Foto: Screenshot, NRK, «Festen etter fasten»
02.05.2023 skrev samfunnsdebattant, Sophie Matlary, et innlegg i Utrop om id-feiring som tok plass for to-tre uker siden. Der skriver hun at eid-feiring tar mye plass, at muslimer er en minoritet i Norge som får for mye oppmerksomhet og at alt dette går litt for fort. I dette innlegget vil jeg kommentere Matlarys observasjoner.
Muslimsk og kristen faste – ganske så forskjellig
Det er selvfølgelig ingen konkurranse mellom muslimsk og kristen faste, men siden Sophie drar frem dette, vil jeg si noen ord om det. Når en setter seg inn i hva fasten innebærer i islam og kristendom, er det ikke vanskelig å innse at begge religioner har veldig ulik oppfatning av praktisering av faste.
Artikkelen «faste» i Store norske leksikon informerer godt om faste i ulike religioner. I kristendom innebærer det å avstå fra visse typer mat i en periode, mens det i islam innebærer obligatorisk å avstå fra mat og drikke fra daggry til solnedgang i en hel måned. I kristen faste skal man ikke gå sulten eller tørst fra daggry til solnedgang.
Jeg husker godt på ungdomsskolen da den katolske jenta i klassen min så på meg og sa «jeg faster», og så tok hun en dobbel brødskive ut av matpakken og tok en bit. Det virket veldig lite gudfryktig for meg, men jeg skjønte at vi hadde helt ulike oppfatninger av faste.
I islam regnes fasten som ødelagt hvis man tar bare en slurk vann. Denne strengheten av fasten som en frisk muslim skal utøve hver dag fra daggry til solnedgang i en hel måned, er høyst imponerende. Det gjør at dette får oppmerksomhet blant venner, medstudenter og kollegaer, at det blir lagt merke til når en ikke deltar på lunsj og i andre måltider. Det å vanne ut den islamske fastens signifikans ved å si at kristne faster i flere dager, er bare smålig.
50 år – «litt for fort»?
Videre i sitt innlegg spør Matlary om det er «litt for mye» at id-feiring får oppmerksomhet på tv, i festivaler, hilsener fra politikere og annet. Id blir nevnt hos bedrifter og i kantiner, forteller Matlary. Ikke nok med det, men fokuset på muslimer «går litt for fort». Hvis vi tenker litt for fort, virker det riktig som hun tenker. Men er det for fort?
Det finnes mange mindre synlige, varme tegn på at samfunnet inkluderer muslimer som jeg setter pris på og verdsetter.
Muslimer er ingen ny gruppe i Norge. Vår historie i dette landet strekker tilbake til 1960 og 1970-tallet da de første muslimske etnisitetene ankom Norge. Først pakistanere, så tyrkere, og senere bosniere og somaliere gjennom de neste tiårene. Nylig kom syrere også. Muslimer har vært i dette landet i minst 50 år. Hvis det tar 50 år før muslimers id-feiring kommer på tv, blir tema hos bedrifter og i kantiner, hvordan er det litt for fort?
Det at det i dag blir en synlig feiring av id er et tegn på at muslimer i Norge er en veletablert del av storsamfunnet. Da de første muslimske innvandrerne kom, var prioriteten å skaffe jobb, tilpasse seg nye omgivelser, brødfø familien i hjemlandet og å finne et sted å bo.
I dag har deres etterkommere utdanning og høye stillinger i samfunnet. Jeg kjenner flere religiøse muslimske studenter på Blindern. Om en slik gruppe kan man ikke, som Matlary, si «men jeg mener at samfunnsendringer – så som fokus på en spesifikk gruppe – skal skje trinnvis, naturlig – og ikke instrumentelt». Skal det trinnvise, naturlige fokuset og samfunnsendringer utvikle i 75, 100 eller 150 år til før muslimer blir så synlige som på årets id-feiring? Er ikke de 50 forbipasserte år nok?
Varme tegn på at samfunnet inkluderer muslimer
Det er på tide at muslimer ikke benevnes som en uintegrert gruppe som fortsatt har lang vei å gå. Spesielt ikke norske muslimer som er født og oppvokst her. Men jeg skal gi Matlary rett i noe. Jeg også ble overrasket over at id-feiring ble så synlig i år og at det var mye omtale rundt dette. Kanskje de store sammenkomstene skyldes at vi nylig har vært i en pandemitid, men jeg ble ikke særlig begeistret over NRKs tv-program om id i år, ei heller i tidligere år hvor de har brakt det showet.
Det som beviser at samfunnet inkluderer muslimer er når jeg kan være en religiøs praktiserende muslim. Det at jeg kan be på universitet og på jobb uten at jeg må oppleve å være til hinder eller at andre opplever å føle seg forhindret. Det at mine ikke-muslimske venner stiller meg spørsmål om min tro og religiøs praksis. Det at religionsfrihet til muslimer ivaretas. For det er jo muslimers tro og religiøs praksis som gjør muslimer til muslimer. Det finnes mange mindre synlige, varme tegn på at samfunnet inkluderer muslimer som jeg setter pris på og verdsetter.
Det er forøvrig beroliggende å lese når debattanten gjør det klart i sitt innlegg at det er fint med fokus på id og at det indikerer at islam og muslimer er integrert av storsamfunnet. Etter min mening var det milde problematiske synspunkter i innlegget hennes, som sikkert mange andre også besitter. Derfor ville jeg også svare med milde bemerkninger.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
