Foto: Wikimedia Commons
Max Mankowitz er blitt kåret til årets ildsjel i Oslo. Mankowitz er lærer på Jordal og boksetrener på elitenivå. I tillegg er han fotballtrener og korpsdirigent for Kampen, Vålerenga og Tøyen. (Vårt Oslo 19.4.2023) Selv om Avisen Vårt Oslo ikke skriver noe om Max’ jødiske bakgrunn, er det vanskelig å bære et mer jødisk-klingende navn enn Mankowitz.
Flere jødiske nordmenn hevder seg i ringen
Det får meg til å tenke på humoristiske tunger som har sagt at verdens tynneste bok heter «jødiske idrettsutøvere». Mankowitz-familien består av flere enn Max Mankowitz. Han har også to brødre, Danny og Lennart. Danny var også en merittert bokser, mens Lennart hadde suksess på brytematta. Danny var åtte år yngre enn Max, og gjorde seg gjeldende i toppen allerede som gutt med 5 NM-gull, 4 NM-gull som ungdom og 5 NM-gull som junior. Som senior vant han 4 NM-gull. Lennart ble Oslo-mester i bryting for gutter i 1977. Samme år og året etter vant han NM-sølv.
Når vi først snakker om bryting bør Eliel Schick også nevnes. Han var finsk mesterbryter og immigrerte til Norge etter krigen. Polioen satte en stopper for hans karriere på brytematta, men sykdommen la ingen dempere på lidenskapen for sporten. Han ble president i Norges Bryteforbund og i 1982 fikk han Norges idrettsforbunds plakett og hederstegn.
Det er ikke mange som vet at boksing var en jødisk sport. Mankowitz er nemlig ikke den eneste jødiske nordmann som har hevdet seg i ringen (og på brytematta). Den som har lest boken til Marte Michelet som heter Den største forbrytelsen, eller sett filmen med samme navn, kjenner navnet Charles Braude. Han bokset for Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) og ble norgesmester i både 1934 og 1939. Charles ble internert i konsentrasjonsleiren Berg ved Tønsberg, men ble ikke deportert med Donau fordi han var gift med en ikke-jødisk kvinne.
Mange tenker på boksingen i USA som en afro-amerikansk idrett. Slik har det ikke alltid vært.
Leo Levinthal var også en Oslogutt som bokset på landslaget i 1935. Sammen med David Paltiel var Leo kandidat til å delta på landslaget i OL i 1936. Olympiaden i 1936 fant sted i Berlin, og det var ikke et godt sted for jøder på den tiden. David Paltiel bokset for Trondhjem Bokseklubb. Han vant NM-gull i 1935, 1936 og 1937. I 1936 fikk han også Kongepokalen.
Går vi lenger tilbake i tid, til første verdenskrig, finner vi en annen med et jødisk navn, nemlig Heiman Selikowtz. Allerede som 17-åring, i 1917, tok han NM-bronse for Christiania Turnforening.
Gratulerer, Max Mankowitz!
En annen norgesmester var Oslo-gutten Kjell Arman Smith. Han bokset på Oslo bylag og landslaget i 1963. En annen Oslo-gutt som hevdet seg i ringen etter krigen var Leo Lewinstein. Han bokset for Vika Idrettsforening og ble Oslo-mester i tungvekt for juniorer i 1948 og sølv i NM samme år.
Det er slett ikke bare i Norge at jødiske boksere har gjort seg gjeldende i bokseringen. Mange tenker på boksingen i USA som en afro-amerikansk idrett. Slik har det ikke alltid vært. Amerikansk boksing var først dominert av engelskmenn. Deretter barn av irske innvandrere, før barn av italienske innvandrere overtok. Den italienske dominansen ble overtatt av jødiske amerikanere før afroamerikanerne overtok på 1950- og 1960-tallet. Mellom 1910 og 1940 var det 26 jødiske verdensmestere. Mellom 1920 og 1930 var ⅓ av alle amerikanske boksere jøder!
Det er all grunn til å være stolt av Max Mankowitz og gratulere ham med æresbevisningen Årets Ildsjel. Hans store innsats for barn og unge på ulike områder er til beundring etterfølgelse.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
