Foto: Frantz Fannon Essays
- Også ble det stille: Nasjonale minoriteter som en usynlig størrelse - 10.06.2024
- Politiets rom-register er etnisk profilering - 24.03.2024
- Derfor er det viktig med rollemodeller - 15.12.2023
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Jeg er nesten blank i øynene når ordene kommer ut av munnen min. Så langt unna, men samtidig så nært. Har jeg opplevd dette før? I Norge?
Han uttalte det som ofte ikke uttales
På biblioteket går småpraten med kameraten min Nils lett, det er en stund siden vi har sett hverandre, ikke siden en bursdagsfest til en felles bekjent i sommer. Så prikker noen meg på ryggen mens jeg står med min datter i armen og nikker til Nils. «Halla, jeg så en bror. En som ligner meg. Også så jeg at du har en datter, jeg skal selv bli far snart. Derfor fikk jeg lyst til å prate med deg».
Det går noen sekunder før jeg klarer å respondere. «Hei! Så kult! Så kult at du bare kommer bort og sier det». Et par minutter senere holder han datteren min, som smiler og ler samtidig som han forteller litt om seg selv. Enda et par minutter går før jeg skjønner at denne opplevelsen kommer til å sette seg.
En tilsynelatende hverdagslig og lite spektakulær hendelse som for meg er alt annet enn hverdagslig. Han uttalte det som ofte ikke uttales. Det jeg ofte føler og tenker i møte med andre som ligner meg, en felles forståelse, et felles blikk, en felles verdensanskuelse. Han satte ord på det motsatte av elefanten i rommet. Han spikret fast noe felles mellom oss, noe som ofte er vanskelig å konkretisere. Jeg sliter med å finne et passende pseudonym til han, men jeg kaller han Sidibe.
Litt mer hel
Sidibe og jeg fortsetter å møtes tilfeldig på biblioteket. Jeg er der fortsatt med min datter, han for å studere. Etter hvert som antall samtaler øker i takt med antall dager på biblioteket, deler vi flere og flere tanker. Vi står der i en jungel av litteratur. Skjønnlitteratur, sakprosa, krim og filosofi. Vi snakker om min datters navn, og hans kommende barns navn. Vi snakker om barneoppdragelse og hvordan det ikke finnes en fasit, eller hvordan det finnes flere fasiter.
Tilsynelatende trivielle samtaler som blir alt annet enn trivielle for meg. Jeg blir bekreftet, tror jeg. Jeg tror han angriper mitt vesen på en måte jeg liker. Når han forteller at de to navnene han vurderer for barnet sitt ikke er veldig typisk norske, gjør han det med den største selvfølgelighet. Når han forteller om hva han har med fra sine foreldres hjemland, lyser det en stolthet av han, en stolthet det virker som om han forventer at jeg skal ta imot.
Jeg skaper mye i eget hode. Og det er greit. Tror jeg. Det som er skapt her liker jeg i hvert fall. Og det spiller tilbake på meg. Jeg legger ingen bånd på meg når jeg forteller om mitt, eller hva jeg tenker om antallet afro-norske rollemodeller i media. Han tar det imot. Deilig.
En dag spør han: «Har du lest Fanon?». Spørsmålet borer seg inn i hodet og hjertet mitt. Om jeg har lest bøker av den franske legen fra Martinique, Frantz Fanon? Om jeg har lest Fanon?! Amina! Han spurte om jeg har lest Fanon!
Knausgard, Hamsun, Kant og Dostojevski. I den hvite jungelen av bøker. Men han spør om Fanon. Spørsmålet til Sidibe gjorde meg litt mer hel.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
