Foto: Commons Wikimedia
- Vil jeg bli norsk? | Farid Shariati - 29.01.2023
- Arrogant å slå sammen Finnmark og Troms - 26.01.2020
- Derfor bør du som innvandrer stemme på Miljøpartiet De Grønne (MDG) - 29.08.2019
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Jeg kjente på en viss ambivalens etter at jeg takket ja til forespørselen om å bidra med en spaltetekst. På den ene siden, hyggelig å bli spurt, og jeg prøver å være bevisst på at det gir meg en definisjonsmakt som de fleste ikke får. På den andre siden visste jeg verken hva jeg skulle skrive om eller om jeg kunne levere fra meg noe som ville være både personlig – og med en viss substans. Jeg ble dermed tvunget til å utforske grunnen til denne ambivalensen.
Forsøkte jeg å unngå å være personlig?
Jeg fikk veldig frie tøyler. Jeg fikk selv velge hva jeg vil dele av observasjoner og forståelser av omverdenen, uten nødvendigvis å trenge å underbygge med empiri eller statistikk. Det var også vide rammer for lengde. Tidsrammen, i praksis ett døgn, kunne nok tenkes å være et stressmoment, men det var ikke det. Den eneste kontekstuelle betingelsen som var utfordrende og ga skrivesperre, var at teksten aller helst skulle være preget av mine opplevelser som «nordmann med mangfoldig sammensatt bakgrunn».
Jeg bestemte meg raskt for å skrive om representasjon, med blikk på feltet jeg jobber. Et viktig tema jeg kontinuerlig adresserer. Jeg hadde sondert noen ideer i hodet, luftet dem for en betrodd og respektert venn, som mente jeg både hadde gode eksempler, sammenhengende disposisjon og godt grunnlag for å gå videre med en tekst. Jeg begynte imidlertid å stille meg selv noen spørsmål: Var valgene av tematikk og innfallsvinkler en måte for meg og å unngå å være personlig? Jeg innså at det forholdt seg slik.
Voksende polarisering
Et grunnleggende premiss for meg i å være personlig, er ærlighet. Å skulle dele av mine opplevelser som «nordmann med mangfoldig sammensatt bakgrunn», gjorde at jeg både stilte spørsmål ved hvor sterkt jeg klarte å identifisere meg som nordmann, eller hvorvidt jeg hadde mot til å være personlig når jeg delte av mine observasjoner? Det føles uærlig om jeg skulle snakke om meg selv som norsk, slik jeg tidligere har gjort. Motet til å dele av noen av mine personlige refleksjoner fant jeg i bestillingens siste del, «kanskje noe andre kan gjenkjenne seg i».
Sistnevnte ga meg nødvendig forankring. Jeg vet mange i Norge kan kjenne seg igjen i den økte polariseringen jeg personlig opplever i samfunnet, som det ikke er rom for, vilje til eller ønske om å diskutere. Som derfor skjer i det stille og blir usynliggjort.
Verken nytt eller unikt med turbulente tider
Det er åpenbart at vi lever i urolige tider. Vi erfarer flere parallelle kriser for samfunn og individer, samtidig som en stor og pågående geopolitisk, voldelig konflikt finner sted i vår bakgård. Vi opplever forstyrrelser i energi- og matforsyninger, som fører til markante prisøkninger og en ny realitet. Mange må velge mellom antallet måltider de og familien skal spise og temperatur i boligen.
Det bør ikke være overraskende at vi i disse tider også er sårbare for økt polarisering som skaper nye normer. Samtidig; forholdene som skaper uro og har alvorlige konsekvenser for folk, er verken nye eller unike for Norge eller vår region. Dette trekker jeg ikke frem på grunn av manglende empati, jeg har selv opplevd krig og vokst opp som asylsøker og deretter flyktning. Jeg tar det opp fordi jeg tror mye av den skjulte polariseringen i samfunnet skyldes nettopp dette enkle faktum og at det ikke anerkjennes eller tillates å diskuteres ordentlig.
Alle menneskers umistelige verdi
For veldig mange av oss med asyl- og flyktningbakgrunn, eller tilknytning til noen som har det, er det lett å ha empati med andre mennesker som er i nød eller på flukt, på grunn av krig, fordi vi selv har opplevd det. Vi blir også ofte minnet om hvem krigen rammer hardest.
Den pågående krigen mellom Ukraina og Russland er en grusom påminnelse om krigens brutaliteter, og hvordan vanlige folk alltid egentlig er taperne, uansett utfall.
Det er en enkel sannhet som alle kan forstå. Det forklarer likevel ikke hvorfor den folkelige og politiske oppslutningen og solidariteten for ukrainske borgere i nød er så stor, mens andre konflikter ikke synes verdige den samme støtten. Før jeg fortsetter, vil jeg også understreke at jeg personlig mener vi kan og bør behandle ukrainske flyktninger bedre, som en grunnleggende minstestandard for alle asylsøkere og flyktninger, basert på likhetsidealet og prinsippet om alle menneskers umistelige verdi.
Min nye ambivalens
Forklaringene til folks og mediers varierende interesse og engasjement for verdens konflikter er flere, og noen er rimelige. Den kanskje vanligste forklaringen er nærhetsprinsippet. Personlig mener jeg at disse analysene ofte bommer, og heller synliggjør det egentlige problemet: vi blir stadig projisert for et snevert og utdatert verdensbilde.
Hvordan forklarer nærhetsprinsippet den relativt store nyhetsdekningen av dødsulykken i Sør-Korea under fjorårets Halloween-feiring, når det skjedde samme natt som et attentat mot et departement i Somalia, som krevde flere hundretalls ofre? Jeg har ikke kontrollsjekket, men jeg vil påstå at det bor flere i Norge med tilknytning til Somalia og regionen rundt, enn til Sør-Korea. Hvorfor står det nærmest bokstavelig talt ingenting om den rådende økonomiske og politiske krisen i Pakistan? En nasjon med over 240 millioner innbyggere, atomvåpen og som står på randen av konkurs og borgerkrig.
Dette er ikke bare nyheter av særdeles stor geopolitisk verdi for Norge og verden. En betydelig andel av Norges befolkning har direkte tilknytning til Pakistan og de rådende krisene som rammer dem og deres nettverk. Når vi sier at disse landenes kriser og konflikter ikke er nær oss, er det også lett å ekskludere dem av oss som kjenner en nærhet dertil.
Overskriften i denne teksten er et spørsmål som er sammensatt å svare på og inkluderer de litt mer utslitte og utforskede premissene som «kan jeg bli norsk?» eller «ønsker jeg å bli norsk?», der det ene også påvirker det andre.
Jeg vet ikke hva svaret er for eget vedkommende, men vet at min nye ambivalens skyldes polariteten som kommer av hvordan samfunnet har utviklet seg til et mer usjenert «vi/oss» og «dere». Eksemplene er mange, men de trenger ikke å gjentas. De stirrer oss i ansiktet, i håp om å møte våre unnvikende blikk – et blikk vi først og fremst må tørre å heve.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
