Foto: Firuz Kutal
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Høsten 2023 ble jeg kontaktet av Sanden Media som skulle lage 22 episoder av ulike personer om hvordan det er å være utenlandsadoptert i Norge. Prosjektet, som ble kalt Spagat, var både treffende og spennende å være en del av.
Det var mye spennende å snakke om i intervjuet. Kulturelt sett fikk jeg snakket om både min kristne tro og mine politiske og ideologiske tankeganger som begge stammer fra en tidlig interesse for colombiansk kultur. Jeg skulle gjerne brukt tid i dette innlegget på å skrive mer om dette, men det var én ting jeg nevnte i episoden som jeg tenker fortjener å bli sagt noe om.
Jeg er ikke på leting etter min biologiske familie
Et spørsmål jeg ofte får når folk hører at jeg er adoptert, er om jeg vet noe om min biologiske familie. Svaret på det spørsmålet er enkelt – nei. I og med at jeg er adoptert, og ikke vet noe om min biologiske familie, så er det vel en selvfølge at jeg vil melde meg på «Tore på sporet» eller i det minste gjøre noe for å søke etter røttene mine, eller?
Jeg har mange ganger opplevd at etniske nordmenn bestemmer seg for at jeg må finne ut mer om min biologiske bakgrunn. Stort sett svarer jeg at jeg ikke er interessert i det. Da får jeg som svar at «når du blir eldre så vil du nok til slutt ville finne ut av det».
Det høres ut som at de etniske nordmennene, som er vokst opp med sin biologiske familie, vet alt om hvordan det er å ikke vite noe sin biologiske familie. De tar det som en selvfølge at alle ønsker å vite hvem sine foreldre er og hvilken bakgrunn man har.
Dette er noe som irriterer meg. På nåværende tidspunkt har jeg ingen interesse av å søke etter min biologiske familie. Jeg skal ikke avvise at jeg kanskje kan komme til å ville det senere i livet, man skal aldri si aldri. Likevel er jeg ganske sikker på at jeg ikke har det behovet senere heller. Det er ikke en del av min hverdag å gruble på hvem min mor og far er.
Møt meg med respekt
Hverdagen min er ganske så bra. Jeg har en lærerjobb jeg stortrives i. På fritiden er jeg fotballtrener, engasjerer meg i kristent ungdomsarbeid og jobber politisk for å prøve og redde verden fra klimakrise og en farlig individualisme. Jeg tar et bachelorstudium i idrett og trenerrollen på siden. Hverdagen min handler om fremtiden. Ikke fortiden. Hvorfor skal jeg bruke så mye tid på å tenke på fortid og biologisk familie, når det er fremtiden som burde være den store bekymringen?
Slik tenker i hvert fall jeg. Jeg ønsker å være til stede i hverdagen min, bidra i de fellesskapene jeg er en del av og «elske Gud og min neste». Dette er mine fokusområder. Jeg har ikke et lite snev av interesse for engang å begynne å tenke på å sjekke ut min biologiske familie.
For de adopterte som ønsker og har behov for å undersøke sine røtter, så har de absolutt lov til det. Poenget jeg prøver å få frem er at vi som enkeltmennesker må forstå at vi er forskjellige. Det må være en tanke som ligger langt fremme hos folk. Da unngår man å overkjøre og dømme noen som tenker ulikt fra seg selv.
For selv om en etnisk nordmann ikke kan fatte og begripe hvordan man kan leve uten å vite om noen biologisk familie, så er det faktisk normalen for meg. Jeg skulle ønske jeg ble møtt med mer respekt for den situasjonen og mitt ikke-eksisterende behov for å endre på det. Å nærmest bli klappet på hodet og få kommentarer som at «du vil nok finne ut av det når du blir eldre» er fryktelig nedverdigende, opplever jeg.
Jeg har funnet min identitet
Er det feil av meg å ikke føle behov for å vite noe om hvem som fødte meg? Er jeg følelsesløs som ikke kjenner på en trang til engang å lete? Som om samfunnet i dag ikke forteller deg nok at du ikke er perfekt som du er, så skal jeg føle at jeg er feil på dette området også? Av noen som overhodet ikke vet hvordan det er å være adoptert?
Jeg har landet godt der jeg er i dag. Jeg har funnet min identitet i den kristne tro og det håpet for fremtiden det gir. Jeg ser ikke noe behov for å se bakover. Det ønsker jeg å bli respektert for.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
