Foto: Therachat
Kjære deg som leser dette, kanskje kjenner du deg igjen i å bli beskrevet som «en stein». Eller kanskje har du selv brukt samme begrep for å beskrive andre.
Steinene blant oss
Av utseende er det selvfølgelig ingen av oss mennesker som kan forveksles med en stein, men ser man på hvordan enkelte har en tendens til å bære seg selv, altså utstrålingsmessig, er det lettere å finne likhetstrekk. Men steinen er i dette tilfellet selvfølgelig bare en metafor. En metafor for mannen som prøver å vise seg sterk. En metafor for mannen som kan fremstå som en robot med av-og-på-bryter. Enda mer presist, en mann med innvandrerbakgrunn som ikke kan vise seg svak foran de andre.
Misforstå meg ikke, egenskapene til en stein er det ikke kun innvandrermenn som har. Tvert imot, steiner finner du overalt i samfunnet, herunder hvite steiner, lyse steiner eller en stein som er solbrent. Og med steinmetaforen vil jeg til psykisk helse.
Oppmerksomhet på avveier
Selvmord er et voksende problem i samfunnet, og en skulle tro at med alvorlighetsgraden av dette temaet, ville også flere ha snakket om det og vendt søkelyset i denne retningen. Men slik er det dessverre ikke. For vi velger våre kamper – men ikke alltid med omhu.
Mens mange er opptatt av influenseres kokainforbruk, hvorfor bildene av noen av dem sladdes i mediene og hvorvidt NRK samarbeider med den aktuelle personen, har vi langt viktigere problemer i samfunnet.
For all del, selvfølgelig er det problematisk at Norges største influensere publiserer «reklame» for kokainkonsumet sitt som foregår bak lukkende dører. Men det er også mye annet som foregår bak lukkende dører. Ting jeg skulle ønske vi kunne vie mer oppmerksomhet til.
De som kjenner deg
For statistikken viser at selvmord og psykiske plager hos unge øker, men allikevel settes ikke nok tiltak inn for å rette opp i dette. Både forebyggende, og også kampanjer for å øke kunnskap om psykisk helse og tilgjengelig helsehjelp – og da spesielt til de tidligere nevnte «steinene». Noen vil nok mene at vi med psykologene og det offentlige helsetilbudet vi allerede har ikke trenger å prioritere dette. Men så kan man spørre hvorvidt helsetilbudet i dette «verdens beste på de fleste områder»-landet når ut til alle.
Det er et stort behov for flere flerkulturelle, mannlige psykologer. For det er ikke sikkert at du som pasient hos Ole på 60 år føler deg forstått på samme måte som av legen Adam på 35 år, som umiddelbart skjønner hva du snakker om når du sier at «mutter’n hjemme tvinger meg til å gifte meg med kusina fra hjemlandet», eller bare hvordan det oppleves for deg når du hele tiden må være den tøffe, store og sterke.
Ikke at Ole på 60 ikke kan forstå det, men etter min mening vil det alltid være enklere å åpne seg opp for noen du vet du kanskje deler erfaringer med.
De livsviktige dialogene
Bare fordi du er mann, betyr ikke det at du ikke er et menneske med følelser. Vi mennesker er født med følelser og det er akkurat disse følelsene som gjør deg til den du er. Dine følelser er det som gjør deg unik, så hvorfor da late som om du er en stein?
Her vil jeg beklage det litt nådeløse metaforet jeg fortsetter å bruke, men når dere oppfører dere som steiner – om enn uten vilje og viten – er det ikke noe annet som kan beskrive dere bedre.
Det er et stort behov for flere flerkulturelle, mannlige psykologer.
Uten at jeg er mann selv eller identifiserer som hankjønn, vet jeg, etter samtaler med gutter og menn, at valget om å være stein ofte ikke er truffet bevisst. En ønsker gjerne å åpne seg opp og tørre å vise det en føler, men på grunn av det som oppleves som samfunnets forventninger og krav, så er det kanskje noe som holder deg igjen.
En skulle tro at dagens samfunn var mer basert på individualisme og mennesket som selvstendig vesen, som ikke var så opphengt i hva andre mente og sa om oss, men hvorfor er det da slik at vi allikevel engster oss for hva flertallet skal si?
Det er aldri lett å åpne seg for andre, og det krever et mot som ikke kan beskrives engang. Men steget å tørre å åpne seg er så viktig, og jeg kan garantere deg at dersom du tar det første steget i retning større åpenhet, så vil enkelte også ta det andre steget og lytte til og anerkjenne det du føler. Kanskje kjenner en annen seg også igjen i hva du snakker om, og det går da fra å være en monolog du har med deg selv, til å bli en dialog. Det er akkurat disse dialogene samfunnet har behov for.
Vinner ute, taper i familien
Greit nok at den første generasjonen av innvandrere kanskje ikke så på psykisk helse som en veldig reell ting, men hvorfor lar vi dette gå i arv til vår generasjon også? Og la meg her presisere at dette selvfølgelig ikke gjelder alle innvandrere – men mange av dem. Redusert psykisk helse innebærer ikke at du er langt borte fra Gud. Ei heller at det er noen grunn til å legge skylda på andre ting og, som den eldre generasjonen, lete desperat etter alternative forklaringer på hvorfor man har det dårlig
I en kronikk publisert av NRK snakkes det om «målet om å være den perfekte utledningen». Du kan ha en direktørstilling, bo i en villa på Nordstrand, ha en flott kone og to barn og vinne kampen om å være den perfekte utlending, men du vil likevel tape kampen i siste runde. For i øynene til det bredere samfunnet er du kanskje en vinner, men hjemme hos deg selv og blant dine nærmeste vil du fortsatt være den samme steinen som aldri klarte å åpne seg. Den ingen egentlig visste hvordan hadde det.
Fra unormalt til normalt
Det finnes få fasitsvar på hvordan man kan komme dette fenomenet til livs, men det er likevel noen små ting man kan gjøre. Og disse vil på sikt skape større endringer. Opplevelsen av skam er et godt sted å starte.
Skammen du føler ved at du viser deg svak foran noen. Skammen i at du som blir sett på som den store, sterke plutselig feller en tåre. Skammen i at du som hverdagshelten til familien plutselig blir den som trenger hjelp. Skammen i å anerkjenne at man ønsker å søke hjelp.
Mentalt sett er det ikke slik at vi mennesker er født med skam, men vi internaliserer skam via omgivelsene. Og vi, som små komponenter i samfunnet, kan være med på å endre dette.
Gjør det trygt for folk å åpne seg, ikke vær den kjipe kompisen eller venninna som begynner med de dømmende utsagnene, når noen først har åpna seg. Det er din åpenhet og forståelse som er med på å redusere skammen hos den andre, som igjen vil gjøre alt så mye enklere.
Løft blikket – og kanskje er det den lille endringen du har bidratt til som gjør en kjempeforskjell og hjelper med å gjøre det som for mange oppleves som unormalt til noe normalt. Noe det går an å jobbe med. Helt uten skam.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
