Foto: Commons Wikimedia
En gang i forrige uke hadde jeg en drøm jeg ikke klarte å legge vekk da jeg våknet. Jeg skal ikke gå i dybden av den, og jeg vet ikke om det finnes en dypere mening bak her. Jeg tror likevel mange av oss har disse tilfeldige drømmene som handler om folk man ikke har sett eller hørt fra på veldig lenge. Noen ganger er det ikke engang via drømmer, men som tanker som oppstår i møte med noe man finner gjenkjennelig; en gjenstand, en gate, en matoppskrift, en parfyme. Og plutselig er man femten år gammel igjen. Fortiden kjemper seg vei tilbake til overflaten, og jeg tenker på det livet jeg har levd. Det livet jeg har levd for å gjøre meg til den jeg er i dag.
Ikke det Mortensrud mange hadde forventet å se
Jeg skal prøve å forstå min drøm i lys av programleder Helene Sandvig, som sjekket ut hjemstedet mitt, Mortensrud, i et program på NRK for noen uker tilbake. For de som ikke kjenner til Mortensrud, kan jeg kort forklare at det ligger helt Syd i Oslo. De siste årene har det vært flere alvorlige hendelser som har påvirket lokalmiljøet, så som drapet på Hamse Hashi Adan i 2021.
Det er ganske lett å enes om at programlederen ga seerne inntrykk av at hun skulle møte «eksotiske skapninger», og at Mortensrud var et sted mange ikke ferdet til. Takket være alle de som står på dag ut og dag inn for Mortensrud, satt de fleste seere allikevel trolig igjen med et «Mortensrud er da ikke så ille»-inntrykk.
Noe sier meg likevel, at resultatet ikke ble det teamet bak programmet først så for seg da de bestemte seg for å lage noe om Mortensrud.
Å styrke ytringsrommet
Jeg husker at jeg allerede ett år før programmet kom ut, ble kontaktet av en i teamet bak produksjonen. Hun lurte på om jeg kunne hjelpe dem i research-fasen. For i tillegg til å lage egne filmer, har jeg tatt på meg jobber som researcher for ulike prosjekter opp gjennom årene. Dette er ikke noe jeg pleier å trekke frem i tide og utide, men det er et faktum at bakgrunnen min har vært med på å gi meg tilgang til folk og miljøer andre journalister ikke har tilgang til. Jeg takket likevel nei til å bidra i programmet til Helene Sandvig.
For det mange ikke vet eller forstår, er at denne tilgangen og innsikten, også oppleves som en stor byrde på meg som er flerkulturell. Spesielt de gangene folk jeg har hatt tilgang til, ikke er blitt framstilt slik de håpet på, eller at de ikke helt forstår hvorfor det i det hele tatt er viktig å lage noe rundt et bestemt tema.
For eksempel merket jeg det igjen da jeg etterlyste at noen fra det norskpakistanske miljøet, burde gitt avdøde Shabana Rehman en pris for arbeidet sitt. Mange norsk-pakistanere så ikke poenget, og en del hevdet til og med at grunnen for at jeg etterlyste en slik pris, var for å bli kjent selv. Førstnevnte kan jeg forstå, sistnevnte er sprøyt.
Én gang i måneden pleier jeg å levere en kommentar til Utrop, og jeg føler det er et fint sted å komme med egne tanker og betraktninger. Dessuten kan jeg påstå at jeg allerede er bittelitt kjent, men ikke nok kjent til å bli invitert til Nytt på Nytt. Det lever jeg fint med.
Jeg er ganske tykkhudet, men mange av tilbakemeldingene jeg fikk fra «mine egne» etter kommentaren om Shabana Rehman, falt meg tungt for brystet. Jeg begynte å lure på hvorfor jeg i det hele tatt orker å stikke hodet fram, når jeg ikke alltid vet hvem som prøver å hamre løs på meg. Jeg er opptatt av å heie på alle typer stemmer, selv de jeg ikke er helt enig med, fordi jeg mener at det styrker ytringsrommet. Det fører til at vi får enda flere motstemmer, og samtalen får nye perspektiver som det norske samfunnet har godt av å se og høre om.
Ingen helgardering mot kritikk
Etter å ha snakket med flere på Mortensrud i kjølvannet av programmet til Helene Sandvig, fant jeg ut at hun gjerne ville møte de ungdommene som hadde falt helt utenfor samfunnet. På en måte tror jeg at det ville gjort programmet bedre, og arbeidet til de som bidrar på Mortensrud desto viktigere.
Jeg kan ikke med sikkerhet si at jeg vet hvordan programmet ville blitt hvis jeg bidro, men jeg er også tilfreds med at jeg sa nei. Faktisk har jeg for lengst trukket meg fra arbeid som for min egen del aldri slutter, selv etter at en sak er publisert eller et program har vært på lufta.
Jeg kan gjerne være en plaget kunstner, men det er alltid best når jeg får være det på min egen måte.
Enkelte andre i mine kretser hevder at det gjør at samfunnet mister tilgang til viktig informasjon, men hvis dette ansvaret skal gå bekostning av min psykiske helse, er det ikke verdt det for meg. Jeg kan gjerne være en plaget kunstner, men det er alltid best når jeg får være det på min egen måte. Det betyr derimot ikke at jeg klarer å helgardere meg mot kritikk på denne måten heller, men det føles likevel tryggere for meg.
Et blikk og et smil
Drømmen jeg for nylig hadde handlet om en barndomsvenn fra Mortensrud. Jeg husker at vi brøt oss inn i plasthallen for å spille fotball på kveldstid, snek oss inn på russetreff på Tryvann og at han sto opp for meg da jeg havnet i skikkelig bråk en gang.
Jeg hadde ikke sett eller hørt noe fra han på årevis, og selv om man forblir venner på sosiale medier, vet man jo ikke egentlig helt hva som foregår i det virkelig livet deres.
Like etter at jeg hadde hatt drømmen bestemte jeg meg for å ringe denne vennen. Jeg var usikker på om han fortsatt hadde nummeret mitt, eller om han faktisk ville gjenkjenne meg. Frykten for dette viste seg å være uten substans. Han trengte bare å si «hva skjer, bror?», til meg, så skjønte jeg at han fortsatt hadde nummeret mitt.
Samtalen var kort, og jeg sa bare at jeg hadde ringt for å si hei. Det hadde vært litt merkelig å nevne at jeg hadde drømt om han, så det lot jeg være. Han var blitt familiemann nå, og jobbet som rørlegger. Det var mer enn nok.
Senere på dagen, møtte jeg tilfeldigvis på enda en kamerat fra Mortensrud jeg ikke hadde sett på lenge. Jeg syntes det var litt av et sammentreff, og vi snakket som om vi fortsatt hang sammen, helt uten filter. Bare dager senere, gikk jeg forbi en kvinne med barnevogn. Vi delte et blikk og et smil, og det var ikke før jeg hadde gått forbi henne, at jeg kjente henne igjen som storesøsteren til en tredje kamerat av meg fra Mortensrud.
Dette var helt sikkert bare tilfeldigheter alt sammen, men det var ingen av disse tre som kritiserte meg for arbeidet jeg gjør. De ba meg ikke om å holde kjeft eller beordret meg til gå stille i gangene. Vi snakket ikke engang om arbeidet mitt, selv om vi mest sannsynlig er uenige med hverandre om mye.
Tett på hverandre over tid
Disse «møtene» minnet meg bare om at de som egentlig kjenner meg på ekte, fra før jeg «ble kjent», uansett vil behandle meg med genuin respekt. Mennesker vi har kjent og deler samme forståelse med, vil bestandig være bundet til oss uansett hvor man ender opp. Jeg våger til og med å tro på at vi, om enn i det skjulte, heier på hverandre.
Det spiller ingen rolle hvor mange likes jeg får på et innlegg, hvor mange kritiske røster jeg hører, når venner fra gammelt av, fortsatt velger å ta telefonen, stanser meg gata for å slå av en prat, eller deler et lite smil idet de passerer meg på gata. Samme om de er fra Mortensrud, er norsk-pakistanere, eller bare naboer man aldri snakket med.
Er man tett på hverandre over tid, blir man fort en del av hverandres mytologier. Da blir det lettere å droppe kald kritikk og heller dyrke støtte og vennskap.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
