Foto: Wikimedia Commons
Førsteamanuensis Helge Hiram Abdelnoor Jensen ved Høyskolen i Innlandet har funnet en 14 år gammel artikkel skrevet av oss, som han, i en Utrop-artikkel den 13. mai, mener avslører litt av hvert av grums og skumle motiver. Jensen knytter artikkelen vår til Sannhets- og forsoningskommisjonen som vil levere rapporten 1. juni i år, der vi begge er medlemmer.
Forskning har tatt oppgjør med nasjonalistisk fortid
Jensen retter et særlig kritisk søkelys mot Niemi etter at han har gransket Niemis stamtavle og etnisitet, som han mener burde ha hindret Niemi fra å havne i en blindsone. Altså: Etnisk bakgrunn bør være bestemmende for hvordan man ter seg som forsker. Ter man seg ikke slik, er man en frafallen.
Artikkelen vår ble bestilt av De nasjonale forskningsetiske komiteene som bidrag til Forskningsetisk bibliotek, der formålet er å stimulere til «refleksjon og debatt», ikke gi noen «løsning» på noe som helst. Bidragene er sterkt begrenset i omfang. Vår artikkel fikk tittelen Forskningsetisk kontekst: Historisk urett og forskning om overgrep, en tittel Jensen karakteriserer som «misvisende». Jensens dom er basert på påstander om at vi skjønnmaler eller overser at «historikere i årtier fungerte som den norske nasjonalismens talerør». Vi stiller oss uforstående til påstandene.
For det første er temaet vårt ikke om den norske historieforskningens historie, men om etiske problemstillinger knyttet til forskning om urfolk og minoriteter, med særlig fokus på forskning om samene og kvenene i vår egen tid. Men for det andre kommer vi vitterlig inn på historieforskningen i den grad det er nødvendig som bakteppe for temaet, der vi blant annet viser til fornorskingspolitikkens mørke sider og hvordan samer og kvener er blitt nedsettende beskrevet i deler av forskningslitteraturen. Leser man artikkelen vår i lys av oppdraget, finnes ikke Jensens påståtte blindsone.
Jensen skriver som om det rådende paradigmet i norsk historievitenskap fortsatt er den «metodiske nasjonalismen» som gjorde seg gjeldende i deler av «den norske historiske skolen» på 1800-tallet, med ulike utslag også seinere.
Det han overser, er at norsk historieforskning en rekke ganger har gransket seg selv og også tatt oppgjør med en nasjonalistisk fortid.
Forskning om urfolk og minoriteter har fått en ny giv
Han overser dermed også at allerede i samtida var det ulike røster innen historikerlauget. Blant annet ble det raskt tatt et oppgjør med Keyser og Munchs nasjonalistisk pregede innvandringsteori, likeså med Sars’ tolkning av norsk historie.
Det vi tar opp, dreier seg om grunnleggende problemstillinger knyttet til balansen mellom bruk og misbruk av historie
I vår egen tid foreligger en rekke arbeider som står for oppgjør og som påviser et langt mer nyansert bilde av norsk historievitenskap enn det bildet Jensen tegner. Norsk historievitenskap er også grundig eksternt evaluert, med noen av de samme funnene (jf. evalueringsrapporten Bortenfor nasjonen i tid og rom, 2008). Etter den sosialhistoriske vendingen på 1970- og 1980-tallet har urfolk og minoriteter vært opplagte tema også for historikerne, med UiT som tidlig spydspiss, der «metodologisk nasjonalisme» slett ikke har vært enerådende, heller ikke i vår egen forskning.
Det vi tar opp, dreier seg om grunnleggende problemstillinger knyttet til balansen mellom bruk og misbruk av historie, med lange linjer i den vitenskapelige debatten, på tvers av fagdisiplinene, for eksempel tilbake til Bertrand Russel og A.D. Smith. Debatten fikk en ny omdreining etter at FN i 1992 erklærte det første internasjonale Indigenous Year, fulgt opp av det internasjonale urfolkstiåret 1995-2004. Nå ble problemstillingene i særlig grad knyttet til forskning om urfolk og minoriteter, med sin vektlegging av kolonialisme og urfolksmetodologi.
Et akademisk ordskifte som kan svekke vitenskapen
En rekke kritiske studier og debatter meldte seg snart. Den mest kjente er trolig «Kuper-debatten» som ble utløst av antropologen Adam Smiths artikkel «Return of the Native» (2003), der blant annet begrepene «native» og «indigenous» ble analysert.
Også her hjemme kom det flere bidrag etter hundreårsskiftet spesielt om samisk og i noen grad om kvensk forskning, som vi viser til i artikkelen fra 2009, blant andre til et arbeid av professor og tidligere rektor ved UiT, Tove Bull. Og debatten har fortsatt, som en rekke spalter har vist gang på gang, også med referanse til svensk forskning og forskningsdebatt.
Vårt gamle bidrag inngikk slik i en større historiografisk sammenheng, slik vi uttrykker oss: «Mange forskere vil naturlig nok være opprørt over den historiske uretten samer og kvener har vært utsatt for. Dette vil kunne føre til at en forsker bevisst eller ubevisst kan komme til å bruke forskningen som et redskap for å bøte på eller kompensere for denne historiske uretten, noe som reiser viktige forskningsetiske spørsmål». Deretter ser vi på noen eksempler, med særlig vekt på begreps- og kategoribruk vurdert historisk og som etnopolitiske symboler.
Det akademiske ordskiftet om slike forhold er også i dag til dels preget av dikotomisering av synspunkter, avvisning av «multi voice» og krydret med motivtilskriving. Dersom man ikke ser at dette kan bidra til svekkelse av vitenskapen innen feltet, befinner man seg i en virkelig blindsone.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
