Foto: Wikimedia Commons
Det er ikke veldig vanlig for alle å bli utsatt for rasisme på arbeidsplassen, ei heller vold , trusler eller trakassering – enn si en kombinasjon av alt. Men det er normen i min jobbhverdag.
Og nei, jeg jobber ikke i fengsel, med rus, i politiet eller i psykiatrien. Bare i eldreomsorgen, på skjermet avdeling ved sykehjem og i hjemmesykepleien.
«Dra tilbake dit du kom fra»
En god del brukere i hjemmesykepleien er demente, en tilstand som ofte forverres fra en dag til den neste. De slår, sparker, spytter, truer, kaster ting og banner.
Dette er noe jeg må forberede meg mentalt på hver eneste dag før jeg setter nøkkelen i nøkkelhullet og åpner døra med en stor smil:
«Hei, god dag».
«Fy fæn, det er deg igjen. Æsj, få deg vekk.»
Og det blir verre.
«Apekatter, apekatter»,
«dere er ikke mennesker, men dyr»,
«dere har tatt jobbene våres, dra tilbake dit du kom fra».
En del av jobbhverdagen
Jeg hadde en hyggelig bruker jeg ble kjent med gjennom flere år, før han begynte å svikte kognitivt. Jo verre demensen ble, jo verre ble han. Den samme hyggelige, snille mannen roper nå tidligere nevnte ukvemsord. Han kaster ting og skriker hver eneste gang vi prøver å stelle han. Det er bare å snu seg raskt for å unngå et slag. For dette kan komme fort.
Men rasisme, eller voldelig rasisme, kommer ikke bare fra demente brukere, de kan tross alt tilgis grunnet sin helsetilstand – selv om det er ubehagelig. Jeg hadde også en kognitivt oppegående dame som skjelte meg ut fra samme retoriske skuffe hver gang jeg besøkte henne. Og det var fire ganger i løpet av dagen.
Midt i tidspress og tunge løft har jeg rett og slett ikke tid til å bry meg om den slags. Men det setter spor. Det påvirker helse.
Hun døde i 2021. Men ordene hennes ringer fortsatt i ørene mine, flere år etter hennes bortgang, og etter at jeg både har byttet jobb og bydel. Som nybegynner på jobb noterte jeg mange avviksmeldinger på disse opplevelsene, og journalførte alt – slik man skal. Dette hjalp jo litt, men etter hvert aksepterte jeg bare dette som en vanlig del av jobbhverdagen. Som en kollega sa til meg: «Jeg bare ignorerer henne»
Mange har ikke forstått alvoret
Jeg har enkelte ganger opplevd pårørende som buffer, som beskytter ansatte ved å forsøke å snakke med sine aldrende foreldre når de er voldelige, eller verbalt angripende. Men jeg har også merket meg saken der pårørende ved Ullern helsehus selv ble anmeldt for rasistiske ytringer. Så ting tyder på at ikke engasjerte pårørende alltid sitter på de gode løsningene
Midt i tidspress og tunge løft har jeg sånn sett heller ikke tid til å bry meg om den slags. Men det setter spor. Det påvirker helse. Det undergraver jobblyst og motivasjon til å stå i det som jeg kaller nåtidas tøffeste yrke, nemlig å jobbe som sykepleier.
Det er flere utfordringer i vår jobb, og få hender. Når alt går bra, er det lite ros å få, men når ting går galt, får vi høre og merke det. Mange har ikke forstått alvoret i hvor katastrofale tilstander vi noen ganger opplever på jobb – både for oss selv og brukerne vi jobber med. Og jeg kunne så inderlig ønske en arbeidsdag fri fra vold og underbemanningskriser. Jeg har jobbet doble vakter flere ganger enn man kan forestille seg, noen ganger hver helg. Og jeg har jobbet 12 dager på rad.
Jeg tar ofte med meg jobben hjem, i form av dårlig samvittighet, utmattethet og utslitt rygg. Jeg har flere omsorgsoppgaver hjemme også.
Men jeg klager likevel ikke, for jeg vet at enkelte av kollegaene mine har betydelig flere oppgaver hjemme enn meg selv. En kollega begynte å jobbe da datteren hennes bare var seks måneder gammel. En annen har seks barn og en mann – og jobber i 100 % stilling.
Når jeg leser debattene i media om offentlig omsorgssvikt, så håper jeg bare at dere alle, i motsetning til brukerne som noen ganger ikke har kognitive evner til det, husker at vi som jobber med eldre er mennesker, vi óg!
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
