Foto: Wikimedia Commons
«Noen menneskers katastrofer er andres fordeler»
(Hentet fra et vers av en klassisk irakisk poet ved navn Al-Mutanabbi, 915-965 e.kr.)
I dag jeg er norsk og det jeg er stolt av. Som for nordmenn flest er det viktig for meg å beskytte sikkerheten vi stort sett opplever i Norge. Men det er verken rimelig eller moralsk å verne om sikkerhet og stabilitet på bekostning av andres sikkerhet og stabilitet.
Vi skal ikke trampe ned andre i jakten på friheten
Akkurat dette har jo Russland gjort i Ukraina. Og om ikke lenge har to nye Nato-medlemsland også gjort det samme: Finland og Sverige lar all moral fare i jakten på sine egne Nato-medlemskap for å sikre egen trygghet. Sveriges tidligere kjærlighet for kurdernes sak falmer.
Jeg er selv sterkt imot Russlands politikk. Men når allianser mot Russland skal bygges, må det foregå uten at man tråkker ned andre sårbare mennesker på veien mot målet.
Jeg er kurder fra det irakiske Kurdistan, og jeg husker alle beslutningene som ble tatt i FN for å beskytte kurderne. De vestlige landene sto alltid bak dem, mens Russland og Kina på 1990-tallet stilte seg bak det irakiske regimet. De stemte imot FNs humanitære avgjørelser.
Livsmulighetene som er tilgjengelige i Vesten, det sekulære systemet, friheten og velferdsstatene er radikalt annerledes enn hva jeg selv kom fra. Men allikevel kunne det ikke falle meg inn å trampe på andre som selv er i nød for å beskytte disse godene.
Norge kunne spilt bærende rolle
Jeg merker meg igjen Sverige og Finland og deres aksept av de tyrkiske kravene mot det utvandrede kurdiske folket i disse landene. Eller mot kurderne i Syria, som var blant de viktigste krigere mot ISIS. Jeg tror verken den svenske eller finske regjeringen, eller Jens Stoltenberg, er særlig glade for de tyrkiske kravene til at Sverige og Finland skal droppe all beskyttelse av kurdere. Men de lukker øynene for disse paradoksene, og velger heller de mest sårbares blod fremfor å ta tyren ved hornene.
Jeg merker meg igjen Sverige og Finland og deres aksept av de tyrkiske kravene mot det utvandrede kurdiske folket i disse landene.
Burde det ikke vært mulig, for eksempel med den påståtte norske fredsånden, å unngå dette og finne andre diplomatiske løsninger i stedet for å kaste kurdere – hvorav mange bor i Norge – under bussen?
Selv om innbyggerne i de skandinaviske landene, meg selv inkludert, er begeistret for Sveriges og Finlands integrasjon i Nato, velger jeg å tro at det må finnes andre løsninger enn å gi etter for krav fra mektige ledere som forfølger egne minoriteter.
Norge, eller den norskfødte generalsekretæren i Nato, Jens Stoltenberg, kunne ha spilt en mer effektiv og human rolle i alt dette. Det gjelder spesielt i forholdet mellom den tyrkiske regjeringen og opposisjonspartiene, samt tyrkiske og kurdiske aktivister utenfor Tyrkia.
Norge har tidligere spilt en viktig rolle i å fremme fred mellom palestinere og israelere, om enn med blandede resultater. Landet kunne følgelig ha spilt en lignende rolle i friksjonen mellom den tyrkiske regjeringen og kurdiske opposisjonelle. Ikke minst med tanke på de historiske og geografiske båndene og skikkene og tradisjonene som tyrkere og kurdere har til felles – det skulle ikke være helt umulig å få til en dialog.
Tør utenriksminister Anniken Huitfeldt eller Natos generalsekretær Jens Stoltenberg – enn si begge – å ta de vanskelige, men høyst nødvendige, rundene med diplomati som må til for å sikre både Vest-Europas og kurderes trygghet?
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
