- Misvisende, feil og ubalansert fra HRS - 15.05.2018
- Storhaugs glemte kristne - 07.04.2017
- Ugyldige konklusjoner om Ap-velgere - 29.08.2016
Tidligere i april behandlet Høyesterett en ankesak der en mann hadde blitt dømt (etter straffelovens § 135a om diskriminerende og hatefulle ytringer) for «ytringen «jævla neger» fremsatt under en opphetet krangel på byen» (mot en somalisk mann). Den domfelte mannen mente at ytringen hadde «samme funksjon som en hvilken som helst nedsettende betegnelse på den man krangler med» og ikke falt innenfor denne paragrafen, men Høyesterett avviste dette og opprettholdt lagmannsrettens dom.
At Human Rights Service fattet interesse for denne avgjørelsen, er ikke så veldig overraskende. Men det blir vesentlig misvisende når Rita Karlsen skriver at
Så da vet vi det. Ord som refererer seg til hudfarge er straffbart. Mon tro om det samme gjelder for «blendahvit»? Eller gjelder det bare hvis en setter «jævla» foran?
Som NTBs melding opplyser (men HRS ikke har gjengitt), forklarte «en politibetjent som var til stede [at] disse ordene ble sagt gjentatte ganger«, og det fremgår helt uttrykkelig av HR-dommen at
Politibetjent P som var til stede har forklart at tiltalte gjentatte ganger til B skrek ‘Jævla neger. Jeg skal pule mora di’.
og at påtalemyndigheten fremhevet dette faktum som helt avgjørende for at han ble domfelt:
Det erkjennes at man her er i det nedre sjikt for straffbarhet, og situasjonen kunne ha vært en annen hvis det for eksempel hadde vært fornærmede som startet krangelen og tiltalte spontant hadde reagert med å uttale de samme ordene en enkelt gang. Men slik var situasjonen ikke i saken. Tiltalte har bevisst og gjentatte ganger valgt hudfarge som skjellsord.
noe som også ble gjentatt av retten:
Utsagnet ble fremsatt flere ganger, og det var derfor ikke snakk om en rent spontan reaksjon fra As side.
Det fremgår med andre ord helt tydelig at det mest sannsynlig ikke ville vært straffbart dersom mannen hadde blitt dyttet uprovosert av en somalier og slengt tilbake et spontant «Pass deg, din jævla neger!»
HRS’ fremstilling av hvor strengt disse uttalelsene ble straffet, er også klart misvisende, når de bare skriver (som ren klipp-og-lim fra NTBs melding):
Saken ble tatt til Halden tingrett i 2016 hvor 24-åringen ble dømt til fengsel i ett år og seks måneder som en fellesstraff med to tidligere dommer. 24-åringen anket til lagmannsretten, som endret straffeutmålingen slik at ti måneder av fengselsstraffen ble gjort betinget med en prøvetid på to år. Han anket så til Høyesterett.
Ut fra kommentarfeltet er det tydelig (og ikke overraskende) at flere lesere oppfattet det som at mannen ble idømt en lengre fengselstraff for å ha sagt «Jævla neger», men dette er overhodet ikke riktig. Det fremgår uttrykkelig av den opprinnelige tingrettsdommen at «Når det gjelder straffen for rasistiske uttalelser fremgår det av Rt. 2012 s. 536 at det bør straffes med en kortere betinget reaksjon«. Referansen er til en tidligere tilsvarende sak (der tiltalte også her hadde kalt en annen for «jævla neger», men der det var flere omstendugheter som klart gjorde saken mer alvorlig enn Halden-saken), og hvor dommen altså ble 18 dagers betinget fengsel og en bot på 15.000 kroner. Hvis Halden-mannen bare hadde blitt dømt for «jævla neger», ville dommen altså ha blitt enda et hakk mildere enn dette.
At han isteden fikk en lengre ubetinget fengselsstraff (som lagmannsretten deretter kortet ned, men fortsatt med flere måneder ubetinget), skyldtes for det første at han samtidig ble dømt for en hel rekke andre ting (der det klart mest alvorlige var trusler om vold, og «jævla neger»-utsagnet trolig var det minst alvorlige tiltalepunktet). For det andre (og viktigst) var denne dommen altså en fellesstraff med to tidligere dommer, der han hadde blitt dømt for vesentlig alvorligere forhold (to tilfeller av legemsbeskadigelse, det ene grovt, og medvirkning til ran), men hadde (tildels under tvil fra rettens side) sluppet unna med samfunnsstraff. Det var altså denne tidligere idømte samfunnsstraffen som nå ble omgjort til fengsel (og dette igjen begrunnet primært med at han nå hadde fremsatt trusler om vold).
Da blir det selvsagt komplett misvisende (både av NTB og av HRS) – i en artikkel som forøvrig handler utelukkende om Høyesteretts prøving av straffbarhetsterskelen for «jævla neger» – å presentere disse lengre fengselsstraffene han ble idømt, uten å nevne noenting om at denne straffen har null og niks med «jævla neger»-utsagnet å gjøre.
Det er selvsagt greit nok om HRS mener at denne avgjørelsen (i et spørsmål som tross alt ble realitetsbehandlet av Høyesterett, noe som klart tilsier at gjeldende rett ikke var entydig avklart i utgangspunktet), er interessant nok til å fortjene en kortsak – og at de, etter samme prinsipp, er uenig i hvor retten valgte å sette terskelen for straffbarhet for slike skjellsord i en opphetet krangel.
Men hvis de først skal dekke dette temaet som del av deres fokus, og dessuten skjøte på noen ekstra slengbemerkninger om urimeligheten i en slik praksis, så burde de i det minste investere det minimum av ekstra innsats (ikke store greiene, siden HR-dommen er lett tilgjengelig på nett og tingrettsdommen bare én epost-henvendelse unna) for å finne ut nøyaktig hva slags grensedragning retten faktisk foretok, og hvor mye straff som egentlig var knyttet til dette konkrete punktet.
– – –
Uken etter var HRS nok en gang ute og kommenterte en rettsavgjørelse – denne gangen i forbindelse med den tidligere omtalte saken (som jeg selv har skrevet om i mer detalj her) der tre syriske brødre ble frifunnet for seksuell omgang med en jente under 14 år. I denne saken hadde de først blitt dømt for voldtekt i tingretten (selv om man la til grunn av den seksuelle omgangen hadde vært frivillig – ettersom enhver seksuell omgang med så unge personer automatisk rubriseres som voldtekt). Deretter ble de frikjent av lagmannsretten, som la til grunn at de oppriktig trodde at jenta var over den seksuelle lavalder, og at de hadde gjort alt de kunne for å kontrollere dette, slik at de oppfylte lovens strenge krav om at de ikke «på noe punkt kan klandres for sin uvitenhet«.
Dette er selvsagt en konklusjon man kan være sterkt kritisk til – man kan si, slik Tingretten gjorde, at de hadde mulighet til å f.eks. å be om legitimasjon; eller at dersom de ikke hadde rimelig mulighet til å forvisse seg bedre om jentas faktiske alder, så ville det aktsomme være å unnlate å ha seksuell omgang med henne (uansett om det var frivillig eller ikke).
Men selv om HRS unngår (som forrige gang) å si noe direkte feil omkring dette aspektet av saken, så bidrar de heller ikke spesielt godt til å tydeliggjøre sakens fakta og grunnlaget for frifinnelsen, når de f.eks. spør retorisk «hvor vanskelig kan det i lille Haugesund være å finne ut jentenes alder?» (uten å utdype hvordan konkret man går frem for å undersøke fremmedes alder i en by med knappe 40.000 innbyggere), eller når de viser til «forsvarernes vektlegging av «kulturelle forskjeller»» (uten å klargjøre at når forsvarerne trakk frem dette argumentet, så handlet det ikke om å skjønne at det er uakseptabelt og ulovlig å ha sex med barn (alle de tiltalte oppga at de var kjent med reglene for seksuell lavalder) men om å anføre at språkbarrieren og manglende nettverk gjorde det praktisk umulig for dem å gjøre noe mer enn det de gjorde for å kontrollere jentenes alder).
Beskrivelsen av at brødrene fikk innvilget erstatning er også litt upresis – de skriver (hentet direkte fra Haugesunds Avis) at «Oppreisningen endte med å bli halvert [i forhold til standardsatsene hos utholdt varetekt som brødrene påberopte seg], begrunnet med at de tre brødrene hadde gitt politiet en foranledning til de etterforskningstiltak som førte til pågripelse og varetektsfengsling i slutten av mai 2016«, men presiserer ikke at vedtaket begrunner erstatningen helt konkret med at lengden på varetektsfengslingen – spesifikt i perioden mellom den første pågripelsen og den første dommen i tingretten – «fremstår som lengre enn hva kravstiller står nærmest til å bære risikoen for«.(og implisitt at dette utgjorde «en mer inngripende [strafforfølgning] enn man må regne med ved det angivelige lovbruddet».
Man kan selvsagt være uenig i og kritisk til også denne vurderingen – men når man først skal drøfte denne avgjørelsen i detaljer, så bør det komme tydeligere frem at vedtaket impliserer ganske klart at de ikke ville blitt tilkjent noen erstatning dersom de kun hadde blitt varetektsfengslet for en kortere periode (så lenge det var direkte relevant av etterforskningshensyn), og deretter varetektsfengslet igjen mens de anket den fellende dommen fra tingretten.
(Det skal sies at HRS tross alt gjør en vesentlig bedre jobb på dette punktet enn Radio Haugaland, som presterer å dekke saken uten å overhodet nevne at det er den langvarige varetektsfengslingen som utgjør grunnlaget for erstatningen.)
Og mens storparten av artikkelen er hentet direkte fra Haugesund Avis’ dekning av saken – og er i hvert fall sånn nogenlunde etterrettelig i sin faktagjengivelse, selv om den bærer preg av at HRS tilsynelatende heller ikke her har gjort noe forsøk på å lese selve vedtakene – så blir ting helt feil når HRS skal komponere sin egenformulerte ingress til artikkelen. Der skriver de både at «Tre asylsøkerbrødre ble i fjor frikjent for å ha voldtatt to 13-åringer i Haugesund» (det korrekte er at de ble tiltalt for voldtekt, altså seksuell omgang, kun mot den ene jenta og for seksuell handling mot den andre), og at
Nå har brødrene fått rundt 80.000 kroner hver – fra deg og meg – i «oppreisning». Samtidig er de samme brødrene dømt til å betale jentene erstatning.
– til tross for at det står helt uttrykkelig lenger nede i HRS’ egen artikkel at
Brødrene ble i tingretten dømt til å betale den voldtatte 13-åringen 100.000 kroner hver i erstatning. (…) Ifølge Haugesunds Avis valgte jentenes bistandsadvokater ikke å prosedere erstatningskravene i ankesaken i lagmannsretten, men det er etter frifinnelsen søkt om voldsoffererstatning for begge som ennå ikke er avgjort.
Da kan man selvsagt ikke skrive at de «samtidig» er dømt til å betale jentene erstatning, når dette nettopp ikke skjedde «samtidig» med den frifinnelsen som utgjør hele grunnlaget for at brødrene selv fikk utbetalt oppreisning. I utgangspunktet er det jo et helt kurant (og aldeles ikke «absurd») hendelsesforløp at noen kan bli dømt til å betale erstatning i tingretten, deretter bli frikjent i ankesaken, og så tilkjennes oppreisning på bakgrunn av denne rettskraftige dommen om at man er uskyldig i forbrytelsen.
Så blir denne saken litt sær i så måte, blant annet fordi de tiltalte innrømmet de faktiske forhold som lå til grunn for tiltalen, og likevel ble frikjent fordi det ikke forelå subjektiv skyld (til tross for de ekstra strenge krav som stilles i så måte i saker om seksuell omgang med barn). Men man skulle tro at nettopp i en slik situasjon hvor det reelt er punkter som man legitimt kan problematisere eller kritisere, så kunne man unngå å overdrive kritikken ved å presentere uriktige premisser.
Opprinnelig publisert på bloggen til Doremus, republisert med tillatelse.
