Norge deltok i år i markeringen i Iran av den 11. februar, dagen da den iranske revolusjonen i 1979 fullførte sitt prosjekt med å gjøre Iran til en islamsk republikk. Dagen ble i år blant annet markert med et arrangement i den iranske hovedstaden Teheran den 9. februar, der representanter for flere land var til stede, herunder en sekretær fra Norges ambassade. 26 av Europas land nektet dog å delta.
Boikottet av mange
I forkant av denne feiringen hadde frihetsforkjempere sammen med millioner av iranere, herunder norsk-iranere, startet en kampanje med hashtagen #BoycottIRIDay. Dette for å invitere og oppfordre demokratiske, europeiske land til å boikotte feiringen. Heldigvis var det mange demokratiske land som stilte seg positive til denne kampanjen og unnlot å delta i feiringen, herunder Frankrike, Tyskland, Østerrike, Belgia, Italia, Spania, Sverige, Danmark, Finland, Nederland, Portugal, Irland, Romania, Slovakia, Slovenia, Bulgaria, Malta, Tsjekkia, Kroatia, Hellas, Albania, Litauen, Estland, Latvia, Luxembourg og Kypros.
Feiringen av den islamske revolusjonen i år har vært spesielt viktig for det islamske regimet på grunn av den pågående kvinnerevolusjonen utløst av Mahsa Amins dødsfall i politiets varetekt i fjor høst. Slik er årets feiring trolig et forsøk på å sende et sterkt signal for å vise omverdenen at regimet er stabilt og at situasjon i Iran er normal, at folk er fornøyde og glade.
Nettopp derfor var det ekstra viktig for mange i år å forhindre deltakelse i dette sirkuset. Det var derfor gledelig at mange boikottet feiringen og heller valgte å anerkjenne Irans mange modige menn og kvinner som nå kjemper for sine rettigheter.
Feirer egen brutalitet
Det er nyttig å være bevisst på hva denne feiringen betyr for det islamske regimet og hvordan den mørke dagen har ødelagt for folket i Iran. I år feirer det brutale regimet dagen etter å ha henrettet fire ungdommer på grunn av deltagelse i fredelige demonstrasjoner mot regimet.
Det islamske regimet feirer 44 års undertrykkelse av kvinner og menn i Iran. De feirer å ha henrettet tusenvis av politiske fanger i løpet av disse 44 årene. De feirer at de har brukt systematisk voldtekt av politiske fanger i regimets fengsler siden revolusjonen i 1979. Det islamske regimet feirer å ha torturert politiske fanger i alle årene de har hatt makten.
Det islamske regimet feirer 44 års undertrykkelse av kvinner og menn i Iran
De feirer å ha skremt Vesten og omverdenen med at islamske terrororganisasjoner er operative over hele verden og at disse kan slå til når som helst og hvor som helst mot alle som tenker annerledes enn dem. Regimet feirer å ha sendt tusenvis av krigsdroner til Russland for å bombe sivile ukrainere i Ukraina. Det islamske regimet feirer sin eksistens. En eksistens som er en hån mot menneskerettigheter og mot hele menneskeheten. De feirer sin egen brutalitet.
Snakket dere om menneskerettigheter?
Statssekretær Erling Rimestad bekrefter den 10. februar til NRK at Norge var representert på markeringen i Iran, men mener ikke denne tilstedeværelsen sender et dårlig signal. Rimestad sier til kanalen: «At vi snakker sammen, betyr ikke at vi anerkjenner deres politikk eller legitimerer deres verdier. Vi må snakke med dem vi er uenige med. Vi må vise hva vi står for, uten å gå på akkord med våre egne prinsipper.»
Her vil jeg spørre Rimestad: Hva var det norske representanter feiret denne dagen? Hvilken glede fant du eller den norske diplomaten i Teheran som deltok i denne feiringen?
Vi vet alle at en feiring er en feiring – og at deltakelse i feiring betyr å dele denne gleden med hverandre. Vi som norsk-iranere bør, med all rett, kunne stille spørsmålet: Hvilken glede er det dere nå har delt med det islamske regimet i Teheran?
Og Rimestad, til argumentet ditt med at vi må «snakke med dem vi er uenige med», vil jeg poengtere følgende. Den norske delegasjonen i Teheran deltok i en feiring, ikke på et dialogmøte. Representanter fra Norge var ikke invitert til «en snakk» om menneskerettigheter, men en feiring av det islamske regimets eksistens. Må jeg be om en forklaring, især til oss norsk-iranere, på hva dere hadde å gjøre på det som kun kan defineres som en feiring – en feiring side om side med representanter for Taliban-regimet? Ble det snakket mye om menneskerettigheter der? Hvilke norske prinsipper ble ivaretatt under feiringen i Teheran av den islamske revolusjonen?
Hvordan legger Norges feiring i Iran press på iranske myndigheter?
Utenriksminister Anniken Huitfeldt skrev i Utrop i november i fjor at norske myndigheter arbeider for at menneskerettighetssituasjonen i Iran skal bli bedre:
«Norge var sammen med flere land tilsluttet et felles innlegg som fordømte vold mot og diskriminering av kvinner. Vi løftet også fram situasjonen i Iran i vårt eget nasjonale innlegg om alvorlige landsituasjoner. Vi er også sentrale i arbeidet med den årlige resolusjonen om menneskerettighetssituasjonen i Iran som vedtas i FNs generalforsamling i New York. Norge følger FNs sanksjoner mot Iran, og vi er i tillegg tilsluttet EUs sanksjoner mot Iran.»
Norsk-iranere er dog ikke overbeviste av ministerens uttalelser. Den 11. februar samlet flere hundre norsk-iranere seg foran utenriksdepartementet i Oslo og stilte spørsmål ved de norske diplomatenes deltagelse i feiringen sammen med det islamske regimet i Teheran. Norsk-iranere krever en forklaring på hvorfor Norge har vært blant ganske få land som deltok i den skammelige feiringen. En feiring som selv folket i Iran, som lever under frykt, tortur og terror, boikottet.
Vår utenriksminister sier at de handler sammen med flere demokratiske land for å legge press på det islamske regimet og fordømmer vold og diskriminering av kvinner i Iran. Kan du dokumentere for oss norsk-iranere hvordan Norges deltagelse i denne feiringen har bidratt til dette formålet? Kan du fortelle oss hvorfor Norge ikke var blant de 26 europeiske landene som hørte på folket i Iran og unnlot å delta i regimets feiring?
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.