Foto: Wikimedia Commons
- Barn og krig hører ikke sammen | Avin Rostami - 22.10.2023
- Barneoppdragelse i Norge trenger en revurdering | Avin Rostami - 02.10.2023
- Flere bør bli like modige som Karpe | Avin Rostami - 04.08.2023
I en panelsamtale under Fluktfestivalen 2023, som fant sted på Litteraturhuset i Oslo den 9. mai, brukte forfatter og generalsekretær i Leger Uten grenser, Lindis Hurum, en metafor jeg har tenkt mye på.
Et innsnevret verdenssyn
Hun snakket blant annet om empatisk utmattelse og sin bekymring rundt det at vi begynner å bli immune når vi hører om kriser verden rundt. Flyktningkriser og andre humanitære kriser i verden får kanskje ikke oppmerksomheten de hadde fortjent. Hurum brukte følgende metafor:
«Hvis du legger en frosk i vann og gradvis koker den, vil den ikke merke at den kokes i hjel, men hvis du legger en frosk i allerede kokende vann vil den hoppe, og forsøke å komme seg ut».
Er det slik det er fatt med oss nå?, tenkte jeg på bussen hjem. Er vi empatiløse frosker som holder på å kokes i hjel uten at vi legger merke til det? Er vi så mettet på et stadig mer krisepåvirket nyhetsbilde, at vi bare skroller videre når vi konfronteres med urett begått mot andre? Hvorfor er det i tilfelle slik? Er det fordi krisene er så mange at vi ikke makter å absorbere dem alle, eller at vi rett og slett sitter fast i et innsnevret verdenssyn og foretrekker å ikke gjøre annet enn å heise på skuldrene og si «stakkars dem»? Holder vi på å miste våre grunnleggende medfødte empatiske følelser, hvorpå vi lener oss mer og mer på politikerne og deres påstander om at flyktningkriser på løses «i flyktningenes nærområder»?
Når vi slutter å være mennesker
Kanskje var det en ide å stoppe opp og heller spørre politikerne hvem som egentlig er i krise. Er det vi som sitter på boliger med atskillige kvadratmeter, privilegerte i frihet og demokrati, eller «de andre» som lever livet på vent, i krig, på flukt og i flyktningleirer? Mye tyder jo på at vi i Norge ser en ganske reell etisk krise i befolkningen – en krise vi absolutt må rydde opp i. Men hvem har den mest akutte krisen?
Og her våkner flyktningbarnet i meg. For 23 år siden var dette meg, min familie, mine venner. Noen av dem fortsetter dessverre livet på vent den dag i dag, i krig, på flukt og i elendighet.
De av oss som var så heldige og kom oss videre levende ble ikke en del av begrepet «flyktningkrisen», men fikk status som kvoteflyktninger. Jeg kjenner på en indre smerte ved tanken på at vi som samfunn muligens begynner å bli empatisk utmattet. For den dagen vi slutter å bry oss, den dagen vi slutter å kjenne at det brister i hjertet når vi hører om urett i andre deler av verden, den dagen slutter vi å være mennesker. Den dagen mister livet selve kjerneverdien.
Måten vi omtaler mennesker på legger føringer
For uansett hvor individualistisk vårt samfunn er blitt, så er vi mennesker flokkdyr av natur. Vi trenger hverandre. På ulike måter og i ulike former er vi alle bundet sammen. Dersom vi skal klare å bevare vårt demokrati og vår frihet, må vi også bruke vårt overskudd til å frigjøre andre og skape trygghet for våre medmennesker uansett hvor i verden de måtte befinne seg.
For 23 år siden var dette meg, min familie, mine venner
Vi må aldri bli så mettet på nyheter om kriser at vi lukker øyne og ører og snur mennesker ryggen. For vi er alle født med lik verdi og like rettigheter til et fredfylt liv. Forskjellen er kanskje bare at noen av oss blir født i demokratisk frie land, mens andre fødes inn i krig og et liv på flukt.
Vi trenger et nyhetsbilde som ikke bare styres av antall klikk, men som heller har grunnleggende menneskelige verdier som fundament for sin formidling. Vi trenger journalister som tør å utfordre politikere, oss, samfunnet og vår grunnleggende forståelse av livet og menneskene vi omgir oss med. Vi trenger journalister som ryster oss fra vårt indre, og vekker oss når vi holder på å «kokes sakte i hjel», som den tidligere nevnte frosken, uten at vi selv merker det.
Og vi trenger de modige menneskene i samfunnet som holder troen på det gode i oss, som minner oss om vår historie i Norge, om hvor lang veien til frihet og demokrati i Norge har vært. Vi trenger å ære og hedre nettopp dette når vi vifter med det norske flagget, slik vi nylig har gjort på 17. mai. Vi trenger å minne oss selv om at der ute i verden dør mennesker daglig for å få oppleve bare et øyeblikk av den friheten vi har gjennom hele livet.
Derfor er det vår medmenneskelige plikt å ikke glemme de som lever i kriser, engasjere oss, bli deres stemme og stå imot politiske regimer som stempler andre mennesker som mindreverdige ved å kategorisere dem som «bare flyktninger», «migranter», «papirløse» eller «asylsøkere».
For som den modige kurdiske journalisten og forfatteren Behrouz Boochani sa på Fluktfestivalen: «Språk er makt, og måten vi omtaler mennesker på legger også føringer for hvordan vi er i møte med dem.»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
