Foto: Wikipedia
Det er egentlig ikke så rart at man assosierer til Holocaust når man snakker om antisemittismen. Det var tross alt en forbrytelse mot menneskeheten uten sidestykke i historien, og den fant sted i vår tid.
Allikevel vil jeg mene at Holocaust er en parentes i antisemittismens lange historie. Ikke fordi den ikke er betydningsfull, men fordi antisemittismen verken begynte eller sluttet med Holocaust. Antisemittismen har vært en realitet i over to og et halvt tusen år, og dersom Holocaust er det eneste man assosierer med den, kan det bli en hvilepute. Den kan hemme kunnskapsformidling og gjøre den viktige og kontinuerlige kampen mot antisemittismen en bjørnetjeneste.
Verdens eldste fordom
Som alle fordommer har antisemittismen enkelte unike kjennetegn. To av disse er den lange historien, og at den ikke krever jødisk tilstedeværelse. I Norge hadde vi for eksempel antisemittisme lenge før vi hadde jøder i landet. Ingen annen fordom er eldre enn fordommene, antipatiene eller hatet mot jøder. For å være på den sikre siden, kan vi sette startpunktet til ca. 500 fvt. (før vår tidsregning, før år null). Den jødiske befolkningen i diasporaen i Persia ble reddet fra et fysisk folkemord. Dette kan man lese om i Esters Bok i Bibelen. Dronning Ester ble gift med Kong Xerxes I av Persia, og reddet sitt folk fra utryddelse. Lesning av Esters bok er det sentrale i den jødiske Purim-feiringen. (En ‘fun fact’ om Esters Bok er at Guds navn ikke er nevnt en eneste gang.)
En annen av jødenes mindre høytider er Hanukka-feiringen. Den feires til minne om at det jødiske folk overlevde et kulturelt folkemord 165 fvt. Den gang var Judea og Samaria okkupert av den greske Kong Antiochus IV Epiphanes. Han ville jødedommen til livs ved å forby all jødisk praksis og assimilere jødene. Jødene gjorde opprør under ledelse av Yehuda Maccabi og beseiret grekerne og gjeninnviet Tempelet.
Antijudaismen
Evangelistene laget et fundament for den kirkelige antijudaismen. Ikke minst Evangeliet etter Markus og Påskefortellingen. Pontius Pilatus toet sine hender, og «jødene» krevde at Jesus skulle drepes. Beskyldningen om kristusmordere, gudsmordere, har fulgt jødene siden. Senere kirkefedre, som Augustin (354-430 evt.) har lagt til sosiale og kulturelle implikasjoner og stigma på jødene, som gjerrige, pengegriske, ågerkarl. Historien om Judas og de 30 sølvpengene ble utnyttet.
Tidlig Middelalder (500-1050)
Fiendtligheten mot jødene kom ovenfra. Kirken vil forhindre blandingsekteskap og konverteringer. Husk at kristendommen har sitt opphav og utspring i jødedommen og hos jødene. Jesus var jøde, alle disiplene var jøder, og alle som ville slutte seg til de kristne de første 50 år måtte først konvertere til jødedommen, og mannlige nyfrelste måtte la seg omskjære.
De første kristne levde som jøder og feiret sabbaten, pesach, den jødiske påsken, og shavuot, den jødiske pinse til minne om åpenbaringen på Sinai og mottagelsen av de ti bud. Det var først på Kirkemøtet i Nikea i 325 evt at man fastsatte søndagen som helligdag, ga påsken og pinsen et kristent innhold.
Høymiddelalderen (1050-1300)
Jødiske samfunn i Europa ble massakrert allerede i det første korstoget. De jødiske samfunn i Mainz, Worms og Køln ble utryddet. De jødiske samfunn i Det hellige land fikk også merke korsfarernes sverd både i Tiberias, Ramleh, Ashkelon og Caesarea. I Haifa og Jerusalem forsvarte jødene og muslimene byene sammen. I Haifa holdt jødene og muslimene ut en beleiring i over en måned i juni og juli i 1099 før korsfarerne inntok byen og drepte absolutt alle jøder og muslimer.
Hostieskjending (‘Host desecration’)
Det eukaristiske dogmet ble vedtatt på det 4. Laterankonsilet, Kirkemøtet i Roma i 1215. Dette innebar et påbud til alle kristne om å tro på at brød og vin forvandlet seg til kjøtt og blod under messen. Nattverden (aftenmåltid) på norsk, eukaristi på gresk og kommunion på latin, var til minne om Jesu siste måltid med disiplene på skjærtorsdag. (Etter manges mening var dette et tradisjonelt jødisk seder-måltid.)
Etter 1215 oppsto forestillingen, mytene, anklagene om at jøder drev med skjending av brødet (og vinen) som skulle brukes til nattverdsritualet.
På Kirkemøtet i 1215 ble det også besluttet at jødene skulle merke sin identitet med egne hatter. Dette kan man finne igjen i malerier fra middelalderen, fra Italia, Frankrike, Tyskland, Polen og Wien. Gule merker på klær ble også benyttet i flere land i Sentral-Europa. Nazistene var således ikke nyskapende med den gule davidstjernen.
Ritualmordanklagen – Blod Libel – Blodanklagen
Ofte blandes anklagen om ritualmord og hostieskjending sammen. Anklagen om ritualmord er imidlertid eldre. Den første hendelsen fant sted i England i 1144 i Norwich. En 12 år gammel gutt som het William ble funnet drept i skogen, og jødene i byen ble beskyldt for å ha utført drapshandlingen. Etter dette oppsto myten om at jøder er forpliktet til å ofre et kristent barn en gang i året. En del av myten inneholder også forestillinger om at jødene bruker blodet i bakingen av matza, det usyrede brødet jøder spiser i påsken. Derfor er det gjerne ved påsketider at myten manifesterer seg.
En av de verste massakrene i England var Massakren ved Clifford Tower i York den 16. mars 1190. På shabbat Hagadol, lørdagen før pesach (den jødiske påsken) beleiret mobben York Castle som hadde et tårn bygget av tømmer. Jødene hadde forskanset seg der. Under trusselen om å bli drept eller tvangskonvertert begikk jødene kollektivt selvmord fremfor å overgi seg til mobben.
Anslagene sier at det dreide seg om 20 familier, eller ca 150 mennesker. De brente også eiendelene sine, og det var nok dette som satte hele tårnet i brann. De ble tilbudt fritt leide dersom de lot seg døpe. Et par av jødene tok imot tilbudet, men ble drept straks de forlot tårnet. 60 år senere ble tårnet bygget opp igjen, men denne gangen i mur. Den dag i dag er det en årviss markering på stedet.
En annen kjent ritualmordanklage var Little Saint Hugh of Lincoln i 1255. En av forklaringene var at den lokale presten så det økonomiske potensialet i pilegrimsbesøk til kirken sin for å besøke den helgenkårede.
Forfølgelsen av jødene i England tiltok og kulminerte med at alle jødene ble fordrevet fra England under Kong Edward I i 1290. Jøder fikk først bosette seg i England under Oliver Cromwells tid i 1655.
Ritualmordanklagen forfulgte jødene over hele Europa, og lever i beste velgående i den arabiske verden i dag. Den kanskje mest kjente i den vestlige verden er Simon av Trent. Det skjedde i den nord-italienske byen Trento i 1475. Den to-år gamle gutten Simon ble funnet død i en kum.
Jødene i byen fikk skylden for å ha drept ham. 11 jødiske ledere ble henrettet og resten av den jødiske befolkningen ble fordrevet. Simon ble helgenforklart, slik flere før han ble, og ble helgen for kidnappede barn. Han ble først fjernet fra den nord-italienske helgenkalenderen i 1965, i forbindelse med Det andre vatikankonsil, som hadde som ett av målene å bedre relasjonene mellom Vatikanet og det jødiske folk.
Blodanklagen har også funnet veien til den arabiske verden. Det startet på ordentlig med Damaskus-affæren i 1840, og mange lar seg fortsatt forføre av konspirasjonsanklagen. Damaskus-affærens forløp er en kristen munk og hans muslimske yngre hjelper forsvant sporløst i februar. De to ble sist observert i det jødiske kvartalet i Damaskus, den gang under Det Ottomanske imperiet.
Antisemittismen verken begynte eller sluttet med Holocaust
Jødene i byen ble beskyldt for å ha drept dem for å bruke blodet deres til å ha i matzen de skulle bake til pesach, påsken. Den franske konsul, en hardbarket antisemitt, forlangte etterforskning av jødene i byen. Jødiske ledere og fremtredende personer ble forhørt under tortur til de tilsto. Forfølgelsene av jødene i Damaskus fortsatte resten av året. I november 1840 kom Sultanen Abdülmecid I med et dekret som tok avstand fra anklager om ritualmord.
I år er det 110 år siden Mendel Beilis ble frifunnet i en rettssal i Kyiv. Den ekle rettssaken fant sted mellom 25.september og 28. oktober 1913. Juryen som frifant Beilis besto utelukkende av kristne bønder. Beilis-saken vakte internasjonal oppmerksomhet og fordømmelse. Beilis-affæren er beskrevet i litteratur, film og teater. Fembarnsfaren Mendel Beilis ble 21. juli 1911 anklaget for å ha drept en 13 år gammel kristen gutt for å bruke blodet hans i «rituelle handlinger». I påvente av rettssaken satt Mendel Beilis to år i fengsel.
Senmiddelalder (1300-1500)
Ved påsketider i 1321 i Frankrike begynte det å gå rykter om en sammensvergelse om å drepe alle kristne. En sammensvergelse mellom spedalske, lepra-syke, og jødene. Brønnene skulle visstnok være forgiftet over hele Frankrike. I en samtale med historiker Trygve Riiser Gundersen forteller Carlo Ginzburg (Samtiden 2003):
«Andre steder fortelles det at jødene samarbeidet med de spedalske om forgiftningene. Og andre steder igjen er det de muslimske kongene i Granada eller i Tunis, eller sultanen av Babylon, som har betalt jøder og spedalske for å drepe de kristne. Ryktene fører til forfølgelser og massakrer over hele landet. Raskt kommer også tilståelser og utfyllende fakta for dagen: Lange og detaljerte beskrivelser viser hvordan giften har blitt plantet i brønnene, de medsammensvorne blir angitt, og brev og dokumenter forteller om jødenes forhandlinger med sarasenerne og om planene som finnes for det jødisk-spedalsk-muslimske styret som skal overta Europa etter katastrofen.
For jødene er resultatet pogromer og kjetterbål, beslagleggelse av verdier, eksklusjon fra handel og næringsvirksomhet, og fra 1323 av et kongelig edikt om forvisning fra det franske riket. Da har kongen allerede sommeren 1321 gitt sin offisielle bekreftelse på at anklagene mot jøder og spedalske er vel funderte, og må tas på alvor.»
Svartedauen, pest-pandeminen som rammet Europa og deler av Asia fra 1342 til 1352, fikk jødene også skylden for. Jødene hadde forgiftet brønnene. Jødiske menigheter over hele Europa ble forfulgt og ansvarliggjort. Eksempelvis ble 2000 jøder i Strasbourg drept på én dag. I 1348 så pave Clemens IV. seg nødt til å komme med en bulle, en pavelig forordning, som advarte mot konspirasjonene mot jødene. Paven hevdet at jødene ikke var ansvarlig for Svartedauen og begrunnet det med at jøder ble like ofte rammet som alle andre.
Fra 1300-tallet var det vanlig å isolere jødene i spesielle kvartaler eller ghettoer. Det var kjente ghettoer i Roma, Paris, Frankfurt, Mainz, Amsterdam og Praha. Den siste ghettoen, i Roma, ble brukt til 1870.
Jødene ble også isolert i ghettoer i muslimske land. I Marokko allerede fra slutten av 1200-tallet. I Jemen bodde jødene i ghetto helt til 1948. Det er litt ulike svar på hvor navnet kommer fra. Jeg synes kanskje den mest troverdige er at det kommer fra det italienske ordet ‘ghetto’, som betyr støperi. I 1515 vedtok Venezia å sperre jødene sine inne bak murene til et tidligere kanonstøperi, som het ‘ghetto nuovo’ (det nye støperiet). Portene ble låst om natten og det gikk vakter utenfor.
Assimilasjon, segregering eller fordrivelse.
Forfølgelsen av jødene i Europa tok ulike former. Under korstogene begynte et paradigmeskifte. Da var det regelrette folkemord i europeiske byer. På 1300-tallet ble jødene segregert i ghettoene. Inkvisisjonen representerte forsøk på assimilasjon som kulminerte i tvangskonverteringer. Særlig under den spanske inkvisisjonen på den Iberiske halvøya. Denne kulminerte med fordrivelsen av alle de spanske jødene i 1492.
Omtrent med hundre års mellomrom ble jødene fordrevet fra England i 1290, fra Frankrike i 1394 og fra Spania i 1492. Forfølgelsen av jødene i de tyske områder førte til at mange jøder flyktet østover til Litauen, Polen og Ungarn.
Dehumanisering – Umenneskeliggjøring – Judensau
Allerede på 1200-tallet startet myten om at jøder «hadde seg» med griser. Begrepet Judensau – jødesugge, eller purke, eller Judenschwein – er kjente fornedrende betegnelser i Tyskland.
Myten om at jøder fødte griser, eller lot sine barn die griser, levde i 600 år, til utpå 1800-tallet. Judensau-motiver er kjent i kirkekunst fra senmiddelalderen som veggmalerier og skulpturer på kirker og rådhus, senere også som illustrasjoner i bøker. I Skandinavia er det kun katedralen i Uppsala som har en slik skulptur.
Myten og karikaturene ble gjenopplivet av nazistene fra midt på 1920-tallet i deres antisemittiske propaganda med dehumanisering av jødene. Umenneskeliggjøring er fellesnevneren før alle folkemord. For å få mennesker til å utføre umenneskelige gjerninger er det en forutsetning at «den andre» ikke har samme menneskeverd som en selv. Å portrettere «den andre» som kakerlakker, lus, rotter eller andre skadedyr var også erfaringen før folkemordene i både Rwanda i 1994 og Srebrenica i 1995.
Martin Luther
Martin Luthers kirke i Wittenberg har en skulptur, relieff, av Judensau-myten. Kirkereformatoren Luther førte ikke bare en kamp mot avlat og paven, men også mot jødene, jødedommen og de psykisk syke.
Den nazistiske teologen Wolfgang Stroothenke skriver i et verk i 1940 om et møte Luther hadde med en 12 år gammel «åndssvak» gutt. Luther mente at det beste man kunne gjøre var å drukne «dem»: «Slike vesen er bare et stykke kjøtt og har ingen riktig sjel».
Nazistene brukte Luthers holdninger til å rettferdiggjøre sitt eutanasiprogram Aktion T4. Under dette programmet drepte nazistene 75 000 funksjonshemmede. Nazistene brukte også Luthers hat mot jødene som best de kunne.
Nürnbergdomstolen stadfestet med dommen mot Streicher at det er en sammenheng mellom ord og handling. Den stadfestet at ord i mange tilfeller er handlinger, talehandlinger.
Oppskriften til Novemberpogromene (Krystallnatten) sto å lese i Luthers mest beryktede anti-jødiske verk Von den Jüden und iren Lügen (‘Om jødene og deres løgner’) som ble utgitt i 1543. Her anbefaler han brenning av synagoger, skoler og religiøse bøker, at rabbinere forbys å predike, at jøder fratas fast eiendom og sine penger, settes i slaveri, interneres, forvises eller drepes. Det er neppe tilfeldig at Novemberpogromene fant sted natten til 10. november 1938 – Martin Luthers fødselsdag.
Shakespeare – Kjøpmannen i Venedig 1596/97.
Teaterstykket handler hovedsakelig om den jødiske kjøpmannen Shylock i Venezia. Stykket bidro til å befeste og spre stereotypien om pengejøden, den griske jøden, den hevngjerrige jøden. Eller jøden som grisk og hevngjerrig.
Dreyfus-saken
Dreyfus-saken var en politisk skandale som delte Frankrike i to. Kort fortalt ble den unge artillerioffiseren, kaptein Alfred Dreyfus, anklaget for landsforæderi. Han ble urettmessig beskyldt for å ha spionert til fordel for Tyskland. Bevis ble forfalsket og i en rettssak i 1894 ble Dreyfus degradert og dømt til livsvarig fengsel.
Han satt fengslet på Djeveløya i Fransk Guyana i fem år. Det største justismord i fransk (europeisk) historie. Det er viktig å forstå de sterke antityske følelsene i Frankrike på den tiden, mye forårsaket av den tyske erobringen av Alsace og deler av Lorreine i 1871.
De sterke antisemittiske strømningene i Frankrike var, som beskrevet ovenfor, av gammel årgang. Den delen av Frankrike som var mest antisemittisk, og mot Dreyfus, var også den mest nasjonalistiske og antityske. (Dersom Dreyfussaken hadde vært bedre kjent i Norge hadde vi ikke latt oss overraske over at mange nordmenn under okkupasjonen var både antinazistiske og antisemittiske.)
Det kom fram i 1896 at en major i hæren, Ferdinand Walsin Esterhazy var den skyldige i å ha gitt tyskerne hemmelige papirer.
13. januar 1898 skrev forfatteren Émile Zola et åpent brev til Den franske presidenten. Denne artikkelen er blant verdenshistoriens mest berømte. Den ble publisert på forsiden av avisen L’Aurore under overskriften: J’accuse…! (‘jeg anklager’). I 1899 ble Dreyfus hentet tilbake fra Djeveløya, men ble dømt igjen i en ny militær rettssak, men samtidig benådet.
I 1906 ble imidlertid Dreyfus frikjent på alle tiltalepunkter, forfremmet til major og gjeninnsatt i tjenesten. Han tjenestegjorde under hele første verdenskrig. Han fikk imidlertid ingen økonomisk erstatning for de fem årene han satt feilaktig fengslet på Djeveløya.
Dreyfus-saken fikk også stor internasjonal oppmerksomhet. Enkelte nordmenn var også engasjerte. Knut Hamsun oppholdt seg i Paris på slutten av 1800-tallet og mente at Zola bare ønsket oppmerksomhet rundt seg selv. Bjørnstjerne Bjørnson engasjerte seg sterkt. 21. januar 1898 skrev han et støttebrev til Zola. Dette brevet ble publisert på forsiden av L’Aurore.
Edvard Grieg protesterte ved å nekte å reise til Paris og avlyste en rekke konserter. Han mottok også trusselbrev for sin støtte til Alfred Dreyfus. Dreyfus-saken innvirket også sterkt på journalisten og forfatteren Theodor Herzl, den politiske sionismens grunnlegger, og initiativtageren til den første sionistiske verdenskongress i Basel i 1897. Som journalist dekket Herzl Dreyfus-saken. Denne overbeviste ham om at jødene ikke hadde noen fremtid i Frankrike, og at jødene måtte ha et eget hjemland.
Wilhelm Marr – den biologiske antisemittismen
Marr var en tysk journalist og agitator. Han populariserte begrepet antisemittisme (som ble oppfunnet av en Moritz Steinschneider). Vi kan datere dette til 1879 med utgivelsen av pamfletten Der Weg zum Siege des Germanenthums über das Judenthum (‘Veien til seier for germanismen over jødedommen’).
Han hadde en vitenskapelig tilnærming til sitt jødehat. Han agiterte for en rasistisk og biologisk antisemittisme, og mot enhver form for assimilasjon. Marr representerte et paradigmeskifte i jødehatets historie. Der det tidligere var mulig for en jøde i Europa å la seg døpe for å redde livet, var det nå umulig, siden jødiskheten «satt i blodet».
Julius Schtreicher
Streicher var en agitator og politiker. Kanskje den iherdigste antisemitten i NSDAP (Nazipartiet). Han ble dømt til døden i Nürnberg og hengt 16. oktober 1946 for forbrytelser mot menneskeheten. Det var bare 11 personer som i Nürnbergprosessen ble dømt til døden. Hvorfor var Schtreicher en av disse? Han hadde selv ikke tatt livet av noen.
Det er vanskelig å tidfeste nøyaktig når Schtreicher ble radikalisert, men viktigere er datoen for når han startet avisen/magasinet Der Stürmer. Den første utgaven kom ut 20. april 1923. Den nådde et opplag på 486 000 i 1937. Allerede i 1933 agiterte Streicher i Der Stürmer for utryddelsen av alle jødene. Nederst på alle forsidene og på alle veggavis-monterne sto teksten: Die Juden sind unser unglück. (Jødene er vår ulykke).
Hatet mot jødene var det helt sentrale og altoppslukende i Der Stürmer. Avisen kom ut ukentlig, med distribusjon i hele Tyskland, og ble også distribuert i USA, Canada, Argentina og Brasil. Der Stürmer spredte en giftig antisemittisme og hat mot jøder.
Dette hadde altså Julius Streicher holdt på med i ti år før Hitler kom til makten. Nürnbergdomstolen stadfestet med dommen mot Streicher at det er en sammenheng mellom ord og handling. Den stadfestet at ord i mange tilfeller er handlinger, talehandlinger. Derfor ble han dømt som medansvarlig i folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.
Holocaust – Den endelige løsningen
Når begynte Holocaust, det industrielle folkemordet på jødene i Europa? I juli 1941. Helt frem til da ble jøder i Tyskland og de tyskokkuperte områdene oppmuntret til å flykte. I juli 1941 begynte massedrap på jøder på østfronten. Frem til midten av 1941 var målet å gjøre Tyskland fritt for jøder. Nazistene ville deportere jødene, og øverst på listen for passende destinasjoner sto Madagaskar.
Einsatzgruppene, paramilitære dødsskvadroner, i logistisk samarbeid med Wehrmacht fikk jobben med å drepe jødene på østfronten. Beslutningen om et koordinert prosjekt for å utrydde alle jødene i det hele det tysk-okkuperte Europa, til sammen 11 millioner jødiske mennesker, ble tatt på Wannsee-konferansen i Berlin den 20. januar 1942.
Adolf Eichmann skrev sirlig referat fra det relativt korte møtet. Protokollen var på 15 sider. Fire av disse sidene befattet seg med diskusjonen av hvem som var jøde. Såkalte mischlinger. Den ortodokse jødiske definisjonen, nemlig en som er født av en jødisk kvinne holdt ikke. Nazistene ble enige om at enhver som hadde minst én jødisk besteforelder ble regnet som jøde.
Det brennende hatet mot jødene fra Der Stürmer kom ut med sitt første nummer 20. april 1923 og kulminerte i historiens mest utspekulerte og systematiske folkemord på seks millioner jøder fra det europeiske kontinent. Selv ikke nederlag på frontene hemmet nazistene i arbeidet med å drepe jødiske mennesker.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
