Foto: Screenshot: «Chatterjee vs Norway»
Jeg kjenner saken om Sagarika Chakraborty, hennes mann og de to barna ganske godt. Bjørn Bjøro gir en god og riktig beskrivelse i Utrop 10.04.2023. Det finnes mer å si om alvorlig uriktige påstander som kom fra norsk barnevern mot denne indiske familien, og som har fortsatt å komme også ti år senere, nå da filmen som bygger på elementer i saken er kommet. Men jeg lar de gale påstandene og tolkningene ligge i denne omgang, for jeg vil i stedet gå inn på spørsmålet om kulturforskjeller.
Det stemmer at argumenter om spising, soving, detaljer om oppdragelse og omsorg, ble brukt av barnevernet mot familien. Når barnevernet likevel nå i 2023 fortsatt benekter at dette hadde med omsorgsovertagelsen å gjøre, må man jo spørre: Hvorfor tok barnevernet da i det hele tatt opp slike ting, i forbindelse med noe så alvorlig som å ta foreldrene fra to barn?
Andre like utrolige argumenter blir imidlertid brukt av barnevernet overfor etnisk norske familier, for å få hånd om familienes barn. Immigranter og fremmedkulturelle i det vi kan kalle vestlige land er overrepresentert blant familier der barnevernet skiller barn fra deres familier. Men barnevernets fremgangsmåte er den samme overfor sin ‘egen’ befolkning også, i Norge etnisk norske familier, og det er flest av dem. Det beror ikke i seg selv på diskriminering at detaljer fra dagligliv, skikker og vaner blir brukt mot familier, men fremmedkulturelle er lettere å angripe med slike argumenter, hvis barnevernet først vil oppløse familien.
*
Men det finnes en kulturforskjell som ligger dypere enn dagliglivets vaner eller tilfeldige episoder, en faktor som er mindre synlig, og som er en vesentlig grunn til at tragediene som barnevernet påfører så mange familier, får lov til å fortsette og fortsette:
Den holdningen til familiesamhold som er selvsagt i mange land og samfunn, er ikke ‘politisk korrekt’ i barnevern og annet sosialt arbeid i vestlige land. Ikke bare regnes familien her som mindre sentral for barn, biologiske foreldre regnes faktisk som uvesentlige i sine barns liv. Barn må ha ‘omsorgspersoner’, men ledende ‘barnefaglige’ kretser mener det er uviktig hvem dette er. Derfor er det også uproblematisk, mener man, å flytte barn, vel å merke når det er barnevernet som vil det.
Når man leser norske artikler, rapporter og debatter om barnevern, ramses det gjerne opp at barn bør ha det så og så bra, men foreldrene som en viktig ressurs, kanskje den aller viktigste, nevnes ikke, heller ikke fra våre barneombud eller andre barnefaglige eksperter.
Det er slående at det sjelden eller aldri legges vekt på hvor viktig det er for et barns opplevelse av trygghet, beskyttelse og lykke at det vet at det er hos sine egne. Instinktivt føler vi det normalt slik: Egne foreldre, egne besteforeldre, det er dem vi vet vi kan stole på, de er de eneste som vil gå de ekstra milene for å hjelpe oss og verge oss når det røyner på. Denne følelsen av samhørighet er for øvrig kjent under navnet ‘kjærlighet’.
Den holdningen til familiesamhold som er selvsagt i mange land og samfunn, er ikke ‘politisk korrekt’ i barnevern og annet sosialt arbeid i vestlige land.
I norske dokumenter i forbindelse med lovgivning heter det ofte at det har en ‘egenverdi’ å vokse opp hos sine egne foreldre: det kalles ‘det biologiske prinsipp’. Men jeg har snakket med noen stortingspolitikere om dette, og ingen har stort annet enn synsing å komme med, og vage idéer om hva det betyr. Det finnes i virkeligheten gode bevis fra forskning for at det har egenverdi og hvorfor, men de vet ikke at disse finnes eller hvor man skal lete.
Det farlige med synsing er at uten kunnskap til å backe det opp, står de hjelpeløse til å argumentere når det kommer angrep. Isteden lar mange seg påvirke til å bli skamfulle når angriperne av det biologiske prinsipp spør om forsvarerne vil at barn også skal være i foreldres makt når foreldrene er farlige barnemishandlere? Nei, naturligvis vil ingen det! Argumentet er usaklig, det er en ‘stråmann’: motstanderne av det biologiske prinsipp tillegger tilhengerne en mening tilhengerne ikke har, dømmer dem for denne oppfatningen, og fortsetter i sitt eget spor!
*
Idéen om at biologisk nære bånd ikke betyr noe for barns liv og utvikling har kommet i flere bølger i Europa og Amerika. I psykologien i norske barnevernskretser de siste 100 år har det biologiske prinsipp vært uglesett lenge. Isteden snakker man om ’tilknytning’, som man tror kan konstrueres mellom barn og hvem som helst de plasseres hos.
‘Tilknytningsforstyrrelser’ ble også brukt mot Sagarika Chakraborty. Det kommer til uttrykk i offentlige utredninger, klarest i det ‘utviklingsstøttende prinsipp’, som en offentlig komité ledet av psykologer ville/vil ha istedenfor vektlegging av biologiske bånd som verdifulle: NOU 2012:5 – Bedre beskyttelse av barns utvikling – Ekspertutvalgets utredning om det biologiske prinsipp i barnevernet (Regjeringen, 6 februar 2012.)
NOU-en over er langsommelig å lese, men jeg har trukket ut en del sentralt av utvalgslederen Magne Raundalens egen beskrivelse ved lanseringen. Se for eksempel denne uttalelsen:
«Utvalget har ikke funnet forskningsbaserte holdepunkter som hverken bekrefter eller avkrefter at det har en avgjørende egenverdi for barn å vokse opp med sine biologiske foreldre.»
Det er nærliggende å si at med en slik uttalelse har utvalget erklært seg selv forskningsinkompetent, og begrepet ’tilknytning’ slik de bruker det har da også funnet bare svak støtte i forskning. Jeg har diskutert ideologiens plass i et litt videre landskap her: Hvordan norske eksperter kom til å avvise biologisk slektskap som relevant for barns velferd.
Den nåværende barnevernsideologien har fått offisiell forrang i offentlig og politisk håndtering av spørsmål vedrørende barn. Ledende kretser, også innen juss og politikk, tror på at dette er moderne vitenskap. Antagelig vil den nåværende typen ‘barnevern’ komme til å fortsette inntil hele det nåværende systemet blir totalreformert. Når mon?
Det er i grunnen merkelig: Vi er sterkt imot tvangsekteskap. Men vi tror på tvangsfamilier for barn? Anbefalt av ‘eksperter’ som ved en ‘observasjon’ en time eller to ‘ser’ at barna ikke er ‘knyttet til’ sine foreldre?
An English version of this article has been made available to us on Marianne Skånland’s website.
***
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
