Foto: IOM
- Barn og krig hører ikke sammen | Avin Rostami - 22.10.2023
- Barneoppdragelse i Norge trenger en revurdering | Avin Rostami - 02.10.2023
- Flere bør bli like modige som Karpe | Avin Rostami - 04.08.2023
En gang iblant, kanskje oftere enn jeg er klar over, tenker jeg på gullbilletten familien min ble tildelt i 1999. Den som førte til at vi på en kald desemberdag ble en del av kvoten som fikk flyktningstatus. Da tenker jeg også på alle mine barndomsvenner som ikke var like heldige. At de fortsatt lever et liv på vent, et liv i uvisshet. Og deres barn lever vår barndom på nytt, i traumer, krig, på flukt og med lyden av bomber og missiler.
De som må krysse Middelhavet
Da tenker jeg på hvor vi hadde vært hvis vi ikke hadde fått kommet hit som kvoteflyktninger. Hvem hadde jeg vært? Hadde jeg hatt mine foreldre og søstre i livet? Tankene på alt som kunne gått galt blir mange, og til tider overveldende. Da skyver jeg dem unna. For jeg vet i dette øyeblikket, at det som for meg kun er tanker om det som kunne gått galt, er en brutal realitet for andre mennesker som ikke befinner seg langt fra vårt trygge, lille land.
I skrivende stund sitter jeg trygt inne i et rom som har omfavnet meg i fred og indre ro, og jeg ser hvordan vannet treffer land med små bølger. Da går min indre reise i retning Middelhavet, hvor flyktninger årlig dør i forsøk på å krysse og overleve de store bølgene og skaffe seg og sine barn en bedre fremtid og et mer verdig liv. Et fredelig liv langt fra krig og flukt.
Barna uten grunnleggende rettigheter
Så går tankene videre til alle som tar ferden, kommer seg til trygge europeiske land, men må fortsette livet på vent. Fordi de ikke kan bevise hvem de er. De mangler et lite dokument som skal bekrefte at de faktisk eksisterer, og derfor blir de stemplet som statsløse, uten rettigheter. De må fortsette å leve livet på vent. Tankene går også til alle barna som vokser opp og tilbringer sin barndom på asylmottak. En kan spørre hva de har gjort for å fortjene å bli frastjålet livets mest verdifulle brikker i deres barndom og oppvekst.
Hva er det som gjør mine og dine barns liv mer verdifullt enn disse barnas liv? Hvordan kan vi finne oss i at det i et demokratisk land, som stadig fremsnakker menneskerettigheter og barnekonvensjonen, finnes barn som ikke får sine mest grunnleggende rettigheter dekket?
Skrikene har brent seg fast
Når man har en flyktnings bagasje med seg i oppveksten er det naturlig at disse tankene også til tider kan vekke egne krigstraumer, og jeg har selv et bilde i hodet fra min egen barndom som dukker opp når jeg blar tilbake i tiden. Det er dagen da alle elevene ved skolen min sto i skolegården, og vi sang en hederssang om faren til en av mine klassekamerater som ble drept.
Skolen, som egentlig skulle være vårt mentale tilfluktssted, ble et sted der vi etter hvert begynte å sørge mer og mer. Jeg husker hvordan klassekameraten min og søsteren skrek og gråt høyt. De skrikene har brent seg fast i minnet og på trommehinnene mine.
Vi må fortelle våre historier
Jeg husker hvordan frykten festet seg i mitt indre, åtte år gammel gikk jeg rundt og var konstant redd for at flere skulle bli drept, at min far når som helst kunne bli en av de som skulle dø. Jeg gikk konstant rundt og tenkte på det.
Jeg husker hvordan frykten festet seg
Jeg var ofte sint som barn. Det var fordi jeg var redd, og jeg klarte ikke å uttrykke frykten, og jeg hadde heller ingen voksne rundt meg som var tilgjengelige nok til å forstå behovet mitt for å føle meg trygg. De hadde ikke overskudd til å arbeide aktivt med oss barnas følelser. Derfor viste denne frykten seg ofte via høylytt og eksplosivt sinne.
Vi var på en måte heldige, vi. For frykten vår forble et mareritt – noe vi var redde for at skulle skje, og som i all hovedsak ikke skjedde. Men for mange ble frykten til en realitet, og derfor en grunnleggende del av deres liv og hverdag.
Flyktninger har ofte tunge bagasje med seg. Tung, usynlig bagasje. Samtidig krever politikerne og samfunnet at de skal «bli integrert» og leve normalt over natta. Det er klart at integrering er viktig, og at det både har økonomiske og helsemessige gevinster.
Det jeg reagerer på er at vi fortsatt har manglende forståelse for og fokus på hvordan vi kan bidra til å styrke psykisk helse hos flyktninger. Vi venter til det blir tragedier som utfall. På vei til disse tragediene finnes mange tegn som blir oversett og et samfunn som lukker øyne og ører.
Det er viktig at de av oss som har flyktningbakgrunn også tar en del av ansvaret for å fortelle våre historier, for å skape mer forståelse og toleranse.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
