Foto: Firuz Kutal
- Fra jobbsøknad til asylsøknad | Zafar Anjum - 26.02.2023
- Dette driver vi pakistanere med i Norge | Zafar Anjum - 14.08.2022
- Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge | Zafar Anjum - 20.03.2022
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Tidlig på 1970-tallet gikk vi fra dør til dør på Helsfyr og Tøyen på jakt etter jobb. Uten jobb fikk man ikke arbeidstillatelse og uten arbeidstillatelse fikk man ikke oppholdstillatelse.
En ny tid
Helsfyr og Tøyen huset på den tiden mer industri enn i dag. I dag er de boligområdene for de med god råd, eller for familier som er avhengige av minst to inntekter. Til tross for dette har de åpenbart ikke råd til å sette barn til verden, slik Erna Solberg og hennes regjering tryglet dem om for noen år siden.
Ernas drøm om flere barn, i tillegg til allerede saftige bidrag fra oss med tolv unger hver, hvilket tydeligvis ikke var bra nok, har nå fått en ny gruppe bidragsytere. For ukrainske flyktninger, med høyst integrerbare kvinner, og med barn som utseendemessig kan se ut som om de alltid har bodd her, vekker nå ny interesse i folket. Noe ganske annet enn situasjonen for oss som fortsatt er på leting etter vår identitet og en aksept over å høre hjemme her.
Et tydelig og bestemt «nei»
På Tøyen og Helsfyr lå fabrikker tett i tett da jeg selv var ny i Norge, ideelt for oss uten bil og uten penger til bussbillett. Vi kunne gå fra fabrikk til fabrikk uten å slite oss ut, om enn for å innkassere en lang strøm av «nei». Avisene hadde allerede da rukket å trykke bilder av oss fra Karl Johans Gate, der vi fremsto litt som bortkomne barn, samt rykter om hvor truet arbeidsmarkedet var på grunn av innvandringen fra Pakistan.
LO reagerte raskt og la kniven på strupen til Arbeiderparti-regjeringen med krav om full innvandringsstopp, enda det ikke var særlig mange av oss på den tiden. Alle som husker den beskjeggede LO-lederen på den tiden visste hvor sinna han kunne bli når han ikke fikk det som han ville.
Vaktmestrene i skrankene foran fabrikkportene hadde fått med seg nyhetene og var i all hovedsak klar for å jage oss unna med et tydelig og bestemt «nei», etterfulgt av et dårlig skjult smil over at de nå hadde slått et slag for å «holde landet rent», slik enkelte skadefro tunger formulerte det.
Jobben åpnet for muligheter
Selvfølgelig fantes det unntak hvor vi slapp igjennom gitteret og nådde frem til personalavdelingen. Der satt som regel en smilende ung dame. Hun hadde gjerne fått beskjed fra porten om hva som var blitt sluppet igjennom gitteret. Da hendte det at vi fikk jobb.
Den eneste norske setningen vi hadde lært oss var «Jai sokar jåbb». Den ble ramset opp hundrevis av ganger og det var denne setningen som også åpnet dører for oss hvis vi var heldige. For jobben ga oss mulighet for å bli i landet. I dag er muligens «Jai sokar jåbb» byttet ut med «Jai sokar asyl». For oss som måtte, og for de som fortsatt må, ta disse ordene i munnen, er antakelig ikke forskjellen den helt store – vi er like redde for hvordan det skal gå med oss.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
