Foto: Betterup
Jeg kan minnes å ha vært relativt ung første gang jeg hørte begrepet eldrebølgen. Det var og er en varslet utfordring, ja, om vi skal holde på metaforen, en varslet tsunami som vil treffe oss hardt, og som vi en god stund har visst vil komme.
Litt som klima- og miljøutfordringene. Men det har nærmet seg så sakte at vi, eller våre politikere, har kunnet utsette å foreta seg noe. Andre mer presserende utfordringer har måttet bli prioritert.
De som dør av å bo på institusjon
Men egentlig har vi lenge vært privilegerte nok til at vi i liten grad har måttet prioritere pengebruken. Har det dukket opp noe, så har vi kunnet bruke litt ekstra fra sparebøssen, også kjent som oljefondet. Men nå viser det seg at det ikke hjelper å ha mye penger hvis vi ikke har folk.
Den siste tiden har det vært en del debatt om norsk eldreomsorg, om hvor dårlig det står til, etter NRK Brennpunkt sin dokumentar Omsorg bak lukkede dører. Der har vi kunnet se at norsk eldreomsorg ikke er all verden å skryte av.
Det er heller ikke første gang vi hører slike historier fra eldreomsorgen i Norge. Med ujevne mellomrom skriver mediene om eldre som ikke får den omsorgen de har krav på og burde få i siste del av livet. Vi vet også at mange eldre er ensomme, enten i sine egne hjem eller på institusjon. Noen ganger kommer også saker i nyhetene om svikt i omsorgen. Om eldre som har blitt liggende i timevis, ventende på hjelp, noen ganger i sin egen avføring. Om pleiere som ikke har tid. Om eldre som er underernærte, som dør av å være på institusjon.
Prioriterer rapportskriving
Pleierne og de ansatte i eldreomsorgen, om det er på institusjon eller hjemmehjelpen, kan ikke klandres. Politikerne kan derimot både ta ansvar og stilles til ansvar. Det er kommunene, regjeringen og Stortinget som må stilles til ansvar for stoppeklokkeomsorg, det er de folkevalgte som må stilles til ansvar for at det mangler folk i eldreomsorgen. Og det er politikerne som må klandres for foretaksmodellen.
Det er nemlig politikerne som har bestemt at helsevesenet skal drives som et foretak, og at det skal drives effektivt. Det ordet skal man passe seg for, særlig hvis det triller ut av munnen på en politiker; effektivisering. Det betyr som regel billigere. På sikt blir det da også dårligere.
Det er bare politikere som tror at noe blir bedre hvis man bruker mindre penger på noe. Det er ofte de samme politikerne som tror at helsevesenet, eller hva som helst annet, blir bedre hvis mange bruker mye tid på å skrive rapporter og registrere mål. Vi har jo etter hvert fått egne stillinger hvor store deler av jobben er å vite målene, oppnå målene, registrere målene og rapportere målene. Og så vurderingen av om målene ble nådd, gjennomgangen av målene, og resultatene – og en grundig runde på hvordan man kan nå målene i neste runde.
Vil dere betale for de varme hendene dere snakker om i valgkampen?
Tenke seg til at det det finnes stillinger i offentlige etater hvor store deler av jobben er dette. Så kan politikere si at vi bruker mer penger enn noen gang på helse, på skole, på samferdsel, som for eksempel en togtunnel til uhorvelig mye penger, som ikke kan brukes på Gud veit hvor lenge.
Jeg har etter hvert noe erfaring med norsk eldreomsorg selv, både på sykehus, helsehus og i privat bolig. Sykehusene tar selvfølgelig inn pasienter, men det koster for mye, så pasienter sendes hjem eller til helsehus for tidlig. På helsehus har jeg opplevd at en sykepleier har ansvar for opp mot tretti pasienter. Jeg har ikke sett dem, sykepleierne altså, gjøre annet enn løpe, fra rom til rom, fra pasient til pasient.
Politikerne driver rovdrift på ansatte i helsevesenet og eldreomsorgen. Effektiv drift kalles det gjerne. Og det er sikkert noen måltall man når, men de ansatte griner på jobb og orker ikke lenger. Da slutter de. I valgkampen vil alle politikere har flere varme hender i eldreomsorgen. Men vil de betale for det? Vil de betale det det virkelig koster? For du får ikke flere varme hender i eldreomsorgen hvis de ansatte ikke får muligheten til å gi omsorg.
Generasjonskontrakten
Men det er jo ikke bare elendighet vil noen innvende. Nei, og godt er det, kan man si. Og vi bør også skal snakke om og løfte fram de institusjonene som får det til. De kan være rollemodeller, det som kalles beste praksis som andre kan se til og lære av. Men at det er godt noen steder, eller de fleste steder, spiller ingen rolle for de som får en elendig eldreomsorg.
Kommunene, regjeringen og stortinget må begynne å tenke utenfor boksen.
Her har vi kanskje noe å lære av andre kulturer enn den norske, hvor familien, da ofte barna, tar et mye større ansvar for sine foreldre når de trer inn i alderdommen. Forklaringen jeg som oftest har lest eller hørt er at dette er i kulturer hvor velferdssamfunnet ikke eksisterer, slik at familien er nødt til å gjøre det.
Det kan så være, men Norge har ikke vært et velferdssamfunn særlig lenge. Altså før 1915 hadde man bastarder i juridisk forstand i Norge, som ikke hadde rett til å arve fedrene sine. Velferdsstaten ble i stor grad bygget ut fra 1960-tallet og utover, og er en relativt ny oppfinnelse.
Men norsk kultur har lenge vært en selvstendighetskultur, det vil si at individet skal bli selvstendig. Historisk sett gjaldt dette bare menn, men i 2023 spiller kjønn stort sett liten eller ingen rolle. Det handler om å klare seg selv, stå på egne ben. Det hjelper å ha familien, og velstående familier lønner det seg litt ekstra å ha, men i bunn og grunn kan alle klare seg selv.
Så generasjonskontrakten er ikke like sterk i norsk kultur som i mer familieorienterte kulturer, som for eksempel den pakistanske som mine foreldre og besteforeldre tilhører. Generasjonskontrakten går ut på at foreldre tar seg av barna når de trenger omsorg, mot at barna vil ta seg av foreldrene når de vil bli pleietrengende.
En oppdatert utgave av storfamilien
Forventningen er ikke nødvendigvis uttalt og eksplisitt, men den er der, og overføres ofte fra én generasjon til den neste ved at barna ser sine foreldre ta seg av besteforeldrene. Det fordrer en storfamiliehusholdning, som ikke er så vanlig lenger i Norge.
Etnisk norske nordmenn gjør mye for foreldrene sine, i motsetning til hva en del innvandrere og etniske minoritetspersoner ofte tror. Men jeg tror mange eldre både hadde hatt godt av og satt pris på hyppigere besøk.
Ikke minst mener jeg det er fint for barn og unge å se og bli bedre kjent med besteforeldre. Høre om livene deres, om hvordan verden var før, hvor mye som har endret seg, og ikke minst få innsikt i at det man opplever gjennom livet kan være noe å se tilbake på, med glede og vemod.
Og så må alderdommen være en naturlig del av livet, ikke noe som gjemmes bort på institusjon. Da hadde det kanskje ikke vært en dårlig ide å ta etter for eksempel pakistanere. Bo i en storfamiliehusholdning. Og i våre dager, i Norge, har fenomenet utvikla seg til storfamilier i tomannsbolig, slik at man får privatliv når man ønsker det, samtidig som man kan være tett på og nær hverandre når man ønsker det. Kommunene, regjeringen og stortinget må begynne å tenke utenfor boksen. Noe særlig god tid har de heller ikke.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
