Foto: UNE
I et oppslag publisert i Utrop den 22.02.23, titulert Skeive flyktninger føler seg utrygge, henvises det til den nylig publiserte rapporten om integrering av lhbtiq+-flyktninger i Norge. I rapporten På leting etter trygghet går det fram at mange skjeve innvandrere opplever det som problematisk å kommunisere via tolker som kommer fra samme land som dem selv og/eller har samme kulturelle bakgrunn.
Ønsket ikke tolk på morsmålet
Som tidligere frilanstolk i offentlig sektor vet jeg at å bruke tolker fra samme kultur og/eller land også kan oppleves som utenkelig for andre tolkeklienter. For andre er det i tillegg umulig å bruke mannlige tolker.
Jeg minnes diverse oppdrag, der jeg ble tilkalt for å tolke i psykiatrien, hos politiet eller i fengsel, for klienter som hadde fransk som sitt andrespråk eller som et fremmedspråk. Jeg ble tilkalt til tross for at det fantes tolker på deres førstespråk, som gjerne var arabisk eller et sørøst-europeisk språk. Tolkeklientene kunne være både menn og kvinner som ikke ønsket tolk på deres morsmål.
En verdifull budbringer
Blant tolkeoppdragene som jeg gjennomførte for klienter som foretrakk å bruke deres andrespråk, eller et fremmedspråk, er det spesielt to som har festet seg i langtidsminnet.
Det første var for en kvinne fra et arabiskspråklig land som jeg tolket for over lengre tid i psykiatrien. Hun hadde tydelig gitt beskjed om at hun bare ville snakke via en kvinnelig, fransktalende tolk, selv om morsmålet hennes var arabisk og det fantes nok arabisktalende tolker i kommunen. Men hun var vettskremt over tanke på at noen skulle vite at hun gikk til psykiatrisk behandling etter å ha blitt alvorlig mishandlet over tid. Eller enda verre, at noen skulle få vite at hun åpnet seg om det hun hadde vært gjennom.
Lenge var hun nesten taus og det virket på meg som om hun kjente på dårlig samvittighet og skam for å gå i terapi. Jeg fikk en fornemmelse av at hun kanskje følte seg skyldig i å begå haram, som er en forbudt og moralsk forkastelig handling.
Behandlingen gikk over lengre tid, og det tok en stund før hun begynte å åpne seg og sette ord på det hun hadde blitt utsatt for. Det tok tid før hun forsto at det ikke var hennes feil, at vold i hjemmet var en straffbar handling i Norge, og at hun hadde krav på et liv der hun ikke ble banket opp av mannen.
Langsom kviknet hun til og i denne prosessen kjente jeg hvor viktig det var at jeg som tolk var trygg. Klienten sto foran et viktig vendepunkt i livet. Ved å våge å dele sine mest private og intime følelser og opplevelser, tok hun en sjanse og var ytterligere sårbar. Ved å formidle hennes opplevelser til behandleren følte jeg meg som en verdifull budbringer som transporterte en skatt, som lett kunne knuses. Samtidig følte jeg meg som det uunnværlige leddet i en trygg terapeutisk relasjon mellom klient og behandler. Det var en givende følelse og en meningsfull oppgave for meg.
Avgjørende å være trygg på tolken
Det andre oppdraget var for en mann fra et østeuropeisk land som skulle sone en lang fengselsstraff i Norge. Vedkommende ønsket å kommunisere via en fransktalende tolk. Der og da tenkte jeg ikke over det. Jeg syntes bare at det var rart, fordi han jo ikke snakket spesielt godt fransk.
Men nå skjønner jeg det. Han hadde behov til å bruke en tolk som han kunne være trygg på. Han var en kjent person i det kriminelle miljøet, og jeg kan bare anta at han var livredd for at en tolk fra hans hjemland ville kunne lekke innholdet i samtalen. Derfor benyttet han seg av en fransktalende tolk. Han virket avslappet og veldig fornøyd i møte med meg som tolk, og jeg fulgte han opp over lengre tid.
Personlig tenker jeg at tolkingen fungerte så godt, på tross av at han ikke var så stødig i fransk, fordi han oppfattet meg som trygg. I løpet av min tolkeutdanning og tolkekarriere utviklet jeg denne tryggheten ved å opparbeide meg et tungt språklig, faglig og tolketeknisk grunnlag, pakket inn i solide tolkeetiske prinsipper.
Klientene må kjenne at vi mener alvor med taushetsplikten
Vi tolker er nemlig ikke bare språkmaskiner, og vi oversetter ikke bare ord. Vi tolker all kommunikasjon mellom tolkebrukere, både det verbale og nonverbale. Ordene er kontekstavhengige og det er viktig at disse formidles på en måte som skaper samme forståelse hos kilde- og målspråkets brukere.
Personlig tenker jeg at tolkingen fungerte så godt, på tross av at han ikke var så stødig i fransk, fordi han oppfattet meg som trygg.
Samtidig bør dette foregå i en trygg ramme, som vi bidrar med å skape ved å etterleve taushetsplikten og ved å være respektfulle. Å fortelle i begynnelsen av et tolkeoppdrag at vi underligger taushetsplikten, er ikke nok. Tolkeklienter i sårbare situasjoner er veldig varsomme for non-verbalt språk, som blant annet formidles gjennom kroppsspråk. Det er derfor viktig at klientene kan kjenne med hele seg at vi mener det vi sier.
Klienter skjuler seksuell legning
I mange miljøer kan dette være utfordrende. Når innvandrermiljøer er preget av klynger der alle kjenner hverandre, når tolken påtar seg oppdrag uten å tenke på en mulig habilitetskonflikt, eller når det kanskje ikke finnes en annen tolk, kan det bli utrygt for tolkeklienter. I ovennevnte rapport nevnes det at mange klienter foretrekker bruken av telefontolker, fordi de da bare forholder seg til en stemme og slik føler seg tryggere.
Denne holdningen skremmer meg, både fordi mye av kommunikasjonsinnholdet blir borte, og fordi selve begrunnelsen peker på grunnproblemet, som ligger i en manglende opplevelse av trygghet. I rapporten kommer det også fram at flyktninger kan ha en tendens til å holde sin seksuelle legning og/eller kjønnsidentitet skjult av frykt for å bli avslørt.
Bevisstgjøring av studenter på tolkestudiet
Dette er grunnleggende feil! Skeive flyktninger skal kunne føle seg trygge til å fortelle om hvem de er, uten å bli trakassert, og dømt av tolker fra sin egen kultur. Her har samfunnet generelt og de enkelte tolketjenester en stor jobb å gjøre. Denne holdningsendringen bør skje raskt og den er ikke vanskelig å gjennomføre.
Jeg minnes å ha integrert tematikken rundt seksualitet, og seksuell orientering ved et emne i tolking som jeg var med på å undervise i på universitetet for noen år siden. Studentene trente på simultantolking ved bruk av relevante dagsaktuelle innslag fra media. I løpet av første samling ga en del studenter uttrykk for at de ønsket å arbeide med tabubelagte tema knyttet til seksuell vold og kjønnsidentitet.
Til andre samling fikk studentene tolket dagsaktuelle innslag om dette temaet, og øvelsene ble fulgt opp med refleksjoner rundt hvordan vi kan overføre innholdet til målspråket på en måte der det blir tatt imot og forstått som om det var på kildespråket. Studentene fikk også arbeidet med konkrete cases og tilbakemeldingene vi fikk var veldig gode. Det kan nevnes at studentgruppen var ganske så heterogen og omfattet tre forskjellige språkgrupper fra Asia, Afrika og Øst-Europa.
Ved først å arbeide individuelt i en tolkekabin, og simultantolke tekster om denne tematikken, ble studentene bevisste sine egne utfordringer. Ved å drøfte dem i språkgruppene løftet de erfaringene til gruppenivå, og ved å arbeide med relevante cases på tvers av språkgruppene lærte de av og med hverandre om hvordan utfordringene kan takles. I avsluttende plenumsdiskusjoner fikk vi de røde trådene til å henge sammen og det ble en lærerik prosess.
Gjør deg kjent med tolkeloven
Jeg ble sjokkert da jeg, i ovennevnte rapport, leste at en av årsakene til at tolkeklienter kvier seg for å fortelle om sin legning kan være at de føler seg krenket fordi tolken bruker et nedsettende språk og omtaler dem for eksempel som dyr eller avvikende.
Dette burde absolutt ikke skje, og det får meg til å undres over hvor disse tolkene er hentet fra. Norge har kommet langt i sitt arbeid med profesjonalisering av tolkeyrket, det finnes et nasjonalt tolkeregister, og siden i fjor har vi også tolkeloven. Tolkelovens formål er å «bidra til å sikre rettssikkerhet og forsvarlig hjelp og tjenester for personer som ikke kan kommunisere forsvarlig med offentlige organer uten tolk. Loven skal også bidra til å sikre at tolker holder en faglig forsvarlig standard.»
Jeg vil oppfordre alle instanser som ikke har gjort det ennå til å gjøre seg kjent med tolkeloven, rekruttere tolkene ved å bruke det nasjonale tolkeregistret og sende kommunale tolker på videreutdanning i tolkefaget. Alle tolkeklienter har krav på, og trenger, trygge og skikkede tolker!
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
