Foto: Privat
Jeg husker godt følelsen av å stå foran Stortinget i 2009. Rett fra SFO ville hele familien ta toget til Oslo og gå sammen med resten av tamilene mot Stortinget. Vi var voksne som selv hadde opplevd krigen, skrikende barn i barnevogn, ungdommer og eldre.
Ingen trygghet for tamiler i «trygghetssonen»
Noen ganger fikk jeg lov til å holde fakkel, andre ganger fikk jeg lov til å holde flagg. Tamilene holdt taler, demonstrerte, sultestreiket og brukte alle andre midler i Gandhis fredelige protestbok for å få frem et budskap. Vi skrek om at våre søstre ble voldtatt og våre brødre ble skutt. Vi skrek for grunnleggende menneskerettigheter, og for at vårt folk ikke skulle bli målrettet bombet. Det føltes som om vi spurte om så lite, men fortsatt var det vanskelig for verden å handle.
Vi i Norge følte oss privilegerte som kunne stå utenfor Stortinget, i trygge rammer. Ingen ville skyte, voldta eller brenne oss levende. Tamilene som befant seg i den såkalte trygghetssonen kunne bare drømme om denne tryggheten.
Drept i «trygghetssonen»
Samtidig som vi demonstrerte i Oslos gater i mai 2009, var den tamilske journalisten Isaipriya i Mullaithivu, en by nordøst på Sri Lanka. journalisten heter egentlig Shobana og jobber for den lokale kringkastningen. I 2009 ble Mullaithivu-området deklarert som «trygghetssone» for sivile mennesker.
Der ble hundretusenvis av mennesker, innestengt i et område mindre enn Slottsplassen og nektet tilgang til essensielle varer som mat og medisinsk behandling. Bevisene i etterkant viser at titusenvis av tamilske sivile, kvinner, barn, eldre og menn ble drept. Flere hundre tusen ble skadet.
Vold, drap og seksuelle overgrep
En av humanitærhjelperne i det såkalte trygge området var Isaipriya. I de siste dagene av krigen ble hun fanget av det srilankiske militæret, der det senere ble kunngjort av militæret at hun mistet livet på slagmarken.
Vi skrek om at våre søstre ble voldtatt og våre brødre ble skutt.
Det var først senere at verden fikk vite om de grusomme handlingene som førte til hennes død. Isaipriya ble en av de titusenvis av sivile tamilene som ble brutalt drept for 14 år siden.
Dokumentaren som ble produsert av den britiske kanalen Channel 4, Sri Lanka’s Killing Fields, viser Isaipriya avkledd, voldtatt og senere drept. Kroppen hennes viser tydelige tegn på det brutale overgrepet hun har vært gjennom. Blodet er knapt tørket. I bakgrunnen hører man «I would like to fuck her again», på singalesisk. Videoen av Isaipriya er en av mange, tatt av srilankiske soldater som viser skyting av sivile, barn, eldre og av dem utøve grove seksuelle overgrep.
Hvor er norske myndigheter?
For oss tamiler i Norge og ellers i verden, er 18. mai 2009 en dag ingen noen gang vil glemme. Vi var maktesløse vitner den gangen og fremdeles sitter vi med skyldfølelsen.
Derfor er det, selv 14 år etter folkemordet, fortsatt vanskelig for tamiler å snakke om den 18. mai 2009. Dessverre er det slik at journalisten Isaipriya sin historie er en av mange, og akkurat som for Isaipriya har ingen blitt ansvarliggjort for deres krigsforbrytelser. Derfor er det tid for verden – og Norge som skryter av å være fredsnasjon – å handle.
14 år har gått, og ingen er ansvarliggjort. Verden og Norge, våkn opp!
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
