Foto: The Country Basket
‘TasteAtlas’, et selskap med hovedkvarter i Bulgaria, lager hvert år en liste over smakfull mat i 95 land. Norge rangeres helt på bunnen – som nummer 95.
Norge og Marokko på bunnen
«Norsk mat er kjedelig, og smaker ingenting», sies det. De har smakt på fårikål, pinnekjøtt, jarlsbergost, laks og lefser. De eneste krydderne vi bruker er salt og pepper. Én forklaring på denne påståtte elendigheten er at vi tradisjonelt sett har hatt begrenset tilgang på råvarer. Det også at det har med latskap å gjøre, fårikål består av to hovedingredienser, som navnet tilsier: får og kål, lag på lag. Og altså salt og pepper. Ikke særlig oppfinnsomt. Til pinnekjøtt serveres én grønnsak, kålrabi eller gulrøtter, og selvsagt kokte poteter.
Og så har vi jo ikke hatt tilgang på krydder. Vi har saltet, tørket og røkt fisk og kjøtt, og det har også gitt smak.
Det rare er at nest nederst på listen, altså like før Norge, kommer Marokko. Marokko! Her kan i alle fall ikke mangel på krydder eller oppfinnsomhet være forklaringen. Italia er, ikke overraskende, øverst på listen.
Det er lenge siden pepper var det eneste krydderet vi brukte
Mange sier seg nok enig i at tradisjonell norsk mat er kjedelig og uinspirerende, men hvor mange av oss spiser lenger den tradisjonelle maten?
Takket være innvandring fra land med mer spennende mattradisjoner, og nordmenns store reiselyst, har vi fått nye matvaner. Og da mener jeg ikke frossenpizza, som ‘TasteAtlas’ nedlatende beskriver som Norges nasjonalrett.
Hvert nes og hver odde, og hver bygd og by har en såkalt Kina-restaurant, og gjerne også pizzarestaurant, selv om kvaliteten varierer. I de fleste byer er det spisesteder med indisk, pakistansk, og også arabiske og nordafrikanske spisesteder. Det er lenge siden pepper var det eneste krydderet vi brukte i maten, og lenge side kålrot, kål og gulrøtter var de eneste grønnsakene.
De fleste spiser for å bli mette
Mer enn halvparten av maten vi spiser er importert. Det er grenser for hva vi kan dyrke i dette kalde landet, men vi har tilgang på frukt og grønnsaker fra andre steder, og krydder i rikt utvalg.
Våre nye (og nå ikke så nye) landsmenn har påvirket oss med sine retter, og etter ferie i Europa og fjernere strøk har vi tilført både fisk, kjøtt og fjærkre eksotiske smaker. En positiv virkning av pandemien er at folk lagde mer mat hjemme, sosiale medier flommer over av oppskrifter og matblogger, og kokkeprogrammer på TV er populære.
Nå innrømmer også smaksekspertene fra Bulgaria at det finnes virkelig gode restauranter i Oslo, Bergen og Trondheim, noen med Michelin-stjerner, men det typisk norske er altså ikke godt nok.
Så får vi være fornøyd med at vi stort sett spiser oss mette […]
Nå er det slik at millioner av mennesker spiser for å bli mette, og ikke har luksusen med å kunne tenke på kulinariske finesser. 800 millioner mennesker er rammet av sult og underernæring, og over tre millioner barn under 5 år dør av sult hvert år.
Vi spiser oss stort sett mette – det er det viktigste
Er du en av de som er skuffet over den kjedelige norske maten, kan jeg fortelle deg om en annen statistikk. På den kommer Norge også langt nede på listen, fjerde sist, sammen med Sverige. Gjett hva det er snakk om!
Jeg snakker om listen over verdens mest korrupte land. Der er vi også helt på bunnen. Så om vi er kjedelige i matveien, er vi i alle fall ikke så veldig korrupte, særlig nå som Yara og Equinor har ryddet i rekkene.
Korrupsjon defineres av Transparency International som «tyveri av politiske, sosiale og økonomiske goder fra befolkningen». I fattige land, men ikke bare der, skaper korrupsjon fattigdom, sosial marginalisering og politisk nepotisme. I fortalen til Europarådets korrupsjonskonvensjon av 1998 uttales det at «korrupsjon truer rettsstaten, demokratiet og menneskerettighetene, undergraver godt styresett, billighet og sosial rettferdighet, vrir konkurransen, hindrer økonomisk utvikling og utgjør en fare for stabiliteten i demokratiske institusjoner og samfunnets moralske grunnlag».
Visst finnes det korrupsjon i Norge også, i politikken, særlig kanskje i lokalpolitikk, og i forretningslivet, men vi har en offentlighetslov som skal sørge for åpenhet og gjøre det vanskelig å skjule brudd på loven. De som prøver det, blir ofte avslørt av såkalte korrupsjonsjegere eller av pressen, og risikerer å bli hengt ut og forfulgt av mediene.
Norge er fremdeles et tillitssamfunn, vi stoler stort sett på at de som har stort ansvar, særlig i politikken, gjør jobben vi har valgt dem til uten å berike seg selv eller misbruke makt. Så kan vi være uenige i beslutninger, men da kan vi fritt kritisere eller velge andre til å representere oss ved neste valg, og håpe på forandring.
I mange land der folk har blitt drevet på flukt er korrupsjon en komponent i vanstyre, diktatur og total mangel på omsorg og respekt for befolkningen i landet. Mange som har kommet til Norge kjenner seg nok igjen, og setter trolig pris på forskjellen.
Fattigdom og nød skaper grobunn for korrupsjon også blant gjennomsnittlige mennesker, men stort sett er det ikke nødvendig å ty til lyssky metoder i Norge.
Så får vi være fornøyd med at vi stort sett spiser oss mette, til og med lever i et overflodssamfunn, og har overskudd til å sjekke om vi kan konkurrere med andre land i kulinarisk fortreffelighet.
Luksusmat møter korrupsjon
Uten å påstå at det er en direkte sammenheng har kanskje den norske traustheten og manglende fantasi i matveien også gjort at de som styrer holder seg på matta og at vi stoler på at de gjør det.
Mange land som scorer høyt på matbarometeret er mindre heldige på korrupsjonsskalaen. Det beste hadde jo vært at både mat og styresett var tilfredsstillende i alle land, men dit er det trolig langt. Vi kan drømme.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
