Foto: Wikimedia Commons, fra Lyngen
Vi venter i spenning: Den 1. juni skal Sannhets- og forsoningskommisjonen levere sin rapport om fornorskning og overgrep overfor samer, kvener og norskfinner. En slik søken etter sannhet krever at man også retter blikket mot majoritetens historie. Ikke minst bør man stille følgende ubehagelige spørsmål: Er historievitenskapen blitt begrenset av fornorskningspolitikk?
Historikere var talerør for nasjonalisme
Kommisjonsmedlem Einar Niemi så bort fra dette spørsmålet i sin artikkel med det misvisende navnet Forskningsetisk kontekst: Historisk urett og forskning som overgrep, skrevet sammen med Anne Julie Semb, og publisert hos De nasjonale forskningsetiske komiteene i 2009.
Forfatterne påstår at de tar opp «forskningsetiske problemstillinger knyttet til kategorisering av kollektive identiteter» som «drøftes i den internasjonale faglitteraturen». Da er det svært underlig at de begrenser seg til en kritisk drøfting av forskere som engasjerer seg for minoritetsrettigheter, uten å se dette i sammenheng med hvordan historikere i nesten to hundre år fungerte som den norske nasjonalismens talerør. Å skape et norsk nasjonalt samhold var en eksplisitt målsetting i læreplaner i historie for norsk skole, men også i historie som universitetsfag, med førere som Ernst Saars og Halvtan Koht.
Nasjonalromantisk skjønnmaling
På 1990-tallet begynte derimot historikerne å tenke nytt om norsk nasjonsbygging. For 20 år siden var jeg selv ung museumslærer ved Norsk folkemuseum. Vi fikk opplæring av konservatorer som ønsket å vise hvordan Norge bestandig har vært flerkulturelt. Man kan si at formålet var å bøte på skaden gjort av tidligere historieformidling.
Denne nasjonalromantiske skjønnmalingen av historien har vært en internasjonal tendens. Ingen kan si at temaet har vært fraværende i «den internasjonale faglitteraturen». Eksempelvis tok statsviteren Rainer Bauböck i en artikkel i 2008 opp problemet med skjønnmalingen. Han kalte den «metodologisk nasjonalisme», altså at forskere forutsetter at samfunnslivet foregår innenfor ferdiglagde nasjonalstater. Debatten er også blitt oversatt til våre hjemlige trakter. Ingjerd Hoëm og Thomas Hylland Eriksen tok opp temaet i en artikkel i Antropologisk tidsskrift allerede i 1999, med tydelig henvisning til både nye minoriteter, det vil si innvandrere, og gamle minoriteter, altså blant annet samer, kvener og norskfinner.
Analyse av majoriteten – like viktig
Som kvensk historiker med samisk-kvensk bakgrunn har tidligere nevnte kommisjonsmedlem Einar Niemi en god del av æren for de små framskrittene som finnes henimot en historie om de kvenske og finsknorske minoritetene. Men Niemis og Sembs artikkel tilbyr en særs problematisk løsning.
Om vi skal basere oss nettopp på den «internasjonale faglitteraturen», som nevnt over, kan vi si det slik: Forskningsetisk er det direkte misvisende å bare kritisere forskere som velger å være minoriteters talerør uten å kritisere forskere som fungerer som majoritetens talerør. De to er avhengige av hverandre. Den første er et svar på den andre, og den andre er den dominerende.
Faktisk er det ingen folkegruppe som eksisterer som «minoritet» uten at denne er definert i forhold til en «majoritet». Og dette er ikke noe politisk synspunkt. Det er et robust funn i sosialantropologi om «kollektive identiteter».
Det gir altså ingen mening med kritisk forskning på samer, kvener og norskfinner uten at også majoriteten analyseres kritisk.
Det gir altså ingen mening med kritisk forskning på samer, kvener og norskfinner uten at også majoriteten analyseres kritisk. Niemis stillhet om dette tema er ekstra påfallende ettersom den samiske historikeren Steinar Pedersen har tatt opp saken flere ganger, blant annet i antologien Fortidsforestillinger, som ble redigert i 2002 av Bård Berg, og nettopp Einar Niemi. Derfor skulle man kunne forvente at han var kjent med problemstillingen.
Samene utgjør ingen trussel
Kritiske analyser av Nordisk majoritetsnasjonalisme har en viss sprengkraft. Steinar Pedersen kunne i 1999 vise til skriftlige bevis for kolonialistisk administrasjon i Norge, i det minste innen enkelte områder og perioder. Han brukte begrepet «intern kolonisering», som først ble utviklet av Antonio Gramsci for å beskrive Italias behandling av sydlige provinser, og også brukt av Ukrainske sosialister for å beskrive Russlands behandling av landet.
Sápmi – samenes historiske bosetningsoråde – er et kulturområde som har blitt splittet og hersket over av Den russiske føderasjon og tre nasjonalstater, herunder Norge. Kvener og norskfinner har en historie som kan knyttes til Finlands historiske grensestrider.
I min egen doktorgrad viste jeg blant annet hvordan Anne Julie Semb – Einar Niemis medforfatter – bekymret seg over tanken på at samer skulle ønske å separere seg fra Norge. Men samer ønsker ikke å lage noen ny stat. Samer krever rettigheter innenfor det privatrettslige området, uten å utfordre statens suverenitet.
Faktisk er det en rekke utfordringer som må løses på tvers av landegrenser, fra felles sikkerhet, til forvaltning av felles naturressurser. Min doktorgrad tyder på at i grenseelva Tana har norske og finske myndigheters brudd på egne lover medført overfiske – etter at lokal samisk forvaltning var bærekraftig i tusenvis av år.
Regioner som dekker flere nasjoner, så som samenes, er ikke lenger merkelige i vår tid. Også NATO og EØS er mer eller mindre vellykkede forsøk på å ordne politikk utover nasjonalstatlige begrensninger.
Trenger ikke videreføre gammel overlevelsesstrategi
Under fornorskningen ble kvener, samer, og norskfinner mistenkeliggjort for å skulle være medløpere for potensiell finsk ekspansjon. Derfor var det mange kvener og samer som anstrengte seg for å ligge lavt i terrenget.
I en tid da geopolitiske relasjoner er rammet inn av større enheter, som NATO og EØS, er det ikke lenger noen grunn til at en kven som Einar Niemi skal behøve å videreføre denne overlevelsesstrategien. Det er å håpe at Einar Niemi endelig tør å bevege seg ut av sin egen blindsone, nå to uker før Sannhets- og forsoningskommisjonen skal avgi sin rapport.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
