Hvem deler samme tankegods som Breivik?

Vi har nettopp hatt enda en marking av datoen 22. juli og har nå innledet det åttende året etter de grufulle dagene da Norge sto stille.

Det er mange som har satt ord på en berøringsvegring overfor vår egen nasjonale terrorist, Anders Behring Breivik. Sara Johnsen, medregissør av TV-serien om 22. juli, uttalte: “Han (Behring Breivik) har ikke en naturlig plass i vår serie, og han fortjener heller ikke en plass.” Vi snakker om IS, om utenforskap, om islams påvirkning og muslimer som Norges fremste samfunnsfiender. Men vår egen terrorist, og den virkelighetsforståelsen som drev ham, en av de mest brutale Europa har sett i nyere tid: Han skal vi av en eller annen forunderlig grunn tie i hjel.

Dermed avskjærer vi oss fra å se nærmere på hans tankegods, som fikk grobunn og vokste opp fra vårt norske jordsmonn etter 22. juli og etter offentliggjøringen av Breiviks frykt for Norges undergang som følge av at mennesker som ville bort fra ekstremistiske regimer eller som ble fordrevet derfra, ønsket seg til Norge.

Vi må lære av Breiviks og hans likesinnedes måte å tenke på, så vi kan vite hva det er vi protesterer mot når vi sier: ”Aldri mer”.

Gjerningene som ble utrettet den 22. juli var ikke først og fremst rettet mot Arbeiderpartiet og ungdommen deres, men mot muslimer i Norge. Breivik var drevet av en reell frykt for at de skulle overta landet og kulturen, og mente Aps politikk støttet overtakelsen. Han gjennomførte det han forsto som en krigshandling mot en fremmed makt som var i ferd med å infiltrere og overta landet vårt. Han hikstegråt i rettssalen under visning av filmen han selv hadde laget; propagandafilmen om norsk fortreffelighet og uskyld, nå truet av muslimer. Han oppfattet seg selv som en soldat som forsvarte landet sitt og kalte på den norske kirke til å bevæpne seg. Den aktive xenofobe organisasjonen “Den nordiske motstandsbevegelsen” og organisasjoner som SIAN (Stopp islamisering av Norge) deler det samme tankegodset som Breivik, som også Hege Storhaug gjør.

Er det bare ugjerningene vi tar avstand fra? Eller skal vi også ta avstand fra selve verdensanskuelsen som ligger bak, og som driver så mange av stemmene vi hører i det offentlige rommet i dag? For hvis noen er enige i premissene som Breivik la til grunn, at vi må beskytte landet mot en fremmed makt som allerede har infiltrert oss som en trojansk hest, som blant annet Hege Storhaug mener, kan det da forsvare å gå til krig som Breivik gjorde for å forsvare landet mot en fremmed makt som vil underminere vår levemåte og vår arv? Det kan ligge en hårsbredd unna for mange å mene nettopp det.

Jeg skremmes av at vår kultur kan avle slike bevegelser og subkulturer, og favne dem. Forfatter Aage Borchgrewink snakker om en nasjonal berøringsangst, og sa til NRK 8. juni 2017 at vi snart må våge oss inn i mørket – selv om det er vondt. Han poengterer at vi er nødt til å se på hvordan vold og utenforskap blir produsert. Etter at jeg hadde omtalt Breiviks tankegods og sammenlignet den med frykten og hatet som kommer til uttrykk i det offentlige rommet i dag, uttalte Hege Storhaug at jeg hadde meldt meg ut av debatten og ikke lenger hadde rett til å delta. Vi er nødt til å skille mellom det han utrettet og tankegodset bak, som må løftes frem og også tas avstand fra for å forhindre at noe lignende kan skje igjen.

Vi må lære av Breiviks og hans likesinnedes måte å tenke på, så vi kan vite hva det er vi protesterer mot når vi sier: ”Aldri mer”.

La oss bare inderlig håpe at de norske grunnverdiene ikke går helt til grunne i en kultur som preges av fremmedfrykt og kynisme, som også bør være fremmed for oss og uønsket. Vi har selv valget om vår tids største menneskelige katastrofe, der millioner av mennesker fordrives av terrorister fra sine hjemland, skal bidra til å styrke oss eller svekke oss som nasjon. Om det skal gjøre oss bedre eller uslere. Den største utfordringen ligger ikke i å avvise dem, men å finne ut hvordan vi skal hjelpe dem og bygge dem inn i samfunnet vårt på best mulig måte. Det er her vårt engasjement hører hjemme.
Norsk kultur ødelegges ikke ved at vi gjør plass til flere, så lenge vi er trygge på hvem vi selv er. Da kan vi også være i stand til å inkludere andre.

Da blir ikke kulturen vår ødelagt, men styrket. Da kan det norske hjertet utvide seg og romme mer.
Valget er vårt.