Foto: Wikimedia Commons
Pandemi, krig i Europa, økte rentenivåer, økte drivstoffpriser, økte strømpriser, økte matpriser. Alt galopperer rundt oss, mens folk flest opplever reallønnsnedgang. Og de som er utenfor arbeidslivet opplever at minstesatsene de mottar ikke strekker til. Kanskje med unntak av regjerings- og stortingsmedlemmer som økte egen lønn med 7,7 % i fjor, samt diverse konserndirektører i ulike foretak hvor styrene sikrer dem reallønnsstigning. Vi er med andre ord godt inne i det som kalles dyrtid.
Problematisk inntektsgrense
Jeg tror de aller fleste stusser over at sosialhjelpsytelser og minstepensjon i verdens 6. rikeste land ligger under EUs lavinntektsindikator (også kalt «at risk of poverty», utregna som 60 % av medianinntekten etter skatt). SV sentralt tar til orde for å øke disse og andre satser opp til minimum «fattigdomsgrensa».
Slagordet til nåværende regjering, «Det er vanlige folks tur», falt raskt i grus da det viste seg at «vanlige folk» var kun de som tjener under 750 000 kroner i året. Med lønnsvekst – som følge av økt inflasjon – vil mange vi vanligvis tenker på som «vanlige folk» falle inn under «uvanlige folk». Det har vært mange parodier på «vanlige folk»-slagordet og regjeringa har, mildest talt, praktisert useriøs retorikk rundt hvem gruppa innbefatter.
Nå tenker jeg også at det ikke var et sjakktrekk å ha et slikt slagord. Ingen skal føle seg utenfor. Og det å sette opp en inntektsgrense for hva som er «vanlig» og «uvanlig» er problematisk all den tid ikke alle har inntekt.
Den sosiale utjevningen som ikke gjennomføres
Det er kanskje heller ikke fastlegen din som skal føle seg «uvanlig». Eller sykepleieren som jobber masse overtid og passerer den magiske grensa på 750 000 kroner. Eller lektoren som pålegges mange vikartimer siden det er høyt sykefravær på skolen. Når folk med helt vanlige inntekter på 600 000-700 000 allerede sliter på grunn av dyrtida vi er inne i, så klinger det dårlig å sette ulike grupper opp mot hverandre.
De som burde føle seg «uvanlige» er heller de som ikke løfter en finger men får milliardarv i fanget.
De som burde føle seg «uvanlige» er heller de som ikke løfter en finger men får milliardarv i fanget. Dagens regjering har ikke tenkt å gjeninnføre arveavgiften, men den mest rettferdige fordelinga som monner er jo å ha en arveavgift på de høyeste formuene. Den skal ikke ramme deg som arver en hytte eller to, men de som arver milliarder i kapital. Tenk på all velferden vi kunne brukt en viss andel arveavgift på!
Sosial utjevning er et uttalt mål for regjeringa. Sjefsøkonomer nasjonalt og internasjonalt er enige om effekten av arveavgift på sosial utjevning, men hvorfor stritter dagens regjering eller stortingsflertall da imot?
Den viktige betalingsdyktigheten
Enn så lenge må kommunene bale med utfordringene som oppstår i kjølvannet av dyrtida. Byggekostnader og strømpriser gjør at kommunenes budsjetter er ekstra pressa. Kommunepolitikerne må være mer kreative. For eksempel foreslår Drammen SV å omprioritere i budsjettet slik at vi plusser på noe oppå de kommunale minstehjelpssatsene for utsatte familier.
Det eneste som hjelper mot fattigdom er å styrke folkets evne til å kunne betale for sine løpende utgifter!
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
