Foto: Screegrab fra filmen «Schpaa» (1998). Bildet viser Sharjil Arshed Vaseer i rollen som Jack.
De siste ukene har vi sett en rekke nyheter rundt såkalt woke i kulturen. Roald Dahls engelske bøker ble rensket for ord som kunne oppfattes krenkende. Nasjonalmuseet i Oslo satte et Christian Krohg-maleri i kjelleren og begrunnet det med at det er kolonialistisk, før ramsalt kritikk gjorde at man satte bildet opp igjen. Jeg hadde forresten ikke engang hørt om maleriet – til tross for at jeg anser meg selv som kulturelt engasjert – men det er en annen sak.
Absurd anklage
Det som kanskje toppet det hele for oss her i Norge, var da den norske animasjonsfilmen «Helt super», ble anklaget for bruk av «black-face», og fikk kansellert sin festpremiere på Berlin filmfestival. Den antirasistiske organisasjonen Artef (Anti-Racism Taskforce for European Film) leverte inn klage mot filmen, fordi de uttrykte bekymring rundt filmens framstilling av svarte personer. I en e-mail de sendte til NRK, skriver de blant annet:
«I denne filmen forandrer de hvite superheltene seg til løver som har, i motsetning til faktiske løver, mørke hender og spesielt mørke fjes og kropper som noen av våre kolleger har påpekt er forestillinger med røtter i kolonialistisk tenkning der svarte personer historisk sett har blitt dehumanisert og sammenlignet med dyr.»
Dette er en veldig alvorlig anklage. Riktig nok tar hovedpersonen i filmen på seg en superhelt-drakt med brun løvemaske som dekker øynene, men å hevde at dette er «black-face», eller å mene at filmen har rasistiske trekk, blir for meg ganske absurd.
Debattene kunsten er tjent med
Artef har som mål å takle institusjonell rasisme i europeisk film, og er støttet av ulike film-organisasjoner. Det kan derfor oppleves som smålig at organisasjonen bruker tiden sin på dette, men jeg mener at debatten har åpnet et rom for å bedre forstå hvorfor dagens kunst plutselig skal gås etter sømmene.
Det var da ingen som brydde seg om dette før, tenker sikkert mange. Hva slags film kan man faktisk lage i dag, uten å bli beskyldt for det ene eller det andre? Innskrenker ikke føringer et allerede presset ytringsrom og den kunstneriske friheten?
Enkelt sagt skal man fortsatt ha anledning til å lage det man måtte ønske. Det er den eneste måten å verne om den kunstneriske friheten i Norge. Samtidig er tiden overmoden for å kritisere kulturinstitusjonene, og det åpner for nye tolkninger og perspektiver av etablerte debatter som kunsten er tjent med.
Filmens slagkraft
Som film-menneske selv, har jeg likevel lyst til å ta utgangspunkt i dette kunstuttrykket for å tydeliggjøre hvorfor det har blitt et slags «oss» og «dem» i kunsten. Woke er ikke et redskap brukt for dagens generasjon å gjøre seg synlige på. Woke er dessverre et symptom på et kulturfelt som har fått mulighet til å bedrive det man kan kalle incestuøs kunstpraksis, altfor lenge. Nå som dette er under press, er det derfor enklere å mene at woke fungerer bedre i teori enn i praksis.
Vi filmskapere lager en fiktiv verden seerne får dykke ned i for å gjøre seg sitt eget inntrykk av hva de synes. Det er kun fantasien som setter grenser for hva vi kan lage, hvordan det lages og hva meningen bak det er. Oppsiden – og noen ganger nedsiden – ved dette, er slagkraften dette mediet har til å forme folks meninger og handlinger.
Lettere å styre et helt folk
Tenk bare på de tyske propaganda-filmene under andre verdenskrig, sovjetrussiske filmer som spilte på idealiserende og romantiserende fortellinger om betydning av marxist-leninisme, og på dagens informasjonskrig i sosiale medier. Selv USA, den vestlige befolkningens berusede forelder, har på løpende bånd produsert opplysningsfilmer i holdningskampanjer.
Et eksempel er tidligere presidentfrue Nancy Reagans videokampanje mot crack-krisen på 1980-tallet. «Just say no» var enklere enn å fortelle befolkningen at grunnen til denne krisen, var ektemannen Ronald Reagans besettelse om å bevæpne paramilitære opprørere i Sør-og Mellom-Amerika. Ronald Reagan brydde seg ikke om at gruppene sendte flere tonn med narkotika, herunder crack, tilbake til USA.
Slike propagandafilmer har som mål om fremme et budskap, og benytter seg av sterke virkemidler som musikk, konfliktfylt dramaturgi, patosfylte meninger om rett og galt, og i mange tilfeller benyttes også kjente personligheter.
Summen av dette påvirker folks oppfatninger, og hvis man over lengre tid forer folket med samme type film, som til syvende og sist også er ensidig informasjon, er det lettere å kontrollere et helt folk. De samme virkemidlene i propagandafilmer endte til slutt opp som viktig prinsipper i vanlig fiksjonsfilm.
Fikk rollenen som kioskeiere, drosjesjåfører og kriminelle
Selv om enkelte minoriteter kom til Norge allerede på sekstitallet, var ikke denne delen av befolkningen målgruppen for særlig mange norske filmer og tv-serier før en gang ut på 2000-tallet. De fleste rollene var bekledd av hvite, norske skuespillere, og er på mange måter fortsatt det. Historiene var og er skrevet av og for denne målgruppen.
Vi som er født og oppvokst her, og har norsk pass, skal våge å snakke høyt i likhet med majoriteten
Jeg trenger ingen statistikk for å rettferdiggjøre denne påstanden, men på sett og vis er det også forståelig at det blir slik. Vi filmskapere forteller historier vi kjenner til, og vi benytter oss av skuespillere som ligner på oss, og som har samme kulturforståelse som oss.
Ytterst sjeldent lager vi film med tema som vi ikke vet så mye om på forhånd. Har man homofil legning, er det ikke helt uhørt at man kan finne på å lage en film om dette. Har man mistet en ektefelle til kreften, vil en serie om samme tema få en større betydning. Ved å lene seg på filmskaperens autoritet får fisjonsproduktet et stort lag av etos ved seg.
Et fåtall av våre eldre med minoritetsbakgrunn var sikkert også filminteresserte, men fikk aldri sjansen til å vise seg fram på lerretet, eller være del av et skriverom. De fikk roller som statister, kioskeiere, undertrykte jenter og kvinner, drosjesjåfører og kriminelle uten rom for karakterutvikling.
Nå våger vi å snakke høyt
Men det var da. Stadig flere andre- og tredjegenerasjons innvandrere – jeg hater disse begrepene, men la gå – prøver å nå gjennom med kunsten sin. Vi er mer bevisste, vi tar ikke til takke med en mindre porsjon av kaka, og vi våger å sette spørsmålstegn ved det som lages, og ved de som lager det.
Jeg har hørt argumenter som at det er dyrt å lage film, og at midlene bør og skal fordeles til alle. Dette er riktig, men det oppleves likevel som et «hold kjeft og vær takknemlig med det du får». Dette fungerte kanskje overfor den første innvandrergenerasjonen som heller ikke ba om så mye, men vi som er født og oppvokst her, og har norsk pass, skal våge å snakke høyt i likhet med majoriteten. Dette må ikke forveksles med bitterhet. Dette er fakta.
I takt med samtiden
Når vi føler at mørkhudede blir castet som de «slemme» i en film skal man påpeke hvorfor dette slår uheldig ut, selv om intensjonene til filmskaperne ikke er å være rasistiske. Når en serie skaper en fiktiv bydel i Oslo for å gi inntrykk av at ungdom med minoritetsbakgrunn kun driver med gjengvirksomhet, skal man selvfølgelig si at dette er et parallelt univers som like gjerne kunne vært inspirert av multiverset i en superheltfilm.
Hadde disse eksemplene derimot fremmet nye perspektiver på en historie, ville det vært etterlengtet i en bransje som fortsatt har mye mer å gå på. Det er ikke nok å caste «svarte» i helt vanlige roller. De «svarte» skal også få lov til å lage historier.
Mangfold er viktig for å heve nivået på kulturen, øke kompetansen og til syvende sist gjøre kunsten mye bedre. Spøkefullt sagt, får «kultur-bestanden» nytt blod slik at den blir levedyktig i takt med samtiden.
Ut med sensitivitetsleserne – inn med mangfoldet
Erkjennelser om at det har vært lite mangfold i kulturbransjen, er imidlertid ikke det samme som å ta et oppgjør med det. Det er derfor debatten rundt «Helt Super» og annen kunst, kan oppleves som fordummende for utenforstående.Skulle folk flest liksom ha vært klar over at løven er et afrikansk dyr og at løvedrakt har blitt brukt i tradisjonell afrikansk dans, som også har blitt harselert med under blackface?
Nei, er det korte svaret på det. En kunstner skal ikke gå rundt å tenke på at det han eller hun lager ikke skal oppleves krenkende til enhver tid. Kunst og kultur skal provosere og gi samfunnet nye ideer – drive det framover i nye retninger.
Spesielt i en tid der kunstnerisk frihet og ytringsfrihet er under sterkt press fra mange kanter, er det blitt viktigere å hegne om disse særegne rettighetene vi har her i Norge.
Løsningen for å styrke dette kunst-fundamentet, er derfor ikke å ha flere sensitivitetslesere eller mangfoldskonsulenter som skal gå gjennom et prosjekt før det får greenlight. Løsningen er å slippe til et større mangfold av befolkningen i kunstfeltet. Om folk holder kjeft av den grunn, vites ikke. Det har uansett kunsten aldri hatt som mål å gjøre.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
