Foto: Firuz Kutal
- Tripoli – Oslo | Hozayfa Alabrash - 23.06.2023
- Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen | Hozayfa Alabrash - 14.05.2023
- Var jeg heldig? | Hozayfa Alabrash - 01.03.2023
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
Det er mange barn som opplever ulike former for psykiske utfordringer – av ulike årsaker. I denne teksten vil jeg ikke beskrive årsaken til mine egne psykiske utfordringer, verken da jeg var barn eller nå som voksen. I stedet vil jeg dele en kort, men meningsfull historie som kanskje kan oppfordre foreldre til å ta vare på barnas psykiske helse.
Mer vondt enn jeg hadde trodd
Jeg har vært klar over mine psykiske problemer siden jeg var liten, men de var vanskelige å formidle til min familie. Jeg har prøvd flere ganger på forskjellige måter å få dem til å forstå, men jeg har mislyktes.
En dag bestemte jeg meg for å gi et tydelig signal til familien min om hvor mye jeg sliter psykisk. Jeg var bare ni år gammel da jeg samlet over 30 forskjellige tabletter fra forskjellige steder, og gjemte dem i et lite skap. Jeg beholdt dem i omtrent ett år slik at de ble giftige. Jeg visste ikke hva medisinene het eller hva de ble brukt til. Det viktigste for meg var å vise min familie at jeg sliter mye mer enn de trodde.
Den dagen jeg bestemte meg for å ta de 30 forskjellige tablettene jeg hadde gjemt, skjedde det. Jeg tenkte at planen ville fungere, siden det alltid er farlig å ta forskjellige piller samtidig, spesielt for min lille, skjøre kropp. Jeg tok tablettene rundt kl. 21.00 på kvelden, i håp om at det ville være trygt fordi hele familien samlet seg i stuen og så på TV. Men jeg begynte å få veldig vondt, og smertene spredte seg i hele kroppen min. Det gjorde mye mer vondt enn jeg hadde trodd.
– Jeg har aldri sett en niåring tenke så dypt
Moren min la merke til at jeg gråt og hadde det vondt, og hun varslet faren min umiddelbart. Selv om faren min var snill og omsorgsfull, var han også veldig tradisjonell. Jeg begynte å kaste opp og følte meg stadig verre. Faren min kjørte meg til legevakten, og der skjønte jeg at jeg ikke skulle dø, for det var ikke planen. Planen var bare å gi familien min et signal om at jeg ikke hadde det bra. Etter noen få timer våknet jeg opp og følte meg avslappet, og det var pappa, mamma, en sykepleier og en lege der.
Mens jeg lo for meg selv tenkte jeg, «Jeg er så heldig at jeg ikke døde. Det er så deilig å ha så mange rundt meg som tar vare på meg, akkurat det jeg trengte.» Men så lurte jeg på hvorfor pappa så sint ut og stirret på meg. «Mamma er trist fordi jeg er syk, men hvorfor pappa?», tenkte jeg.
«Nå som sønnen deres har det bedre, kan dere ta ham med hjem. Likevel vil jeg anbefale at dere henviser ham til en psykolog. Jeg har aldri sett en niåring tenke så dypt som deres sønn. Han er veldig intelligent, og jeg håper han blir frisk og bruker sitt flotte sinn til noe annet enn selvmord», sa legen til foreldrene mine, med et smil til meg.
– Du må være alene
Jeg følte meg lettet og tenkte at foreldrene mine sannsynligvis ville følge legens råd og henvise meg til en psykolog. Men så skjedde det noe helt uventet, noe jeg ikke hadde forventet eller håpet på.
Vi dro av sted, og det var stille en liten stund. Plutselig ble pappa sint og spurte: «Er du gal? Hva er galt med deg? Du er alltid alene, vil ikke være med andre barn eller leke med dem. Og nå prøver du å ta ditt eget liv? Hva skal jeg si til onklene dine? Hva vil naboene våre si hvis de får vite at du har prøvd å ta livet ditt? Vil du bringe skam over vår familie?»
Så sa han: «Nå drar vi hjem, og du skal være inne til du blir bedre. Du kan ikke fortelle noen hva som skjedde. I tillegg skal du være på rommet hele helgen uten TV, leker eller godteri. Du må være alene i to dager.»
Måten de håndterte problemene mine på fungerte ikke
«Hva er nytt?», spurte jeg sarkastisk. «Jeg er alene hele tiden uansett.» Pappa ble enda sintere på meg og på svaret mitt. Istedenfor å henvise meg til en psykolog, fikk jeg straff hjemme.
Jeg ble ikke trist bare fordi pappa straffet meg. Jeg ble trist og skuffet fordi planen min hadde mislyktes, og det betydde at jeg fortsatt ville slite psykisk. Etter hvert begynte jeg å prøve selvskading flere ganger, selv om jeg visste at jeg ville få straff. Jeg gjorde det ikke bare for å vise familien min at jeg hadde det vanskelig. Jeg begynte å gjøre det for å vise at måten de håndterte problemene mine på, absolutt ikke fungerte.
– Ta vare på barnas psykiske helse
Det jeg gjorde var selvfølgelig feil, men måten familier håndterer sine barns problemer på, er enda verre. Derfor håper og ber jeg om at alle foreldre tar vare på barnas psykiske helse, fordi dette er langt større og farligere enn dere kan forestille dere.
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Ravleen Kaur Pandher, «En hyllest til min supermamma»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
