Den berømte irakiske samfunnsvitenskapsmannen Dr. Ali Al-Wardi skriver om menneskesinnet: «Ikke lær barna om din egen moral, for de ble skapt for en annen tid enn din».
Jenter overvåkes av foreldrene
Døtre er den største bekymringen for mange innvandrerfamilier i Norge. Etter hvert som døtrene blir eldre, blir foreldrenes bekymring for at jentene deres skal bevege seg for langt bort fra den tradisjonen de selv kjenner et konstant problem. Foreldrene er gjerne redde for å miste kontrollen over døtrene, at de skal ha for mye omgang med det andre kjønn og at deres følelsesmessige utvikling vil bevege seg i retning den norske konvensjonen. Alt dette blir en byrde på både foreldrenes og barnas skuldre.
Foreldrene forsøker kanskje å forhindre jentene sine i å kle seg på en måte som ikke dekker hele kroppen, og noen føler seg også tryggere om jentene bruker hijab, også der foreldrene ikke nødvendigvis er enormt religiøse. Enkelte foreldre gjør i denne vanskelige tiden alt de kan for å hindre at jentene deres møter venner utenfor skoletiden og overvåker jentene for å forhindre at de møter gutter utenom dem i deres egen familie.
Tre veier å gå
Herfra utvikler konfliktperioden mellom innvandrerjenter og deres foreldre seg i litt forskjellig retninger, og basert på egne observasjoner i min tid i Norge aner jeg her tre forskjellige hovedgrupper.
Den første gruppen føyer seg etter foreldrenes ønsker. Disse står i fare for å droppe ut av skolen til fordel for ekteskap og barneoppdragelse.
En annen gruppe jenter manøvrerer en tilværelse i to ulike verdener på samme tid. De beroliger kanskje foreldrene hjemme, men prøver samtidig å få ta del i samfunnet utenfor hjemmet. Å opprettholde denne balansen er vanskelig og risikabelt.
Den tredje gruppen utvikler seg i mer individualistisk retning og gjør etter hvert som de vil. Disse kommer selvfølgelig i en voldsom konflikt med familien, og må ofte flytte vekk fra familiene sine for å unngå kontinuerlig konflikt. Her finnes også eksempler på familier som etter hvert gir etter for døtrenes ønsker om personlig frihet.
Min klassifisering av disse gruppene støttes ikke av vitenskap og forskning, men det er observasjoner jeg har gjort meg etter flere års botid i Norge.
Når foreldrenes hjemland blir fremmed for barna
Årsakene til redselen blant en del innvandrerforeldre for deres jenters framtid i Norge kan både være av sosial og religiøs karakter. Foreldrene kan oppleve skam over at andre med samme bakgrunn som dem selv ser døtre deres oppføre seg på en måte som kan oppleves som upassende. I tillegg kjenner de kanskje på redsel for emosjonelle og seksuelle relasjoner de ikke opplever som passende mellom jenter og gutter, noen ganger motivert av religiøs overbevisning.
For noen år siden så jeg en dramaserie på NRK Super kalt Lik meg. Der spilte en kurdisk jente hovedrollen. Serien tok opp utfordringene til en ung jente som bærer hijab, blant annet i møte med sin egen familie. Hun anså seg ikke for å være en del av sine foreldres kultur og bestemte seg for å kjempe mot denne.
Dette minnet meg om ordene til den kurdiske romanforfatteren Bachtiar Ali som nå bor i Tyskland. De er hentet fra boken Naşwèn (‘Ingensteds’), og her siterer han en ung tysk-tyrkers observasjoner: «Min fars fremmedland har blitt mitt hjemland, og mitt fars hjemland har blitt mitt fremmedland»
De som ikke har opplevd de store endringene
Med dette i tankene vil jeg si til alle innvandrerforeldre som har unge døtre som ikke identifiserer seg med foreldrenes fødeland: Prøv å forstå døtrene deres. Finn en felles vei og elsk dem, slik hovedpersonen i Lik meg ønsker at hennes foreldre skal møte henne.
Hvert år den 8. mars fokuserer norske medier mye på lidelsen og kampene norske kvinner har gjennomgått. Ha da i bakhodet at norske kvinners posisjon i dag, i alle aspekter av livet, overgår det som kvinner i de aller fleste andre land i verden har oppnådd.
Det kan dog være tøffere for innvandrerkvinner med barn. Kvinner hvis liv ikke har endret seg så mye fra livene de levde i landene de en gang kom fra. Norge har en graverende og til nå uløst feministisk utfordring inntil også disse kvinnenes historier tas på alvor.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
