Foto: Sturlason
Norge har ofte titulert seg selv forkjemper og foregangsland for ytringsfrihet og likestilling. Men landet praktiserer dobbeltmoral hva angår å være konsekvent i sitt påståtte arbeid for universal fred.
Via Norges tilbakeholdenhet med å heve stemmen på vegne av det kurdiske folket – hvorav mange nå bor i Norge – blir det tydelig at norske myndigheter ikke er så opptatt av menneskeverd som man kunne ønske seg. Især når arbeidet for å styrke menneskerettigheter i verden innebærer å måtte sette mektige ledere og nasjoner man har økonomiske interesser i på plass.
Kurdisk diaspora må legge press på Norge
For norske myndigheter har gang på gang demonstrert at de ikke evner å heve stemmen, verken overfor tyrkiske eller iranske myndigheter hvorav begge representerer nasjoner som i full offentlighet forfølger, plager og torturerer norske kurderes familiemedlemmer i Kurdistan.
Hensyn til nye nasjoners Nato-medlemskap, økonomiske og politiske interesser gjør at norske myndigheter i møte med de tyrkiske og iranske begrenser seg til klisjeer om hvordan man bør behandle sine neste – men uten å stille krav.
Dette gjør det enda viktigere at nordmenn av både tyrkisk, irakisk, iransk og kurdisk opprinnelse holder seg orientert om hva som skjer i Kurdistan og engasjerer seg personlig i kampen for menneskerettigheter. Især den kurdiske diasporaen i Norge kan spille en viktig rolle i å påvirke norske myndigheter til å ta et tydeligere ståsted, for eksempel gjennom eksisterende menneskerettighetsorganisasjoner i Norge.
Norge har også kjempet for frihet
Og verken norske myndigheter spesifikt eller det norske folket i alminnelighet burde ha problemer med å sette seg inn viktigheten av å kjempe for frihet og selvstyre. De færreste vil vel protestere på at motstandskampen i Norge under annen verdenskrig var legitim. Den var også en kamp mot en okkupasjonsmakt som ville undertrykke det norske folket og ta fra dem deres rettigheter.
Især den kurdiske diasporaen i Norge kan spille en viktig rolle i å påvirke norske myndigheter til å ta et tydeligere ståsted […]
På samme måte som kurdere kjemper for sin selvstendighet og sin rett til å styre seg selv, kjempet nordmenn for sin selvstendighet og frihet under krigen. I likhet med nordmenn i Norge under krigen, har kurderne kjempet med begrensede ressurser og tidvis lite støtte fra omverdenen. Nordmenn den gang, som kurdere i dag, ble til tider nødt til å bruke sabotasje som middel i kampene de kjempet for egen frihet.
Det er dog nærliggende å tro at nordmenn under annen verdenskrig rent faktisk hadde en og annen fordel sammenlignet med kurdere som kjempet i dag – Norge hadde jo, om ikke alltid like merkbart, støtte fra store deler av verdenssamfunnet som kjempet sammen mot Nazi-Tyskland.
Menneskerettighetene er for alle
Nå er det på tide at myndighetene i Norge legger økonomisk vinning og storpolitisk strategi til side og følger det etiske kompasset de ofte har hevdet å være i besittelse av. Hvis norske politikere vil ta egne borgere på alvor – også de med familiebakgrunn fra andre land enn Norge – må de nå vise hva de er laget av og tørre å fordømme både tyrkisk og iransk aggresjon mot kurdere.
For kamp for å styrke menneskerettigheter må ikke forhindres av politiske interesser. Menneskerettighetene er for alle, og når de brytes, må vi si fra, uansett hvor ofrene måtte befinne seg. Dette skylder Norge kurderne, både de som er i Kurdistan og de i Norge.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
