En venn av Abubakar og Isak bor ved togskinnene i den franske byen Calais, der Abubakar mistet livet da han ble truffeet av et tog.
Foto: Trude Hellesø
Å søke beskyttelse er en menneskerett, skriver Trude Hellesø i dette innlegget.
Trude Hellesø
Latest posts by Trude Hellesø (see all)

«Det er som om jeg ikke finnes. Jeg lever i et stummende mørke, som på en scene etter at publikum har gått hjem og alle lysene er slått av. Jeg er ingen, men Gud er med meg», sier 55 år gamle «Sara» fra Eritrea.  Saras historie er ikke unik.  

Bedre helsetjenester og videregående opplæring

Yemane Terefi fra Eritrea døde i Norge i 2016 etter å ha tilbrakt 24 år av livet sitt på flere asylmottak. 8. januar i år ble Yemanedagen markert en rekke steder i landet. Sammen minnes vi Yemane, men det er også blitt en dag hvor vi kjemper for en mer human og rettferdig asylpolitikk.  

Til tross for regjeringas stadige innstramninger på asylfeltet er fylkespolitikere flere steder blitt enige om å styrke rettighetene til såkalt papirløse. I mars skal en arbeidsgruppe legge fram et forslag til hvordan Vestland fylkeskommune blant annet kan gi bedre helsetjenester og videregående opplæring. Det samme skjer i Viken og Trøndelag. På Stortinget har Rødt, SV, Venstre, MDG, KrF og Pasientfokus fremmet et representantforslag om en ny engangsløsning for lengeværende asylsøkere. 

Når alt er midlertidig

For å forstå hvem disse menneskene er og hvilke livsbetingelser de lever under, må en liten flik av deres historie fortelles. 

Sara, Salim, Isak og Abubakar har det til felles at de lever usynlige liv på ulike steder i verden i dag. Fire ulike skjebner som har forsøkt å finne en mening i en ellers håpløs tilværelse.

Sara var «papirløs» i over 20 år og levde på siden av det norske samfunnet. Nå har hun fått en begrenset oppholdstillatelse, men den gir henne få rettigheter. Fortsatt lever hun som evig flyktning, et menneske uten tilhørighet. Alltid underveis til et nytt sted, ikke noe er framtidsrettet, alt er midlertidig. Det er hun ikke alene om.

Vår felles drøm om et nytt og godt liv ble knust

100 millioner mennesker var på flukt i 2022. «Tallet er en sterk påminnelse til verden – akkurat nå er det ekstra viktig å være solidarisk», sier FNs høykommissær for flyktninger. Ikke siden 2016 har så mange mennesker forsøkt å krysse EUs yttergrenser, samtidig som flere land presser på for en strengere asylpolitikk. I Hellas kriminaliseres både hjelpearbeidere og asylsøkere, og den greske staten nekter fortsatt for at pushbacks fra kystvakten finner sted. 

Å søke beskyttelse er en menneskerett, men Europas stadig strengere asyl- og flyktningpolitikk stenger sårbare mennesker ute. 

Som Isak i den franske byen Calais. Han forteller: «Alle går langs togskinnene, det er den kjappeste veien til og fra flyktningleiren. En ettermiddag står jeg med ryggen til når toget kommer. I sidesynet ser jeg kameraten min Abubakar bli truffet av toget. Sannsynligvis gikk han med hodetelefoner og hørte ikke at toget kom. I den korte tiden hvor alt bare skjer noen få meter fra meg, forstår jeg også at vår felles drøm om et nytt og godt liv bokstavelig talt blir knust.» 

I den korte tiden hvor alt bare skjer noen få meter fra meg, forstår jeg også at vår felles drøm om et nytt og godt liv bokstavelig talt blir knust.

Isak er sterkt traumatisert av hendelsen. Hvordan han skal leve videre vet han ikke. Isak sier han ikke kan reise tilbake til Sudan, det er ingen framtid for han i et land som har vært preget av store uroligheter.

Abubakar var en av mange som hvert år forsøker å ta seg over fra Frankrike til England. Over 43 000 mennesker har krysset Den engelske kanal i 2022, ifølge tall fra den britiske regjeringa. De flest er unge menn, men også familier risikerer livet over kanalen. Mange når aldri land. 

De som betaler en høy pris

Det er disse menneskene, hvis de er så heldige å nå Storbritannia med livet i behold, myndighetene vil forsøke å returnere til Rwanda. Her hjemme er heller ikke våre politikere fremmede for å returnere asylsøkere til såkalte trygge land utenfor Europa. 

Jeg møtte dessverre aldri Abubakar. Tre uker før jeg kom til Calais, døde han. Hvordan livet hans brått ble avsluttet er vondt å tenke på, selv for en som ikke kjente ham. «Jeg ser ingen humanisme her, ingen skulle være nødt til å sove i et kaldt telt om vinteren. Vi må styrke vår medmenneskelighet», sier Isak som minner meg på at mange unge betaler en høy pris. Mennesker lever korte liv og dør uten å rekke å sette nevneverdige spor etter seg, kommer det stille fra mannen som har opplevd mer enn de fleste.   

På leting etter mening

Snart 50 år gamle Salim, deler Isaks skjebne. Han sover ute i skogen hele året, ikke langt fra fine villastrøk og kafeer i Oslo. I fjor feiret han jul i det lille teltet sitt. Det var ikke dette livet han så for seg da han flyktet fra Iran til Norge for snart ni år siden.  

Isak klarte til slutt å komme seg til England, men Abubakars tragiske død vil også være hans historie. De to vil for alltid være forbundet med hverandre. 

Salim har nå fått et midlertidig sted å bo, der forsøker han å holde varmen i et gammelt hus uten strøm og vann.   

På samme tid, men i en annen by trasker Sara fortsatt rundt i gatene på leting etter mening.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER