Foto: Ingeborg Vardøen
Statistikken sier oss at innvandrerbefolkningen i Oslo utgjorde 33,8 prosent av byens folkemengde ved inngangen til 2022. Tallet omfatter alle som har annen landbakgrunn enn norsk, herunder innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre.
Verdifull ballast fra opprinnelseslandet
Dette utgjør 236 682 individer med en rekke forskjellige bakgrunner. Det eneste som er likt for alle som kommer hit for første gang er at de må begynne på nytt. De har hatt liv før dette, og disse livene rommer erfaringer som alltid vil prege dem, på godt og vondt. Noen har måttet flykte fra gode liv, andre har ikke opplevd annet enn fattigdom og krig, spekteret er stort. Alle har forskjellige forutsetninger for å tilpasse seg det nye livet.
Vi definerer og kategoriserer, og tillegger forskjellige grupper enkelte egenskaper, på en ofte overfladisk og generaliserende måte.
Nobelprisvinneren Abdulrazak Gurnah, som kom til England fra Zanzibar som 18-åring, skriver i bøkene sine om tilhørighet, om hvordan landet man reiste fra alltid er der, om å legge fortiden bak seg, og samtidig tilpasse seg sitt nye hjemland. Han beskriver i romanene sine mangefasetterte liv og kulturelle og politiske situasjoner, og sier at hvert enkelt liv fortjener å bli husket, enten man har vært rik eller fattig, høy eller lav.
Erfaringer fra tidligere liv kan være verdifull ballast og utrustning, og mange benytter seg av det i etableringen i Norge.
Har fått mange muligheter i Norge
Da jeg jobbet med norskopplæring, møtte jeg syriske Kassem Alhariri. Han kom til Norge i 2014, 34 år gammel. I Tyrkia var hans kone Rudina og tre barn. Han hadde ansvar for dem, og måtte tjene penger. Gjennom en syrisk bekjent fikk han jobb hos en blomsterhandler på Stortorvet i Oslo, og jobbet der til han fikk jobb på Seven Eleven, der han var i to år. Han hadde «gått ut av systemet», og ikke fulgt vanlig prosedyre for nyankomne.
Han var dog heldig og fikk tildelt Oslo Kommune, Grünerløkka bydel, siden han allerede var etablert i byen. Han forsto jo at han måtte «integreres», selv om han var selvhjulpen, og begynte på språkopplæring samtidig som han jobbet. Han kan ikke få rost saksbehandlerne på NAV nok, som var fleksible og ikke presset han på noen måte.
Men han var utålmodig med å få familien hit, som han jobbet så hardt for, og da gjenforeningen endelig ble innvilget, i 2016, fikk de en liten leilighet i femte etasje i en bygård. Mens de bodde her ble Abdalla født, og det var ingen spøk å bo her, uten heis, men de visste det var et midlertidig stopp, og Kassem jobbet hardt for å sørge for at de kom seg videre.
Han fikk jobb som sjåfør i et importfirma, der han fremdeles er ansatt, og har nå også tatt sertifikat for både lastebil, buss og tungtransport. Nå vil han starte sitt eget A/S, og har kjøpt en ny bil, en Tesla, som han får om kort tid, han vil kjøre taxi, og utvide etter hvert til annen persontransport. Til tross for det norske byråkratiet er han begeistret for alle mulighetene han har her.
Trives godt i Groruddalen
Kassem forklarer om egen bakgrunn: «Det var ikke arbeid å få i Syria, og jeg likte ikke regimet der. I tjue år jobbet jeg i utlandet, i Libanon, Saudi Arabia, Dubai. Jeg jobbet på frukt- og grønnsaksmarked, og som blomsterdekoratør, bandt buketter til fest og bryllup. I Midtøsten har vi store bryllup, med kanskje flere hundre gjester, med masse blomster, og mat! Da jeg jobbet med Foodora her i Oslo leverte jeg mat til et bryllup, med sykkel! Utenkelig for oss.»
[…] hvis hun ikke hadde kommet ut av hjemmet, ville hun ikke ha lært norsk […]
Familien har ingen nær familie i Syria lenger, to av Kassems brødre døde i krigen, hans mor er i Canada, og tre søstre er i Tyrkia. En av dem mistet huset sitt i jordskjelvet, og en fikk sengen full av stein og murpuss, men de overlevde. Rudinas familie er også spredt i mange land.
Det er skrevet og sagt mye om at Syria ikke får den hjelpen de trenger etter jordskjelvet, men den hjelpen regjeringen får forsvinner for det meste i korrupsjon. Og mange land har interesser i Syria, så som Russland, USA, Iran og Tyrkia. Syria er som en kake der alle vil ha et stykke.
I 2019 kjøpte Kassems familie en leilighet på Vestli, stor og med plass til alle, den eldste datteren på 20 år er allerede ute av redet. Kassem forteller begeistret at de feiret 17. mai på Grünerløkka, og like etter var de på plass på Vestli. En venn ga han en gammel bil, en Skoda, som var flyttebil og «jeg elsket denne bilen, høyere enn Teslaen», sier han.
Etter å ha bodd i en liten kommunal leilighet i femte etasje på Grünerløkka, uten heis, er det stort å ha denne leiligheten i første etasje, med balkong og terrasse og med skog rett utenfor vinduet. Kassem gleder seg til våren kommer og han kan plante blomster og dyrke grønnsaker i bedene han har laget.
Groruddalen får ofte negativ omtale, noe Kassem og Rudina ikke forstår, det er stille og rolig, og nesten som å bo på landet, mener de.
Tålmodighet og tilpasningsdyktighet
Rudina går andre året på videregående skole og vil utdanne seg til barne- og ungdomsarbeider. Hun har god innsikt i hvilken utfordring det er å oppdra barn i et samfunn så annerledes og «fritt», sammenlignet med det man er vant til, og kjenner til konfliktene som kan oppstå i barnefamilier. Det er utfordrende for henne å gå på skole samtidig som hun er den som har hovedansvaret for barna, matlaging og husarbeid, slik deres tradisjon er.
Kassem har jo også hatt både en og to jobber for å klare utgiftene og boligkjøpet. Hun skryter mye av hvor flink han er, men legger ikke skjul på at hun gjerne skulle ha vært husmor på heltid, men vet også at hvis hun ikke hadde kommet ut av hjemmet, ville hun ikke ha lært norsk, og hun stråler når hun forteller om den dagen hun ikke lenger trengte tolk.
Det har tatt ni år og hardt arbeid, tålmodighet, pågangsmot og tilpasningsdyktighet.
Glad for mulighetene
Kassem sier han gladelig betaler skatt, når han ser hva de får tilbake, og nevner barnehage, skole, helse og andre offentlige tjenester. Der han kom fra gikk skatten til en korrupt regjering, og ingenting kom tilbake til befolkningen. Som sekstenåring måtte han være hos sin bestefar på sykehuset i seks måneder.
Familien er glad for mulighetene de har fått i landet som er så forskjellig fra det de var vant til. Det har vært utfordringer, men de er til for å overvinnes. Det er deres innstilling.
Å være flyktning kan være så mangt.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
