Foto: Privat
Du sitter i stuen din en kveld og scroller gjennom Facebook på mobilen din. Dagblandet har postet en nyhet om at Kadafi Zaman er brutalt slått ned og arrestert av politiet i Pakistan. Dagbladet oppfordrer til saklighet, men kommentarene der er alt annet enn saklige:
“Håper han blir der.”
“Han skal være fornøyd med å være tilbake i sitt hjemland der han hører hjemme, her skal han iallefall ikke være.”
“Håper han blir der resten av livet.”
“Må vel være mange pakistaner i Norge der kan byttes med.”
Automatisk er du en av to grupper, enten er du enig i denne hetsen og rasismen, og smiler av at noen skriver slikt, eller så er du i mot.
Om du er i mot så blir du irritert, kanskje til og med sint. Du reagerer med et sinnafjes på kommentarene. Kanskje tar du screenshots. I noen tilfeller kommenterer du også. Men så…. du scroller videre, leser andre innlegg som er hyggeligere og ser på sommerbilder som dine venner har postet.
Noen få timer senere, er saken glemt.
Hvorfor er det slik?
Det har blitt slik fordi denne rasismen dessverre har blitt altfor vanlig å se. Har du en annen hudfarge, et annerledes navn, et gitt politisk ståsted eller kler deg på en bestemt måte, så er denne type hets og rasisme noe du lever med hver eneste dag. Hets og rasisme er over alt og så vanlig at vi ikke lenger reagerer slik vi bør.
Og hva skal man reagere med?
Loven sier jo at hets og trusler er straffbart, men vi erfarer gang på gang at politiet henlegger de fleste slike anmeldelser. Langt verre saker enn dette blir også henlangt, som da for eksempel jeg i fjor ble hetset og truet på livet i flere måneder av en bestemt person. Truslene var såpass grove at jeg fryktet for mitt liv hver eneste dag. Som forventet henla politiet min anmeldelse.
Jeg bestemte meg derfor for å ta et møte med daværende justisminister Per Willy Amundsen og ga klar beskjed om at vi ikke kan ha det slik. Han ga et løfte om å ta tak i dette, men ingenting er endret siden den gang. Tre ganger leverte jeg en anmeldelse mot samme person, med bevis på alt jeg er truet med. Først da tre andre anmeldte ham, ble saken tatt på alvor.
Ja, jeg er fult klar over at det finnes langt flere alvorlige saker for politiet, men når hets og trusler på nett ignoreres gang på gang, vokser den videre og streken skyves lenger og lenger unna for hva som er akseptabelt å skrive i sosiale medier. Denne hetsen påvirker ikke de som skriver den, ei heller de som leser den, men personen hetsen er rettet mot går med en konstant klump i halsen som er for tung til å svelge.
Tenk deg at du har vært gjennom en grusom traume allerede. Du har overlevd et massakre på Utøya hvor du rett og slett holdt på å miste livet fordi du i det demokratiske Norge valgte å være sosialdemokrat. Du fatter ikke hvorfor eller hvordan én mann kan bære så mye hat i seg, men du letter din hverdag med at denne ene mannen er tatt og straffet. Men så opplever du at han ikke er alene, det er flere tusen mennesker som bærer det samme hatet i seg og som ønsker at du var skadet og drept.
Du kjenner ikke disse menneskene, har aldri møtt dem og har aldri gjort dem noe vondt. Det eneste du har gjort er å ta del av demokratiet samt at du fortsatt er i livet fordi det den gang ikke var din tid til å dø. Det hjelper ikke at vi den 22. juli hvert år står sammen og sier “vi skal aldri glemme”, når vi tillater at grensene for hatytringer utvides hver eneste dag!
Om vi ikke hver eneste dag bestemmer oss for å si i fra når urett skjer og at vi står opp for de som er rammet av hat og rasisme, så vil ingen endring skje. Selvsagt er pekefingeren rettet mot de som ytrer disse meningene, det er helt klart uakseptabelt, men det er også uakseptabelt å se alt dette uten å reagere! Kadafi skal ikke få beskjed om å dra tilbake dit han kom fra, for mannen er født og oppvokst i Norge.
Mani Hussaini skal ikke få beskjed om at han er en løgner fordi han er muslim, når han selv nekter for å være troende. Utøya-overlevende skal ikke kalles landssvikere kun fordi de valgte Arbeiderpartiet. Minoritetskvinner som kjemper mot sosial kontroll skal ikke trues på livet.
Om politiet ikke har kapasitet til å se på alle disse sakene så har DU og JEG kapasitet til å reagere!
Vi har alle et ansvar om å si i fra til disse “godt voksne” menneskene om at denne type ytring ikke er ytringsfrihet og at denne type hat og rasisme ikke har plass i vårt lille land.
Når du reagerer, vil flere også gjøre det, og det er kun da vi kan få til en endring.
