Foto: Firuz Kutal
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Det hele begynte helga rundt den 3. februar, med at følgende var å lese på Messenger i en av Facebook-gruppene vi har internt i SV: «Skal vi bade?»
Hva hadde jeg begitt meg ut på?
Det var bare en hake ved denne kule oppfordringen. Ingen var isbadere fra før av og ingen ville gjøre det alene. Ingen utenom én, da. Jeg inngikk en pakt med henne om at jeg tok utfordringen hvis hun gjorde det samme. Det ville i så fall være noe av det sprøeste jeg har gjort hittil i livet mitt. Da var det gjort. Jeg hadde sagt ja. Lite visste jeg akkurat da om at Hege, som jeg trodde jeg hadde tildelt en utfordring, pleide å isbade sånn litt nå og da, så dette var selvfølgelig ingen match for henne.
Dagen etter tikket det en melding inn i gruppen vår, som lød slik:
«Jeg var på filmpremiere i går, så var ikke helt på ballen. Men jeg kan bli med å bade. Hvis vi lager et arrangement, kan vi kanskje også booke badstuen på tjernet den dagen? Så kan både vi og dem vi får med oss varme seg etterpå. Og så kan vi jo også gjøre mer ut av det ved at vi tenner bål og serverer kaffe og boller». Datoen ble satt til 25. februar fra klokka 16 til 17.30. Sted: Nordbytjernet ved Jessheim.
Tankene surret i hodet. Hva hadde jeg begitt meg ut på? Bading i iskaldt kaldt vann? I kulde? Med badeshorts? Herregud. Hvordan skulle jeg klare dette? Hva om noe skjedde med meg?
Jeg fikk mersmak
Etter noen dager stilte jeg meg selv et viktig spørsmål: Hva er det verste som kan skje med deg når du isbader, Mahmod? – Jo da, det verst tenkelige utfallet ble jeg informert om av en kollega av meg, som spøkte med at han hadde lest om et par mennesker som hadde avgått ved døden etter isbading. De aller fleste tilbakemeldingene var dog at isbadingen burde gå bra, men at jeg skulle passe på å ha på meg ullsokker under hele seansen, ikke duppe hodet og hender under vannet med en gang. Mentalt hjalp dette veldig lite, for kroppen visste jo ikke hva jeg kunne forvente, så jeg kjente fortsatt på en viss usikkerhet.
Dagene gikk veldig fort. Planlegging av isbadingen mot klimaendringer-stuntet, som det, av grunner jeg lover å forklare, nå var titulert, var i full gang. Dagen nærmet seg. Og plutselig sto vi der den 25. februar. 5 personer plassert foran brygga og badstuen ved Nordbytjernet.
Vi startet med et lite energipåfyll i form av hvete- og kanelboller med kaffe og varm kakao, før vi skulle i gang. Mens vi sto der og snakket sammen, kom det en dame forbi som lurte på hva vi holdt på med. Ikke lenge etter, var hun overbevist, og skulle også ta et isbad med vår gjeng på fem. Nå var vi altså seks.
Plutselig hørte jeg: «Nå må du komme, Mahmod. Badstuen har blitt varm». Nå var det ingen vei tilbake. Jeg skiftet til badeshortsen og kom inn i badstuen. Kaldt ute. Varm og deilig inne. Akkurat da var alt i skjønneste orden. Så begynte jeg å merke heten, litt etter litt. Det hadde gått 10 minutter. «Du må gå først, Mahmod», lød det. «Vi går to og to». 5 minutter til i badstuen.
Da var tiden kommet. Ut med meg og Hege i sola som skinte. Gradestokken viste tre varmegrader. I vannet var det også tre varmegrader, hadde jeg hørt noen si. Bar overkropp med kun badeshorts og ullsokker. Ned til brygga fortest mulig uten å skli eller falle på isen. Vi valgte en brygge som hadde trapper ned i isvannet.
Det var min tur. Jeg rakk ikke å tenke så mye. 1-2-3. Blupp. Så var jeg nede. Med hendene over og ikke under vannet. Passet på å ikke duppe hodet under vannet. Det var surrealistisk og uvirkelig. Der stod jeg i vannet. Ganske lenge. Dette med «lenge» er basert på komplimenter jeg fikk i etterkant av dupp nummer en. Akkurat der og da følte jeg meg som i en helt annen verden der jeg sto og nøt det iskalde vannet som omfavnet meg. Hva hadde jeg vært redd for? Ikke vet jeg. Nå hadde jeg fått mersmak.
Varme, kulde og gode samtaler
Trygt tilbake i badstuen bestemte jeg meg for at jeg skulle bade flere ganger. Ikke bare denne ene gangen slik først planlagt. Det endelige antallet ganger var plutselig litt uklart. Ytterligere ti minutter i badstuen, så var det rett ut i vannet igjen. Denne gang med hele kroppen under vannet. Og lengre enn den første gangen.
Jeg prøvde meg også med svømmeføtter-stil under vannet et par ganger, og til min forundring fikk jeg det til. Opp av vannet og inn i badstuen igjen. Jeg var enda gladere enn den første gangen. Det var da jeg landet på at jeg skulle bade hele fem ganger. Nummer tre ble unnagjort i et annet isbad-hull der det var trebrygge og ikke den mer behagelige trappa til å hjelpe seg opp med.
Det var vanskeligere å komme opp derfra fordi jeg måtte bruke muskelstyrke for å heve meg opp, og jeg var redd for å kutte meg på kneet på grunn av isflakene som lå på brygga. Etter denne runden var vi bare tre personer igjen. Meg, Helga og hun som hadde blitt med på impuls. Vi hadde ikke tenkt å gi oss, for vi hadde det gøy og koste oss også med gode samtaler.
Bad nummer fire ble gjennomført. Og mens jeg holdt på gå tilbake til badstuen etter at de to andre hadde tatt sitt isbad, hørte jeg fra Helga: «Mahmod, du har én gang igjen. Du skal ikke ta den med en gang nå, da?» Hvorfor ikke? Helga, hadde et poeng. Uten å nøle gikk jeg rett ned i det kalde vannet igjen, men denne gangen merket jeg at det begynte å stikke i beina kort tid etter, så da forsto jeg at det var på tide å runde av eventyret – for denne gangen.
Bevisstgjøring
Og hvorfor forteller jeg om denne iskalde vinteropplevelsen? Først og fremst fordi isbadingen for meg personlig handlet om å utfordre meg selv til å bevege meg utenfor egen komfortsone og bryte ned barrierer.
«Å utvide komfortsonen er ikke det samme som å gjøre mer av de tingene du alltid har drømt om, eller perfeksjonere deg i noe du allerede er veldig god på. Det er å gjøre det stikk motsatte; å utfordre det du er mest usikker på og redd for», har klinisk psykolog ved Bogerud Helse- og sosialsenter, Gjermund Tveito så presist formulert dette fenomenet.
Han mener vi mennesker ofte rasjonaliserer valgene våre: Vi velger like mye ut fra våre begrensninger som våre muligheter. Og ofte velger vi ut ifra en angst vi kanskje ikke engang er klar over at vi har: «Når vi snakker om å utvide komfortsonen vår, betyr det at vi utfordrer oss selv. Det ligger et element av kamp og overvinnelse i å skulle bryte ut av det vante og erobre nytt territorium», mener Tveito.
Denne høyst personlige opplevelsen ble jo, som nevnt, også knyttet til SVs aksjoner for klimaendringer. Og så kom et naturlig spørsmål fra en av mine Instagram-følgere: «Hvordan gagner dette klimasaken?»
Og nei, isbading i seg selv representerer ingen løsning på de store klimautfordringene. Men det å bevege seg ut i det klimaet vi har rundt oss bevisstgjør både undertegnede, de andre som var med og de som ser oss i sosiale medier på at vi alle er bundet sammen av klimaet vi omgir oss med. Det være seg ekstrem varme eller ekstrem kulde. Og det hjelper å kjenne disse elementene mot huden i stedet for bare å lese om dem i rapporter og i nyhetene.
Slik kan vi sette fokus på klimasaken og bevisstgjøres ytterligere. For alle mennesker har et karbonavtrykk. Og dette karbonavtrykket må bli mindre. Fortsetter det å bli større, er konsekvensene for oss mennesker graverende. Den høyst nødvendige vinteren blir kortere, med mindre snø og kulde, og vi vil se mer mer flom, flere ras og flere jordskred.
Karbonavtrykket er en ligning med mange faktorer, og disse varierer fra land til land, men avhenger også av hvorvidt vi spiser kjøtt, hva vi handler, hvilken transport vi bruker, hvor langt vi bor fra jobb og skole, om vi eier privatbil, hvordan vi bor, hvordan vi varmer opp eller kjøler ned hjemmet vårt, og en lang rekke andre ting.
En spennende øvelse er å teste online-kalkulatoren for personlig karbonavtrykk. Den illustrerer, litt mer konkret enn ved isbading, at alle monner drar hvis hver og en av oss er bevisst på hvordan vi kan bedre livet på jordkloden vår for oss selv og for hverandre. For bevisstgjøring omkring elementene, fungerte dog isbadingen utmerket!
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
