Foto: «Ante» (NRK, 1975)
Fra min kjøkkenbenk på den andre siden Atlanteren fremstår Norges antirasistiske arbeid – herunder den mentale avkoloniseringen – som en dikotomisk blindgate der berøringsangst, kombinert med frykt for politisk ukorrekthet, tar fullstendig fokus fra kjernen i saken.
Feilslått fokus
I uka som gikk har det skjedd mye i norsk media som ved første øyekast kan forveksles med antirasistisk arbeid. Eksempelvis har Nasjonalgalleriets avdelingsdirektør, Stina Högkvist, i et Aftenposten-intervju den 18 februar, omtalt et kunstverk av Christian Krogh som kolonialistisk – for så å legge seg flat over det som muligens var, eller ikke var, et lite gjennomtenkt forsøk på en kansellering.
I samme slengen har hun kommet nær å bli kansellert selv, gjennom det som ble et massivt motsvar, hvor blant annet Mímir Kristjánsson, stortingsrepresentant i Rødt, har tatt på seg den offentlige kåpen som forsvarer av både kunsten og nordmenns evne til å tenke selv
Med et lignende tema rapporterte Nettavisen den 16. februar om hvordan Diplom-Is har innhentet hjelp fra Antirasistisk Senter i Oslo for å finne nytt navn på tuttifrutti-favoritten «Sitting bull». Den var opprinnelig oppkalt etter en historisk leder av den nordamerikanske Hunkpapa-Sioux nasjonen. Heretter fikk avisens lesere mulighet for å stemme over hvorvidt navneendringen skulle forstås som et symptom på en lett-krenket kultur. Dette rett etter at journalisten siterte Diplom-Is sin direktør for strategi og kommunikasjon, Mari Ellestad, på hennes frykt for at navnet «kan oppleves støtende for noen».
Kort oppsummert er begge sakene glimrende eksempler på hvordan fokuset på hva som er «innafor» gir næring til en ikke-samtale om det som egentlig burde være kjernen i den offentlige samtalen. Det vil si det faktiske antirasistiske arbeidet. Ikke bare glemmes det, men det legges opp til at antirasisme liksom bare handler om ikke å støte en eller annen udefinert person der ute.
Massegraver i Canada «vekket» majoriteten
Her i Canada tok det oppdagelser av massegraver ved lovpålagte, religiøse internatskoler for urbefolkningens barn før majoritetssamfunnet på alvor begynte å legge vekk en lignende dikotomisk samtale – for å heller ta innover seg landets grusomme kolonihistorie. En, slik at det er sagt, skamfull og horribel historie hvor europeiske majoritetssamfunn, kloden rundt, gjorde seg skyldige i irreversibel ødeleggelse, mord og utslettelse av andre menneskers tradisjoner, språk, familienettverk og livsgrunnlag. Og hvor majoritetene inntil for nylig, og uten nevneverdig motstand, har stått fritt til å romantisere, kle seg ut og lage karikaturer av de samme folkene som de undertrykket.
Narrativet om hvordan Canada «i hvert fall» behandlet «sine» urfolk bedre enn sin mektige nabo i sør, USA, er nå også endelig knust.
I tillegg har gjenoppdagelsen av skolene der det å «drepe indianeren i barnet» – ikke bare metaforisk – gitt liv til en prosess hvor både landets historie og nåtid gjennomgår en bred, nødvendig og grundig granskning.
En granskning som også kan forstås som en slags mental avkolonisering og som kan observeres via konkrete konsekvenser. Eksempelvis blir nå internatskolenes overlevere og deres familiemedlemmer, som i årevis har spurt etter de savnede barna, endelig trodd.
Å bruke navnet Sitting Bull på en is-pakke, er som å la Anne Frank dekorere en godtepose.
Videre har læreplanene i den kanadiske fellesskolen måttet gjennomgå flere radikale endringer; kjente fjell, vann og landområder har begynt å få tilbake sine opprinnelige navn; marginaliserte stemmer og perspektiver, som for kort tid siden ikke ble hørt, har begynt å få en plass i rampelyset. Her kan nevnes den pågående historiske rettssaken hvor Anishinaabe-nasjonen i Ontario har gått til sak mot staten og krever $193 milliarder i kompensasjon for 173 år av stjålne naturressurser.
Selvfølgelig har Canada fortsatt en svært lang vei å gå før ord som opprettelse og forsoning har utspilt sin rolle. Men der kanadiske barn på 1980-tallet vokste opp med en allmenn aksept av «søte» bilder av inuitter og «indianere» på kjeks- og ispakker, er dette i hvert fall uhørt i dag.
Norge henger etter
I Norge er vi altså fortsatt der hvor vi lurer på om det å skifte ut koloniale narrativ egentlig bare er i overkant sensitivt. Noen lurer kanskje også på hvorvidt den nordamerikanske kolonihistorien egentlig er relevant i Norge.
Faktum er dog at Norge har nytt mange fordeler av den internasjonale kolonialismen og ikke minst deler Norge også de samme elementene av undertrykkelse som de store kolonimaktene når det gjelder nordiske urfolk.
Som mor til to barneskoleelever har jeg observert at det nok er mer samisk tematikk på den skandinaviske læreplanen nå enn da jeg selv vokste opp. Samtidig tør jeg si at de fleste av oss som tilhører majoriteten i Norden, store som små, bærer på meget begrensede kunnskaper om samene. Noe som ble pinlig klart da den skandinaviske journalist- og podcast-trioen «Norsken, svensken og dansken» den 26 januar, inviterte samiske Ella Marie Hætta Isaksen til å delta i det brobyggende radiosamfunnsprogrammet som sendes på de tre skandinaviske rikskanalene.
Ja, for trioen gjorde det for så vidt klart at de var kjent med Nordens tvangsassimilering og diskriminering av samer, men samtalen i programmet illustrerer hvordan de skandinaviske majoritetene ikke en gang er i nærheten av å ha tatt innover seg de økonomiske og kulturelle overgrepene som ble, og delvis fortsatt blir, begått mot samene. De har heller ikke tatt innover seg hvor godt nasjonalstatene er tjent med ødeleggelse av naturen i samiske territorier, eller hvordan de nasjonale skandinaviske selvbildene er bygget på ett «oss» (de siviliserte) og et annet «dem» (de usiviliserte).
Vi må snu verdenskartet opp ned
Jeg husker da jeg så et opp ned-verdenskart for første gang og innså at måten jeg hadde sett verden på bare er en av mange muligheter. Oppdagelsene av massegraver har altså vendt den kanadiske historiefortellingen opp ned, og jeg lurer nå på hva som skal til for å ruske opp i den skandinaviske.
Hvis vi som samfunn skal finne motivasjon til å gjøre den antirasistiske jobben ordentlig, trenger vi at utdanningsinstitusjoner, historieskrivere og kuratorer tar sitt ansvar, ikke med å kansellere det som minner oss om historien, men å fortelle om den. Og enda viktigere: vi trenger en mediebransje som skjønner at de må gå i bresjen og rapportere om det som faktisk betyr noe.
Så som Högkvists opprinnelige ønske om å la nasjonalgalleriet representeres av en rekke ulike nasjonale kunstnere, herunder kvinner og samer, og ikke utelatende av hvite menn. Det ville også være på sin plass om mediene forteller historien om Tȟatȟáŋka Íyotake (Sitting Bull), også en kjent fredsstifter, megler og forkjemper for urfolkenes rettigheter. Han ble skutt og drept av politiet, den 5. desember 1890, i det han lot folket sitt delta i en spirituell dans – tolket av amerikanerne som et mulig ledd i et gryende opprør.
Så, når Norge får tatt noen skritt fremover hva denne kunnskapen angår, tror jeg vi alle vil se at navnet på en ispinne bare er en liten del av prisen vi betaler for den fysiske og mentale avkoloniseringen. Å bruke navnet Sitting Bull på en ispakke er som å la Anne Frank dekorere en godtepose. Det er en viktig detalj, men denne er et symptom på noe mye større. Det er ikke snakk om at noen kan bli støtt av kolonisering og fortrykk, men at vi alle bør bli det.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
