Foto: Wikimedia Commons
Påsken er høytid for krimbøker og serier som skildrer psykisk syke som drapsmenn. Det er derfor på høy tid å minne om at psykisk syke skader seg selv i større grad enn de skader andre.
Den viktige oppfølgingen
Filmer og krimbøker har en tendens til å skildre psykisk syke som farlige, og påskekrimmen er intet unntak. Historiene kan ta for seg psykopatologi som grunnen til at noen begår mord, noe som gir et skjevt bilde av realiteten.
I 2021 ble det registrert 658 selvmord i Norge. Til sammenlikning ble 29 personer drept av andre. Likevel har mediene en tendens til å skrive flere artikler når det skjer mord, så som Kongsberg-drapene hvor en psykisk syk mann angrep tilfeldige mennesker med kniv og pil og bue. Det er forståelig at mediene skriver om slike hendelser. Som rettsstat har borgerne rett på beskyttelse fra psykisk syke med voldspotensial. Derfor har vi både fengsel og tvungent psykisk helsevern.
Likevel kan en spørre seg hvilken oppfølging, om noen i det hele tatt, får de aller sykeste? Får psykisk syke med voldspotensial tilstrekkelig med lindring og hjelp? Eller får de uføretrygd og faller under radaren uten at noen vet hvordan de har det?
Forleden hørte jeg om den 51 år gamle Arnhild Lauveng. I ungdomsårene hadde hun diagnosen schizofreni, bodde på sykehjem, var tungt medisinert og til dels gitt opp av samfunnet og velferdsstaten. I dag er Lauveng en av Norges mest anerkjente psykologer. Hun har doktorgrad og forsker på psykiske lidelser, skriver bøker, holder foredrag og sist, men ikke minst; er frisk fra diagnosen hvor hun blant annet hørte stemmer.
– Jeg våget å takke ja
I et intervju med Drivkraft, en podkast produsert av NRK, sier Lauveng: «Det er ikke noen bryter som gjør deg frisk. For å bli frisk, må man ta alle de små stegene i hverdagen. Man må få veiledning og hjelp, slik jeg fikk av en nøkkelperson i Nav.» Foruten sosialarbeideren i Nav, var Lauveng gitt opp av helsevesenet. Lauveng er et godt eksempel på hvor viktig det er å ikke gi opp enkeltindividene, og i stedet bidra med lindrende hjelp og veiledning.
Enkelte ga meg opp, sluttet å spørre.
Det å vokse opp med en psykisk sykdom kan føre til at man havner utenfor i sosiale settinger fra tidlig alder. Om man i tillegg ikke blir invitert på sosiale arrangementer, gir det et signal om at psykisk syke aldri kan bli «en del av oss andre».
Da jeg selv slet psykisk i ungdomsårene, pleide jeg alltid å takke nei til å være sosial. Enkelte ga meg opp, sluttet å spørre. Andre fortsatte å spørre, selv om de visste at jeg takket nei. Helt til jeg en dag, etter samarbeid med psykologer, våget å takke ja til å vise mine gode sider – vise at jeg er et menneske som også har behov for sosial omgang med klassekamerater.
De færreste psykisk syke utfører vold
Stigma oppstår i disse tilfellene når en person definerer noen ved deres sykdom i stedet for hvem de er som individ. For eksempel kan syke bli stemplet som «psykotiske» i stedet for «en person som opplever psykose». Personer med angst er ikke angsten, men de opplever angst. Akkurat som personer med kreft, ikke er kreft, men har kreft.
For mennesker med psykiske problemer kan det sosiale stigmaet og diskrimineringen de opplever gjøre problemene deres verre, og gjøre det vanskeligere å oppsøke hjelp. Og selv om det er mye vi ikke vet om psykiske plager, så er det én ting vi vet fungerer: tidlig innsats. Men for å takke ja til hjelp, må man først og fremst vite om tilbudet, og deretter våge å oppsøke hjelp.
Neste gang du leser bøker eller ser filmer med psykopatologi som oppbygning, så vit at det kun er et fåtall psykisk syke som utøver vold. De aller fleste psykisk syke, har det vondt nok med seg selv.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
