Foto: Firuz Kutal
«Bussholdeplassene, butikkene, gatene og alle andre steder vi gikk gatelangs med, var mine i dag.» 
Gülay Kutal
Latest posts by Gülay Kutal (see all)

Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected] 

Onsdag var en regntung dag. En gjeng på 50-60 voksne med en gjennomsnittsalder på minst 70, sto utenfor Colosseum handlesenter og ventet på at klokka skulle bli ett. Da klokka ble ett, kom den kunnskapsrike Oslo-historikeren Leif Gjerland til syne på betongtrappene. Gjengen, som jeg også var en del av, jublet over å skulle få byvandre herfra og ned i Bogstadveien, «Oslo-fiffens paradegate», slik Nazneen Khan-Østrem, Aftenpostens Oslo-kommentator har titulert den!

Eneste innvandrer

Er vi i Oslo nå egentlig? spurte Gjerland. Vi måpte og ropte: «Ja, selvsagt!». «Vel, i 1878 gikk grensen mellom Aker herred og Christiania omtrent der Ring 2 går i dag. Så sikker var man på at byen aldri ville bli større, at 81 grensesteiner ble satt opp,» sa han. Altså, nei da, dette var ikke Oslo, men Vestre Aker sogn i henhold til 1800-tallets grenser. 

Gjerland snudde seg og pekte på Majorstuen skole: «Har noen av dere gått her?» Flere rakk opp hånda, ikke jeg. Jeg hadde da ikke gått på barne- eller ungdomsskole i Oslo, jeg. Jeg hadde innvandret til Norge i voksen alder. Da slo det meg at jeg var den eneste innvandreren blant denne entusiastiske gjengen som ikke kunne vente med å få vite mer om Oslos byutviklingshistorikk.

Mine ikke-etnisk norske ører

«Colosseum Kino. Den brant i februar 1963. Er det noen som husker det?» Noen få rakk opp hånden. Det gjorde ikke jeg. Jeg var ikke født da, men ingen hadde fortalt meg om brannen heller. For heller ikke mine foreldre var fra Oslo eller Norge, og kunne fortelle om brannen. Jeg var innvandrer.

Vi snudde oss sammen med Gjerland nok en gang. Denne gangen var det bygningene ved Majorstua T-banestasjon han pekte på. «Dette er bygninger fra Funkis-tida. Med trange, lange balkonger som rømningsvei.» sa han. Og så stoppet han opp og spurte: «Er det Majorstuen eller Majorstua forresten?» Den eldre dama ved siden meg ropte et ubetinget «Majorstuen!» Andre eldre nikket bekreftende. 

«Vi blir nok aldri enige om hva som er det rette navnet. Uavhengig av om det bør hete Majorstuen eller Majorstua, kan vi slå fast at områdenavnet kommer fra Major Sundt som forpaktet et lite sted her på 1700-tallet,» sa han. Vår byvandringsgjeng var plutselig veldig engasjert i navnediskusjonen, men ikke jeg. Jeg hadde ingen preferanser annet enn at «Majorstua» hørtes mer naturlig ut enn «Majorstuen» – i hvert fall for mine ikke-etnisk norske ører. Jeg var innvandrer. Hadde ingen foreldre, jeg, som hadde brukt Majorstuen eller Majorstua, verken som gamle språkkonservatister eller en språkradikalister!

Med egne opplevelser som fundament

Så pekte Gjerland på Philips-bygget med 15 etasjer som var revet ned med sprengning i år 2000. Bygget het nå KPMG-huset. Var det noen som husket sprengningen? Det gjorde ikke jeg. Jeg må ha hatt annet å tenke på den famøse aprildagen da det opprinnelige bygget sank til jorden.

Vi vandret videre og stoppet opp ved Valkyrie plass. Var det noen som husket at det var en undergrunnsbanestasjon her mellom Nationaltheatret og Majorstuen? Nei, men, dette husket jeg jo! Jeg var faktisk Oslo-innbygger i 1985 da stasjonen ble stengt på grunn av kort avstand til Majorstuen og fordi det var både vanskelig og risikabelt å utvide den for T-banetog med flere enn to vogner.

Sånn gikk byvandringen videre med norrøn-inspirerte gatenavn, så som Valkyrie plass, Odins gate og Thors gate. Så fikk vi høre om «murtvang» – en reguleringsbestemmelse i byer for å redusere brannfaren. Bestemmelsen innebærer at alle hus innenfor et gitt område, som regel en bygrense, skal bygges som murhus. Christiania var den første byen i Norge som fikk murtvang. Videre fortalte Gjerland om «jugendstilen». Jugendstilen, eller art nouveau, innenfor arkitekturen hadde gitt utslag i Norge etter 1895. Gjerland pekte på noen bygninger i Bogstadveien som var bygget i jugendstil. 

Hver gang når vi stoppet, tenkte jeg, nok ubevisst: er dette stedet en del av deg? Jeg hadde kun selvopplevelse som tilhørighetsfundament, mens andre rundt meg hadde generasjoner bak seg som kunne ha vært vitne til byutviklingshistorien som illustrerte seg gjennom disse stoppene. Det er klart det var en forskjell mellom de andre i byvandringsgjengen og jeg, men betydde det noe? Burde jeg føle meg utenfor? Følte jeg meg utenfor? 

Byhistorie på eget morsmål

Nei! Sannheten er at jeg ikke hadde følt noe utenforskap i denne vandringen. Det var kun en stor glede å få vite hvordan alt dette så ut, hvilke utfordringer de som bodde her før oss hadde, hvordan tidligere generasjoner hadde bygget bydelen og hvilke tanker de hadde. Bussholdeplassene, butikkene, gatene og alle andre steder vi gikk gatelangs med, var mine i dag. De tilhørte meg i dag. Det var det viktigste. Men å lære om historien, hadde fått meg til å føle mer innenforskap, som naturlig er. En større tilhørighet til byen min.

I en periode på to år, klokka 11 den siste lørdagen i hver måned, har jeg, med undertegnede som initiativtaker, holdt omvisning i Oslo rådhus. På tyrkisk, som er morsmålet mitt. Der har jeg opplevd at det gjør et helt annet inntrykk på folk å få høre historiene om byen og rådhuset på eget morsmål. Jeg har også opplevd at folk blir overrasket når de hører om hvordan det var i Norge for bare 50-60 år siden. Særlig gjør historiene fra andre verdenskrig inntrykk. 

Innvandreruniversitet kan gi innenforskap

Samme type vandringer og kunnskapspåfyll på kultur og sted kunne for eksempel ha foregått på Stortinget, langs Karl Johan med Knut Hamsuns øyne, eller Nationaltheatret og Grand Café i Henrik Ibsens fotspor. 

Slike vandringer, kunnskapsformidling gjennom tyrkisk radio og erfaringene fra omvisningen i rådhuset som jeg har holdt på med en stund, har gitt meg ideen om et «Innvandreruniversitet»! Et universitet for innvandrere med både klasseundervisning og digitalt, der man lærer om særtrekk ved det norske samfunnet, norsk politikk og økonomi, velferdsstat, organisasjoner og arbeidsliv, og familie og ungdom, om norsk geografi og historie, om deltakende demokrati og likestillingsspørsmål på tvers av sosiale skillelinjer, kunst, folklore og kultur. En del av tilbudet ville da kunne være gatevandring og omvisning for nettopp å komme tett på det man lærer. 

Kunnskap fremmer forståelse og empati. Integrering eller kanskje et bedre ord, «innenforskap», blir først mulig med forståelse og empati. Så, ja, ikke tvil. Kommer til å mase mer om et nytt innvandreruniversitet i Norge!

Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER