Foto: Wikimedia Commons
Listen over trusler mot demokratiet vokser. Og den største trusselen er kanskje vår egen tendens til å ta demokratiet og den demokratiske styreformen for gitt.
Mange kriser på en gang
Autokrater – eneherskere – blir stadig dyktigere i maktspillet, og de lærer av hverandre. Ser vi på globalt demokrati, på en skala fra alarmerende rødt til håpefullt grønt, er det ikke lenger så grønt som mange av oss opplevde det i årene etter Berlinmurens fall. Da var det stor tro på bedre tider, de fastlåste ideologiene fra den kalde krigen smuldret opp, og Øst-Europa vendte seg mot Vesten, holdt valg og kastet ut gamle apparater. Men i dag, 35 år senere, viser det globale demokratiet gult lys, og mange steder til og med tydelig rødt – fravær av demokrati.
Pandemier, krig, fordrivelse av mennesker, klimaendringer, energi- og matkriser, inflasjon og naturkatastrofer setter press på samfunn og mennesker, og alle disse har bidratt til at demokrati ikke er like selvsagt lenger. «Polykrise» er det nye moteordet som nå skal beskrive et samfunn med en rekke samtidige og overlappende kriser.
Store land utfordrer
Det er gått ett år siden Putin invaderte Ukraina, og dette har ført til et markant skifte i geopolitikken. Krigen i Ukraina har vært en vekker for europeerne, ikke bare på grunn av krigens grusomheter som plutselig oppleves geografisk nært, men også fordi den har understreket at ikke alle ledere ønsker å være med i verdens demokratiklubb.
Mens folket i Ukraina kjemper for frihet og selvbestemmelse, kjøper land som India billig olje fra Russland. Og flere afrikanske land velger også å lukke øynene for konflikten, hvilket blir tydelig i avstemninger i FN. Verdensordenen slik vi kjenner den etter andre verdenskrig, kan ikke lenger tas for gitt. Store land som Kina, India og Brasil utfordrer nå det geopolitiske spillet.
Ideen om den sterke lederen
De siste 20 årene har autokrater blitt en av de største truslene mot demokratiet, stabiliteten og freden. Ifølge V-Dem-instituttet i Sverige lever nå 72 prosent av verdens befolkning under et autokratisk regime på en eller annen måte. Mens det var 13 land som utviklet seg i retning autokrati – enevelde – i 2002, har dette tallet økt til 42 i 2022.
Autokratene samarbeider på tvers av landegrenser for å utveksle kunnskap og forbedre sin kontroll over demokratiske institusjoner, medier og politiske partier, mens de også strammer grepet om aktørene i sivilsamfunnet. Gjennom å utnytte polariseringen i samfunnet, har autokratene lyktes med å skape enkle, svart-hvitt fortellinger, og fremmer ideen om at sterke ledere er nødvendige for å finne løsninger på de mange problemene.
Den beste veien til et godt liv
Dessverre er autokrater ikke den eneste trusselen mot demokratiet. Vi ser også en økning i antallet kleptokrater – korrupte ledere som bruker politisk makt til å frata folket land og eiendeler. De bruker gjerne økonomisk sofistikerte metoder for å beholde makten.
Både autokrater og kleptokrater – gjerne i kombinert i en og samme person – så som Russlands president, Vladimir Putin, holder befolkningen i ufrie liv. De bidrar til nedbrytningen av sosiale sikkerhetsnett og andre rammer som er avgjørende for å utvikle solide samfunn. Slik svekker disse lederne samfunnene de opererer i.
For å gjenopprette tilliten til politikerne og det representative demokratiet, må unge, kvinner og minoriteter i større grad involveres i prosessene.
Det er på tide at verdens ledere bestemmer seg for hvilken klubb de vil være en del av: den demokratiske eller den autokratiske/kleptokratiske. Befolkninger over hele verden ønsker å se og føle at demokrati er den mest ønskelige formen for styring, en styreform som gir dem de beste mulighetene for et godt liv.
Demokrati må investeres i
Folk vil i all hovedsak ha mer og bedre demokrati, og blir skuffet når eliten ignorerer dem eller bruker dem for egen vinning, når det ikke finnes et sosialt sikkerhetsnett og når barna deres ikke øyner muligheter for å ha et bedre liv enn foreldrene sine. Alt dette undergraver demokratiet.
Å bli styrt av ledere man ikke har hatt muligheten til å stemme på er ikke ønskelig for noen. Det er nødvendig at demokratiene samarbeider i kampen mot eneveldet. USAs president Joe Bidens andre demokratitoppmøte vil finne sted denne måneden, med vertskap fra demokratier over hele verden. I tillegg til toppmøtet i USA for utvalgte statsoverhoder, vil det være online demokratimøter i Costa Rica, Sør-Korea, Zambia og Nederland. På disse møtene vil temaer som unges rolle i demokratiet, valg, anti-korrupsjon og teknologiens rolle for demokrati bli diskutert – alle avgjørende faktorer for å skape bedre og sterkere demokratiske samfunn.
Det er tydelig at det globale demokratiske forfallet krever en visjonær og ledende tilnærming. Selv om det er viktig å fortsette å holde samtaler og møter for å utveksle erfaringer og slik styrke demokratiene, vil ikke ett eller to toppmøter være tilstrekkelig for å etablere et solid lederskap. Dessverre mangler det energi og klar retning for de planlagte digitale møtene.
For å stoppe den autokratiske utviklingen og gi befolkningen et alternativ, må det mer ressurser og politisk vilje til. Mange modige mennesker risikerer hver dag livet sitt med ikke-voldelige handlinger for å kjempe for demokrati. Det ser vi via demonstrantene i Iran, aktivistene Tyrkia og i Hviterussland og gjennom Ukrainas kamp mot Russlands autokratiske overgrep. Det kreves en samlet og tydelig innsats fra verdens ledere for å støtte disse menneskene og deres kamp for et demokratisk samfunn.
Minoritetene må med
For å snu trenden må det satses på å styrke uavhengige medier, demokratiske institusjoner og politiske partier med demokratiske verdier. Politiske partier spiller en spesielt viktig rolle i å fremme demokratisk agenda, og flerpartidemokratier anses som den sterkeste formen for demokratisk styresett. Partiene må derfor være en del av løsningen.
For å gjenopprette tilliten til politikerne og det representative demokratiet, må unge, kvinner og minoriteter i større grad involveres i prosessene. De må bidra til å gjøre de politiske partiene mer attraktive som arenaer for dialog og utvikling, for å øke engasjementet i politisk arbeid.
Det er viktig for Norge å ta en mer aktiv rolle i samarbeid med andre demokratiske land for å fremme globalt demokrati og menneskerettigheter. Vi må også gi konkret støtte og håp til de som lever uten frihet, rettigheter og muligheten til å velge sin egen skjebne. Dette bør skje gjennom å bygge tillit, åpne dialoger, jobbe for gjensidig respekt og inkludering, og å sikre like rettigheter for alle.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
