Norges politikere, medier og brukere av sosiale medier er ofte hurtige med å gratulere seg selv med saker som angivelig har endt på en positiv måte – uten å spørre de involverte først.
Foto: Screenshot: Mrs: Chatterjee Vs Norway
Å traumatisere mennesker gjennom flere år, for så å deklarere at det gikk bra med dem til slutt, er å sparke de som allerede ligger nede.
Majoran Vivekananthan
Latest posts by Majoran Vivekananthan (see all)

«Det årnær sæ», som folk sier i bygdene øst for Oslofjorden. Det liker vi i hvert fall å tro på at det gjør. For det er så ubehagelig med alt som er ubehagelig. Enda bedre er det når vi, til tross for vår norske individualisme, kan komme til en slags kollektiv forståelse av at noe har gått bra. En felles sannhet.

Den smertefulle refleksjonen

En slik kollektiv forståelse av hvordan noe henger sammen genereres gjerne av at vi først opplever et stort, og igjen gjerne kollektivt, ubehag rundt noe. For oss som engasjerer oss i samfunnsdebattene er det da gjerne snakk om en sviende urett vi blir fortalt om. Barnet som skal deporteres til krigen, kvinnen som ikke får ta del i sin egen mors begravelse på grunn av lover rundt oppholdstillatelser, den kreftsyke unggutten som ikke får helsehjelp fordi han ikke har lovlig opphold i Norge.

Eksemplene er mange. Og de gjør vondt å høre om. Noen påpeker paralleller til behandlingen av jøder under annen verdenskrig. Da blir det så ubehagelig at vi ikke holder ut refleksjonen av oss selv der vi skuler ut gjennom vinduet på trikken. Skuler ut på de som tigger, kvinner i hijab, junkier i skitne joggebukser, somaliere som stjeler lommebøker, vulgære russ – og ellers alle andre som skaper støy i visjonen om hvordan vi ønsker oss at omgivelsene skal ta seg ut.

Når «de» har ordnet opp

Da er det at det er kjærkomment med en journalist, eventuelt en alvorstynget, men synlig lettet, politiker, som kan legge hodet på skakke og berolige oss med at alt dette nå er ryddet opp i. Det var ikke så galt som vi trodde likevel. Det hele var bare en misforståelse. Det er over nå.

Og så glade blir vi av denne beskjeden at vi kaster oss over tastaturer og telefoner og legger ut gledesmeldinger om hvordan den før omtalte uretten nå endelig er forduftet. Hvordan dette er gått til, får vi ikke vite. Svaret flagrer et sted i vinden, for nå å si det med en gammel kampsang. Men det er heller ikke viktig, for nå kan vi endelig puste med magen igjen. I visshet om at «de» har ordnet opp.

Myndighetene deklarerer lykkelig slutt

Poesi til side. For jeg snakker om barnevernsaken der familien Bhattacharya i Stavanger i 2011 ble fratatt barna sine. Saken som har fått nytt liv nå etter at det er laget en film om den. Og en lang rekke andre saker, for den sakens skyld. Jeg vil ikke gå inn i detaljene rundt denne saken. For dit jeg vil betyr det ingen verdens ting om de aktuelle barna ble matet med hendene, sov i samme seng som foreldrene, oppførte seg underlig i barnehagen, ble banket, slått eller elsket.

Jeg vil heller dvele ved at saken ble arkivert under «gikk bra til slutt», av pressen, av politikerne, og av en – no offense – skikkelig saueflokk av en norsk befolkning som kjøpte disse forklaringene, antakelig fordi det føltes godt. Da kunne vi liksom knuffe hverandre vennlig i siden, smile litt sjenert og si: «Den klarte vi bra, gutter!»

For politikere og medier gikk synkront ut da det, i 2012, nærmet seg det som er blitt titulert slutten på denne saken, og forkynnet at «de» (et noe uklart begrep ment å omfatte alle som tar beslutninger oss andre ikke har innflytelse på) endelig hadde kommet til enighet med både familie og barnevern. En kunne nærmest få inntrykk av at barna forlot Norge, i retning en snill onkel it Kolkata, med serpentiner, sjampanje og gassballonger i avgangshallen.

Intet rom for «bra til slutt»

Igjen, hvorvidt onkelen var snill eller slem, skal jeg også styre utenom. Og her er vi ved kjernen. Uansett om onkelen var den reneste Per Fugelli, den fødte pedagog, en ondskapsfull barnemishandler, styrtrik eller lutfattig, så vil ingen av hans kvaliteter – eller mangel på sådanne – kunne gjøre om på at familien ble utsatt for tidenes traume under sitt opphold i Norge. Teknisk rett eller gal beslutning, men barn mistet foreldre og foreldre mistet barn. Det er et traume. En tragedie. En situasjon som er vanskelig å ta til seg omfanget av. Forsøk selv å ha et barn, og forsøk så å miste det barnet – uavhengig av om du har banket barnet først, eller om du har gitt det all din kjærlighet. Den smerten lar seg vanskelig måle med noe annet.

Og slik kan vi umulig arkivere saken om Stavanger-familien som en som «gikk bra til slutt». Aldri. Å utsette noen for opplevelsen av å bli skilt fra barna sine – eller fra foreldrene sine, vil aldri bli «bra til slutt». Man kan i høyden si at familien ble traumatisert for livet, og at man kan håpe at det har skjedd nye ting i livene deres i ettertid som gjør traumet fra Norge mindre dominerende.

Det gikk ikke bra med Maria Amelie

Jeg merker meg at divisjonsdirektør i Bufdir, Kjetil Andreas Ostling, befinner seg i motsatt ende av skalaen i sitt debattinnlegg i Utrop den 27. mars. Renvaskede setninger om hvordan Bufdir ikke kan uttale seg om enkeltsaker, hvordan de generelt ønsker mangfoldet velkommen og hvordan barnevernssaker rommer vanskelige beslutninger. Ikke et ord til unnskyldning. Ikke et ord om smerte de kan ha påført familien Bhattacharya. Sterilt. Stille.

Det er vel og bra at myndighetene i Norge nyter stor tillit i befolkningen, og mediene like så – sammenlignet med mange andre land. Det er et sunnhetstegn.

Men tilliten kan også lamme og pasifisere. Vi må slutte å svelge både politikeres og mediers uspesifiserte fraser om at uretten nå har tatt slutt og at ting har ordnet seg til alles beste.

For, nei, det gikk ikke bra til slutt med Maria Amelie. Det kan umulig arkiveres under «gikk bra» så lenge hun ble utsatt for psykisk tortur i ventetiden på sin egen deportasjon – uansett hva som skjedde etterpå.

La ofrene rangere slutten selv

Og nei, ambulansesaken fra Sofienbergparken gikk ikke bra til slutt. Det er ikke å «gå bra» når en alvorlig skadet mann bli utsatt for hets av helsearbeidere – uansett om de aktuelle ambulansearbeiderne har fått en unnskyldning for smertene de ble påført av mediene. Den opprinnelig skadelidende har ikke fått en slik unnskyldning – og slik kan vi altså ikke si at det gikk bra til slutt med han heller.

Og det gikk ikke «bra til slutt» da det kom for en dag at den da nittenårige Mustafa Hasan fikk bli i Norge. Innen da var han utsatt for psykisk tortur gjennom mange år.

Og igjen: Det gikk ikke bra med Bhattacharya-familien til slutt. Til politikere, journalister og andre som, uten å spørre den skadeskutte familien først, har deklarert at «det gikk jo bra med dem til slutt»: Skam dere.

Marianne Skånland, professor emeritus, has been kind enough to put together an English translation of the above. The translation is available on her website [External content].

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER