Foto: Firuz Kutal
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Da jeg var ung, hadde jeg regien i et prosjekt som tok sikte på å gjøre meg norsk. Ikke bare leste jeg meg opp på norsk litteratur og historie, men begynte også å se på Melodi Grand-Prix (!), og til og med gå lange turer i skogen, selv om jeg egentlig aldri hadde vært noe friluftsmenneske.
Hyggelig at du har polsk vaskedame – selv er jeg norsklærer
Noen år etter at jeg hadde kommet til Norge, skjønte jeg at prosjektet var ganske fåfengt. På folkemunne er du jo uansett ikke norsk hvis ikke foreldrene dine er født her. Med mindre du er Aleksander Rybak da, og kan vinne Grand-Prix. Men jeg kunne ikke spille hardingfele. Jeg kunne heller ikke gå på ski – slalåm teller vel ikke – og søndagene tilbrakte jeg i stedet i kirken. Da kunne jeg bare glemme hele bli norsk-greia.
Greit det, man kan også leve godt i Norge uten å være norsk. Nå har jeg, nesten, blitt vant til alle de hilsesekvensene med «Du er ikke norsk, hvor kommer du fra?» og «Å, Polen? Min venninne har polsk vaskedame».
Og for all del, det går fint, det er jo ikke vondt ment. Nå kan jeg til og med se personen i øynene og svare med et smil «Ja ja, jeg er norsklærer, trives kjempegodt som lektor» og fryde meg over forundringen i vedkommendes øyne.
En liste med uskrevne krav – presentert på impuls
Ett spørsmål husker jeg likevel spesielt godt. Det kom like etter at vi hadde blitt ferdig med den vanlige runden med min aksent som var «nesten» og mine landsmenn som fikset bad rundt omkring i Norges land: «Er du integrert?». Da ble jeg svar skyldig. Er jeg det?
Hva betyr det egentlig? Man kan jo av og til høre: «Den familien er så godt integrert. De går på tur i skog og mark. Det er så fint å se på» eller «De har fast jobb og sender barna på fritidsaktiviteter, de er godt integrert, ikke sant?», og så videre. Dette er heller ikke vondt ment. Når man selv trives med fast jobb på hverdagen og tur i marka på søndagen, er det jo hyggelig at naboen fra Etiopia også bedriver de samme aktivitetene.
Men noen ganger blir integreringsspørsmålet til en liste med uskrevne krav som er mye vanskeligere å oppfylle enn de som blir stilt når du vil få et norsk pass. Og dessuten blir de mye mindre presise – de defineres der og da av den eller de nordmenn som akkurat er til stede. I tillegg til det å snakke norsk – det er jo forståelig – bør du altså drive med sport og bruke naturen, være russ, ta pappaperm, gi barna dine godteri bare på lørdager, ikke være altfor ambisiøs med tanke på ungenes prestasjoner på skolen, og for all del ikke snakke til fremmede på t-banen.
Kunsten å være utlending
Mange av ovennevnte forventninger støtter jeg helhjertet og er absolutt med på. Dog ikke for å bli «integrert», men fordi jeg ofte liker hvordan ting gjøres her i Norge, og har lyst til å ta del i dette. Men jeg misliker så sterkt at kravene bare blir stilt til oss utlendinger.
[…] Og jeg oppfordrer elevene mine til å finne ut hva de synes de kan like her.
Hvis en nordmann for eksempel snakker mye og høyt, og personens latter kan høres i hele avdelingen, da er personen bare litt eksentrisk. Og det er jo veldig hyggelig det, det er ingenting som er bedre en mandag morgen enn en glad kollega hvis smittsomme latter bærer godt. Men hvis du er utenlandsk, litt høylytt og snakker for mye, da er du visst ikke godt nok integrert til å forstå at man alltid skal bruke innestemme og dempe seg av hensyn til andre.
Det samme gjelder om du er sofagris, tilsnakker folk på bussen, lar være å drikke alkohol eller oppfordrer barna dine til å studere medisin framfor å «finne seg sjøl». Som utlending har du da rett og slett ikke fått med deg hva som er riktig.
Finn ut hva du liker ved å være norsk
Misforstå meg rett – jeg er ikke noen kulturforskjell-fornekter. De finnes, på lik linje med folk som ikke engang gjør et forsøk på å forstå hvorfor nordmenn av og til opptrer annerledes enn vi er vant til fra hjemlandet. Men jeg har hørt litt for mange samtaler der en bagatellmessig misforståelse har blitt forklart som «kulturforskjeller» med det underliggende budskap at det er den ikke-norske parten som ikke har forstått hvordan man burde oppføre seg i Norge.
Og til slutt: det er sant at de fleste samfunn har sine uskrevne regler for hva som er ansett som vanlig og hva som ikke er det. Når du kommer til et nytt land, er det lurt å bli kjent med disse reglene og forstå hva de bunner i.
Når jeg selv hjelper nyankomne innvandrere inn i det norske samfunnet, oppfordrer jeg dem også til å utforske hvilke verdier som er viktig i Norge og hvorfor. Jeg viser dem i tillegg hvor mye jeg selv setter pris på det «typisk norske», med det egalitære samfunnet, flat struktur på jobben og vafler på Kobberhaughytta, så vel som den åpenheten som så mange nordmenn utviser overfor utlendinger.
Og jeg oppfordrer elevene mine til å finne ut hva de synes de kan like her. Jeg har en sterk tro på at hvis du føler deg hjemme et sted, blir det enklere å anstrenge seg for å ta hensyn til folk, deres tradisjoner og de store og små tingene de er vant til.
Godt integrert? – nei. Godt menneske? – ja.
Men ellers er det kanskje like viktig å fortsatt være den man er, også i det nye landet? Med sine tradisjoner, særegenheter og kanskje litt for høy stemme på t-banen? Og i stedet for å huke av på lista over hva man burde gjøre for å framstå integrert, kunne man kanskje lære å finne sin egen «tredje» kultur som man virkelig kan identifisere seg med?
I dag fikk jeg endelig innvilget norsk statsborgerskap. Jeg er stolt, glad og takknemlig, men har nok vett til å ikke forvente at mine nye landsmenn skal slutte å se på meg som utenlandsk og eksotisk. Men også nok vett til å ikke prøve å bevise hvor norsk eller «nesten-norsk» jeg er. Jeg ønsker absolutt å være en god borger og et godt medmenneske. «Godt integrert» trenger jeg ikke være.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
