Foto: Norwegian Refugee Council
Utlendingsmyndighetene har siden Sylvi Listhaugs tid som innvandrings- og integreringsminister i 2017 gått inn i saker der det er mistanke om at asylsøkere og flyktninger har fått opphold basert på uriktige opplysninger om sin bakgrunn. Mange av disse sakene går langt tilbake i tid, og det er nå bortimot 3000 såkalte tilbakekallingssaker på utlendingsmyndighetenes bord. Det settes store ressurser inn for å oppklare misforståelser eller avsløre uriktige opplysninger.
Hazaraer – forfulgt i Afghanistan og Pakistan
Afghanere som har bodd lovlig i Norge i mange år står nå i fare for å få sine oppholdstillatelser tilbakekalt og norsk statsborgerskap annullert og bli sendt ut av landet – mange på kort varsel. Det gjelder for eksempel hazaraer, en folkegruppe som har vært undertrykt i Afghanistan helt siden et brutalt folkemord på slutten av 1700-tallet. De er også uglesett i nabolandet Pakistan. Nå mistenkes mange av disse for å ha oppgitt feil statsborgerskap. Angivelig skal de egentlig komme fra Pakistan, der mange av dem riktignok har oppholdt seg som flyktninger.
Hazaraer har også i Pakistan vært utsatt for forfølgelse, bombeangrep og massakrer. I motsetning til den sunnimuslimske majoriteten i Afghanistan og Pakistan, er de fleste hazaraer shiamuslimer og blir ofte forfulgt av religiøse ekstremister. De har mongolsk opphav, og skiller seg også utseendemessig fra majoritetsbefolkningen i begge land.
Risikerer tilbakekalling av oppholdstillatelser og statsborgerskap
En annen gruppe som også studeres grundig av norske myndigheter er somaliere. Til forskjell fra afghanere er somaliere som etnisk folkegruppe ganske homogene, og utgjør 85 % av befolkningen i Somalia. 99 % av disse er sunnimuslimer. Ifølge FNs utviklingsprogram (UNDP) er 60 % av somaliere nomader og Somalia et ett av verdens fattigste land, til tross for at det er rikt på naturressurser.
Somaliland, nord for Somalia, har i praksis siden 1991 vært en selvstendig republikk, men er ikke anerkjent internasjonalt. Det er gitt at nomader beveger seg. Det finnes ingen andre fysiske grenser enn de som ble trukket opp av opprinnelige kolonimakter. Befolkningen i området er delt opp i klaner og underklaner, og selv om enkelte av disse dominerer i visse områder, er det en høyst mobil befolkning, noe tørke, krig og klimaforandringer har bidratt til å forsterke.
Medlemmer av samme klan kan bo i både den nordøstlige delen, ytterst på Afrikas horn, og ved grensen til Kenya i sør. Og de kan bo både i Somaliland så vel som i Somalie. Det inngås allianser og giftemål på tvers av klanene. Slik er det få mennesker som kan si at de har tilhørighet til bare én klan, langt mindre ett sted.
Somaliere som folkegruppe bor også i nabolandene Djibouti, Etiopia og Kenya, og er like mye somaliere for dét. De har alle slekt i moderlandet, og reiser over grensene, særlig til beiteområder. Over en million har flyktet, mange til USA, Canada og europeiske land, og i løpet av de siste tretti år eller mer er mange også kommet til Norge.
I likhet med 700 afghanere får også mange somaliere sakene sine revurdert, med tanke på tilbakekalling av oppholdstillatelser og statsborgerskap der det er mistanke om feil oppgitte opplysninger.
Merkelig bruk av ressurser å gjenoppta gamle saker
På grunn av den store opphopningen av saker, har ledere i Utlendingsdirektoratet (UDI), foreslått for Justisdepartementet at de eldste sakene blir henlagt, slik at de kan få tid til å behandle andre saker på de lange ventelistene, og at det kan arbeides med andre løsninger for å fastslå identitet. justisministeren avslår dette.
Både Afghanistan og Somalia er land der forholdene er ekstremt vanskelige, og det er langt mellom statlige instanser som utsteder fødselsattester og identitetskort.
Der er relativt få tilbakekallingssaker som fører til at noen faktisk forlater landet. Ressursene som brukes på dette virker lite hensiktsmessig, og det må vel antas at sakene allerede har vært behandlet i og med at tillatelser har vært innvilget for mange år siden.
I Klassekampen den 19. april kan vi lese om en afghansk kvinne som i et 27 sider langt vedtak er blitt informert om at hun sannsynligvis er pakistansk statsborger, og ikke afghansk som sin mann som hun fikk familiegjenforening med for 10 år siden, og har to barn med på seks og ni år. Hun skal derfor utvises i to år, og skilles fra barna sine.
Saken hennes må jo ha vært behandlet da hun fikk familiegjenforening. Hva er det som gjør at hennes og andres saker må tas opp igjen? Var vedtakene som ble gjort feilaktige, og skal mennesker som har flyktet fra krig i tilfelle straffes for dette nå?
Skal de aldri få føle seg trygge?
En afghansk kvinne sa: «De som har snakket sant har ikke noe å frykte». Selv var hun ikke mistenkt. Men de færreste kommer med direktefly til Gardermoen i regi av FN, flukten og reisen er sjeldent likefrem. Man selger ikke hus og eiendom og alt familie og slekt eier for å finansiere en livsfarlig flukt over havet, som kanskje ikke engang fører fram, for å reise på ferie. Både Afghanistan og Somalia er land der forholdene er ekstremt vanskelige, og det er langt mellom statlige instanser som utsteder fødselsattester og identitetskort.
UDI går så langt som å sjekke folks aktivitet på sosiale medier. Der forsøker de å finne bevis på at ulike mennesker umulig kan komme fra stedet de sier de kommer fra, siden de korresponderer med slekt og venner som bor i andre områder. Dette er skremmende og invaderende for mange – og potensielt farlig. Slett ikke alle har råd til advokat, slett ikke alle advokater er like dyktige og erfarne, og det er bare ytterst få som får sakene sine omtalt i media. Disse menneskene risikerer å få livene sine ødelagt og familiene sine splittet.
Hvis de allerede har fått saken behandlet og vedtak fattet, har fått permanent oppholdstillatelse og til og med kanskje statsborgerskap, skal de likevel aldri få føle seg trygge? Mange har fått barn og barnebarn, jobb og utdannelse, og har slått seg til ro i Norge, til og med begravet sine døde her, skal de likevel aldri få lov til å legge fortiden bak seg?
– Vi har internasjonale forpliktelser
Professor Ulrika Mårtensson ved NTNU sier i et avisinnlegg: «Det at myndigheter kontinuerlig gransker personer med innvandrerbakgrunn for å kunne tilbakekalle statsborgerskapet deres og sende dem ut av landet, er etisk og rettslig uakseptabelt. Statsborgerskap må være for evig når det en gang er innvilget. Selv hvis forbrytelser under behandlingen av søknad om statsborgerskap kan bevises i retten, må straff sones her i landet, og personen reintegreres i samfunnet etter soning. Hvis ikke kommuniserer staten at folket alltid er delt mellom ‘innfødte’ med fulle rettigheter og ‘innvandrere’ med andre rettigheter, som kan utvises fra landet hvis myndighetene finner det nødvendig.’ (Klassekampen 22. april.)
Norge har tatt imot, og tar fremdeles imot, mange flyktninger. Vi har internasjonale forpliktelser, selv om vi også har rett til å ha begrensninger. Ville det ikke være bedre å sette alt inn på at de som kommer får en forsvarlig behandling så fort som mulig, i stedet for å bruke ressurser på saker som ligger langt tilbake i tid, og som allerede er behandlet?
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
