enhver adopsjon ligger det en delvis ukjent bakgrunnshistorie. En historie som gjerne er ufullstendig. Dette fører til at den adopterte sjeldent får helhetlig tilgang til sin sanne historie og identitet.
Det å ikke ha tilgang til sin egen historie og identitet er et brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Ifølge FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen) art. 8 har alle barn rett til sin identitet, noe som avslører at alle mangler og uklarheter rundt adopsjoner representerer et brudd på disse grunnleggende rettighetene. Punkt 2 under samme artikkel spesifiserer også: «Dersom et barn ulovlig blir fratatt sin identitet helt eller delvis, skal partene yte egnet bistand og beskyttelse med henblikk på hurtig gjenoppretting av hans eller hennes identitet»
«Åh, du er jo en av oss»
Når vi adopteres og får nye, norske foreldre endres navnet gjerne til et norskklingende navn, og det opprinnelige fødenavnet blir helt eller delvis fjernet. For at vi i størst mulig grad skal kunne tilpasse oss det norske samfunnet. Tanken er vel at vi ikke skal skille oss ut. Denne formen for assimilering er blitt så normalisert, at den anses som en selvfølge. Dette er en del av adopsjonsprosessen. Hensikten er trolig at vi som adopterte skal integreres best mulig i det norske samfunnet.
Spørsmålet blir da hvorvidt man har lyktes med å få den utenlandsadopterte til å fremstå som nordmann. Nordmann med norsk navn og et utseende som assosieres med mennesker fra en annen del av verden. Det å bli snakket til på engelsk skjer ofte, men hvis man forteller at man er adoptert, blir man gjerne definert som norsk, type: «Åh, du er jo en av oss». Intensjonen bak utsagn som dette er helt sikkert god. For enkelte kan det dog være vanskelig å forholde seg til, især med tanke på de ulike identitetsutfordringene man allerede gjerne har som adoptert. Noen identifiserer seg mest med sitt fødeland, mens andre anser seg selv som udelt norske.
Sorg
Adoptivbarnets tap av familie kan aldri rettes opp. Dette har i mange tilfeller store konsekvenser for den adoptertes opplevelse av tilhørighet og identitet, noe som kan by på utfordringer livet igjennom.
Ved en adopsjon mister den adopterte muligheten til å vokse opp i egen familie omgitt av mennesker som ser ut som en selv og som snakker samme språk som ens nærmeste. Når en person opplever å miste nettopp disse nærmeste, er det naturlig at vi snakker om et tap og en sorg som følge av dette. Men i det øyeblikket man blir adoptert, blir familien og slekten til den adopterte erstattet med en ny familie, og man Man glemmer å anerkjenne tapet som kan oppleves som en stor sorg, sorg over å ha mistet sine nærmeste.
– Bør jeg være takknemlig?
Manglende kunnskap om konsekvensene som en separasjon fra mor og familie har for det adopterte barnet, gjør at mange adoptivforeldre feiler i å ivareta barnets behov. Dermed skapes det ikke rom for opplevelsen av sorg. En sorg mange adopterte kjenner på. Sorgen man opplever kan ofte være vanskelig å fange opp, og mange adopterte bærer på denne sorgen uten at de selv er i kontakt med sorgens opprinnelse. Den kan for eksempel manifestere seg gjennom psykosomatiske helseproblemer.
Adoptivbarnets tap av familie kan aldri rettes opp
Det å være takknemlig, er noe man ofte blir konfrontert med: «Vær takknemlig for at du har fått komme til Norge». Man blir ofte møtt med kommentarer og bastante uttalelser som, «For hva ville alternativet ha vært?» Underforstått at man i et land med stor fattigdom ikke ville ha hatt store muligheter til å få et godt liv.
Likevel sliter jeg med tanken om takknemlighet, fordi man som barn ikke velger å bli adoptert og alle kan vi vel være takknemlig for det vi har i livet, men ikke for at man har blitt frarøvet muligheten til å vokse opp med sin familie, sitt språk og sin kultur.
Manglende kompetanse
De adoptertes biologiske familie blir ofte omtalt som fattige, med mangel på utdanning og er ofte ansett som lite ressurssterke personer. Man skulle nesten tro at mennesker i land som Colombia eller Sri Lanka ikke vet å ta vare på sine egne barn. Man kan jo stille seg spørsmålet om hvorvidt rikdom er en garanti for å kunne få et bedre liv? Jeg tror man ofte glemmer at barnet man har tatt til seg og adoptert faktisk har en fortid som besto av en familie, om enn med en annen kultur, og at denne var en del av barnet og dets identitet.
Mange adopterte sliter med psykisk uhelse, mens andre har klart seg bra, til tross for omstendighetene. Kontrastene og de individuelle forskjellene er vel store, tenker jeg.
Utfordringer med mentalhelsen kan føre til at man blir stående utenfor samfunnet og mister muligheten til å utvikle seg på lik linje med andre. Dette kan igjen påvirke mulighetene til å få seg utdanning og jobb. Det at mange utenlandsadopterte ikke får den hjelpen de trenger, skyldes blant annet et manglende støtteapparat, som ikke har tilstrekkelig kompetanse på området. Ifølge en rapport skrevet av FHI (Folkehelseinstituttet) på oppdrag fra Bufdir, Bedre føre var og etter snar, oppgir adoptivforeldrene at skolen og hjelpeapparatet mangler kompetansen som er nødvendig for å hjelpe deres barn.
Ubesvarte spørsmål
Dette sier litt om status i dag rundt utenlandsadopsjon, hvor hjelpeapparatet ofte har sviktet den adopterte og deres familier og mangler kompetanse for nødvendig oppfølging. Som følge av dette har mange utenlandsadopterte ikke klart å utvikle sitt fulle potensiale.
Både giverland og mottakerland feiler i å ivareta de adopterte barnas grunnleggende rettigheter som mennesker. Det foregår en total ansvarsfraskrivelse fra begge hold. Denne resulterer i at mange utenlandsadopterte blir stående med en stor mengde ubesvarte spørsmål vedrørende sin adopsjon. Og viktigst av alt, spørsmålene rundt sin egen identitet. Identiteten de via Barnekonvensjonen har rett til å ha eierskap til og til å bevare.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
