Foto: Firuz Kutal
- En huske som aldri stopper | Netsanet Assefa - 09.04.2023
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Når vi nå har passert 2022, har jeg bodd mer av mitt liv i Norge enn det jeg har gjort i hjemlandet. Mens hele barndommen har vært i Etiopia, har hele voksenlivet, til nå, vært i Norge. Hva betyr det egentlig å bo i et land lenger enn et annet? Hva teller mest? Hvorfor er det plutselig viktig for meg å reflektere rundt identitet, årstall og tilhørighet? Den siste tiden, har identitetsspørsmålet opptatt tankene mine. Det er noe som har vært litt stille de siste årene.
Hvordan føles det for nordmenn å bo i Norge?
Norge er blitt hjemme, men ikke noe jeg kan kalle «mitt hjemland». Jeg vet ikke helt hva som skal til for at jeg skal kalle Norge hjemlandet. Jeg tør nesten ikke. Det føles bare ikke helt riktig. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det er en kombinasjon av manglende følelse av tilhørighet, samt følelsen av at det ikke er tillatt å føle på den måten.
«Hjemlandet» føles heller ikke som «hjemme». Jeg er liksom ikke helt derfra heller.
Jeg kjenner på en kronisk uro og rastløshet uansett hvor jeg er. Uansett om jeg er hjemme eller i hjemlandet, uansett hvor jeg står, er det noe som ikke er der. Vanskelig å sette ord på hva det er. For å si det på den måten, «Når jeg er i hjemlandet, føler jeg ikke at jeg er hjemme og når jeg er hjemme, er jeg ikke i hjemlandet».
I Norge er jeg «innvandrer», i Etiopia er jeg «diaspora», i andre land er jeg «en som opprinnelig er fra Etiopia, men som bor i Norge». Jeg lurer ofte på hvordan det føles å bo i eget hjemland hvor man føler at det er hjemme og det er der man blir. Hvordan føles det for nordmenn å bo i Norge?
Jeg ble kalt frihet
Jeg vokste opp i Etiopia og ble oppdratt, og opplært for å kunne lede et voksent liv i det etiopiske samfunnet. Alle ingredienser som ble brukt i oppdragelsen, var ment å krydre voksenlivet i Etiopia. Det ble ikke sånn. Jeg kom til Norge cirka 22 år gammel, og inn i voksenlivet. Jeg har aldri vært sikker på alderen da jeg bodde i Etiopia. Det har heller ikke vært så viktig før jeg kom til Norge. Jeg husker at jeg forholdt meg bedre til alderen når jeg ikke visste spesifikt hva det var. Jeg kommer tilbake til det.
Mitt navn er Netsanet, som betyr frihet. Frihet har vært min mors største ønske i svangerskapet, altså politisk relatert frihet. Moren min lovte at hun skulle kalle sitt 6. barn for «frihet», hvis det var fred i landet. Selv om det ikke varte lenge, fikk moren min en følelse av frihet på samme tidspunkt som jeg ble født. Så jeg ble kalt Frihet, «Netsanet». Nets, er det blitt på Norsk. Det funker også.
Norsk liv med etiopisk krydder
Så, da jeg plutselig sto hos politiet i Norge, november 2001 som asylsøker, og ble spurt om alder, måtte jeg raskt plusse historie med årstall, så landet jeg på en cirka-alder: 22. Jeg fikk også en bursdag med det samme stuntet. Siden da, har det vært flere bursdagsfeiringer enn antall år som har gått.
Uansett hvordan jeg teller, har jeg bodd minst like lenge i Norge som i Etiopia. Fra nå av, leder Norge. Hva vil det si for min identitet og tilhørighet? Er jeg mer «norsk» nå? Hva definerer en person? Barndom eller voksenlivet? Hvor er hjemme? Hva er den passende og naturlige følelsen nå i forhold til tilhørighet og identitet.
Det er så mye jeg liker med Norge. Hvis man tar bort de brutalt kalde månedene, er det definitivt det beste landet å bo i. Det beste landet å dø i, synes jeg også. For jeg synes, til og med gravplassene i Norge er mindre skumle, men alderdommen er skumlere.
Jeg har blitt mye i Norge. Altså, jeg er ikke helt sikker på hva jeg kunne ha blitt i hjemlandet om jeg hadde bodd der, men jeg er sikker på en del ting som aldri kunne ha skjedd meg, hvis jeg fortsatt bodde der.
For det første, var jeg ikke noe skoleflink. For det andre var skolesystemet i hjemlandet laget for å produsere kun de tre beste elevene ut av seksti-noe elever. Jeg var ikke en av de tre beste. Jeg var på skolen for å se på at de tre beste konkurrerte mot hverandre, og for å gi applaus for dem den siste dagen i året. Etter min mening, tror jeg hjemlandet aldri hadde klart å skape en «famlieveileder» eller annet produktivt ut av meg. Men det får jeg aldri vite heller.
Likevel, er jeg blitt oppdratt av dedikerte foreldre og et helt nabolag med verdier som er større enn meg selv. Jeg har fått en rik barndom i et fattig nabolag. Jeg har fortsatt en rik barndom, hos min mor som aldri sluttet å være min mor. Det har gjort at jeg har andre perspektiver i arbeidet mitt som familieveileder og ellers som forelder til fire barn i Norge. Mitt voksne liv i Norge er krydret av etiopisk verdier.
Utdanning, jobb og firebarnsfar
I Norge fikk jeg muligheten til å konkurrere mot meg selv, og jeg vant ofte, så skjedde det også noe med min personlige utvikling.
Men det startet ikke helt bra her heller. Det å lære seg norsk språk og lære seg de sosiale kodene har vært en smertefull prosess. Det skjedde mange alvorlige og morsomme misforståelser. Min første norskoppgave, som var å skrive om 17. mai-tog, ble aldri en suksess. Det «toget» som læreren var så spent på at vi skulle oppleve, kom jo aldri. Jeg sto nemlig timevis på Levanger togstasjon og ventet på det berømte toget, etter å ha gått forbi hundrevis av oppstemte barn og voksne i Levanger sentrum. Selv om læreren glemte et par detaljer om at 17. mai-tog ikke gikk på skinner, har han lært meg de viktige verdiene i Norge.
Den gangen jeg forvekslet «tegne» og «tjene», kostet det meg en jobb. Under intervju med arbeidsgiver, spurte jeg pent om hva jeg skulle «tegne». Arbeidsgiver svarte at jeg ikke skulle tegne noe. Jeg hadde ikke lyst til å jobbe gratis. Jeg gikk aldri tilbake dit, og neste jobb på SFO lærte barna meg forskjellen mellom «tegne, og tjene»
Sjekketriksene, kunne fått alvorlige følger i et land hvor «nei» betyr «nei». Der jeg kommer fra er et «nei» en del av spillet hvor man skal fortsette å prøve.
Jeg er blitt mye som en «voksen» kan bli i Norge. En stolt voksen, på mange måter. Jeg har tatt utdanning, fått meg jobb, tatt på meg lån og blitt firebarnsfar og tilbringer mye av ettermiddagen med kjøring av barna til og fra aktiviteter.
Hverdagen er her
Jeg har følt at jeg har klart meg fint i Norge. Jeg er en stolt familieveileder, og foredragsholder. Utviklingsmessig har jeg følt at jeg er på motorveien. Selv om jeg stadig møter på fartsdempere på motorveien, har jeg lært meg hvordan jeg skal bremse opp, og gi gass igjen. Jeg kommer uansett ditt jeg skal, selv om det er litt senere enn andre.
Selv om jeg har blitt noe lysere etter mange år i Norge, er det i Norge jeg har oppdaget hvor mørk jeg var. Noe som aldri krysset tankene mine i Etiopia. Som barn har jeg møtt mange hvite turister i Etiopia. Men da var det bare de som var hvite og annerledes, uten at det fikk meg til å tenke at jeg var mørk. Jeg synes nå at det er rart. Tenker nordmenn på egen hudfarge når de ser andre personer med annen hudfarge? Eller vet de bare at den andre personen er annerledes? Når jeg ser mine barn her i Norge, tenker jeg at de er annerledes enn andre barn. Jeg vet ikke om de selv kjenner på det på samme måte.
Jeg reiser stadig til hjemlandet for å besøke venner og familie. Det er ingenting som gleder meg mer enn å reise til hjemlandet. Samtidig, har jeg en eller annen underkommunisert følelse av lettelse og en følelse av å være hjemme når jeg kommer tilbake til Norge. Alt er på mange måter her. Hverdagen.
I Etiopia representerer jeg norskheten
Hjemlandet er annerledes. Der er jeg helt eller delvis anonym. Jeg slapper av hvor jeg enn er. Jeg tenker heller ikke på hva andre tenker om meg. De som vet at jeg er fra Norge, har tilnærminger som på den ene siden oppleves gjestevennlige, og på den andre siden signaliserer forventninger knyttet til at man er fra et rikt land. Når jeg snakker med venner og familie i Etiopia, blir de norske verdiene så viktige at jeg argumenterer for hva som er rett og galt. Jeg representerer på mange måter «norskheten».
Selv om jeg er i hjemlandet, får jeg ikke roen til å føle hjemlandet som «hjemme». De store og små tingene som fyller dagen i Norge, blir så viktige at jeg blir utålmodig og rastløs. Hjemme blir på mange måter i Norge. Alt jeg har og er passer liksom bedre inn i Norge. Det hjelper heller ikke med «varsel om faktura» som stadig tikker inn på telefonen mens jeg sitter på kafé i Addis Ababa.
Det å reise til hjemlandet har begynt å føles mer og mer som ferie, samtidig som jeg fantaserer om en alderdom i hjemlandet med all verdigheten for de eldre, samt et litt lettere liv som pensjonist, både økonomisk og sosialt.
Ja takk, begge deler
Jeg har norsk statsborgerskap og norsk pass som tar meg nesten hvor jeg vil i verden. Til og med i hjemlandet er det lettere og tryggere med norsk pass. Selv om jeg stadig må svare på et par spørsmål ved passkontroll på Gardermoen, får jeg alltid lov til å reise inn til Norge.
Hos meg i Norge feirer vi alt som kan feires, og markerer alt som kan markeres. Som foreldre ønsker vi å skape en «ja takk, begge deler»-identitet for oss og barna, likevel føles det stadig som «verken, eller». Det er en følelse av å bli dyttet frem og tilbake mellom opprinnelsesland og Norge. Det er som å sitte i en huske hvor man blir dyttet frem og tilbake fra begge sider, hvor farten blir høyere og høyere – og man ønsker at det skal stoppe. Stoppe sånn at jeg kan si «jeg er her, og her blir jeg».
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
