Foto: Firuz Kutal
Oss imellom er spalten der du kan legge vekk akademiske og intellektuelle konvensjoner – og fortelle om en personlig opplevelse. En opplevelse som kanskje også vekker tanker hos andre om hvordan vi opplever og forholder oss til virkeligheten vår i det mangfoldig sammensatte Norge. Vi publiserer en ny tekst hver søndag klokka 19 – send ditt bidrag til [email protected]
I dag er det 40 år siden min mor landet på gamle Fornebu flyplass og satte sine føtter på norsk jord. Jenta som den gang aldri hadde satt sin fot utenfor Punjab i India, satte seg i 1983 på bussen til Delhi flyplass og deretter et KLM-fly til Fornebu, med mellomlanding i Amsterdam.
Hvilke drømmer hadde hun?
Hun visste veldig lite om Norge og det var få som hadde hørt om det lille landet i Vesten. I kofferten hadde hun med seg indiske klær og gensere, det samme hadde hun på seg. Minnene av sine nære og kjære bar hun med seg i hjertet. I flyet serverte de brødmat og uten jakke småfrøys hun på reisen. På Fornebu, i det fine mai-været, ble hun hentet av sin storesøster, svoger og yngste nevø på noen måneder.
Mens hun forteller historien, dukker det opp flere spørsmål i mitt hode.
– Hva visste hun om Norge? Hvordan var det å reise fra familie og venner, et stort og etablert nettverk til noe så lite og fjernt? Var planen å jobbe og reise tilbake, eller skulle hun bosette seg her? Angret hun noen gang på at hun kom hit? Og ikke minst – hvilke drømmer hadde hun for sin egen fremtid?
«Hun er den solide grunnmuren»
Hun har aldri snakket om reisen til Norge, og ikke har jeg spurt henne heller, før nå. Det er antageligvis fordi jeg kjenner henne som min mor, og ikke kvinnen før min fødsel. Mens jeg stiller henne disse spørsmålene, blir hun stum. Det er ikke tvil om at minner og følelser blir vekket mens tårene triller nedover kinnet.
Dagen hun reiste til Norge, fulgte familien henne til busstasjonen. Det var også dagen hun så sin far for aller siste gang. Et halvt år senere mottok hun et håndskrevet brev om hans bortgang. Begravelsen så hun aldri.
Jeg bærer med meg en stolthet av å være hennes datter, en innvandrermor, for hun er den solide grunnmuren i familien. I hennes familie var det ikke brødrene, men hun og søsteren som bosatte seg her for å jobbe. På norskkurset lærte hun seg språket og fikk sin første venninne i Norge. Ei venninne jeg er takknemlig for at hun har i dag. Veien videre gikk mot jobbsøkerkurs og deretter norsk arbeidsliv med mange doble skift fra morgen til kveld.
– Ta vare på deg selv først, mamma
Noe av det min mor er god på er å huske detaljer. Alt fra datoer, begivenheter, bursdager, og telefonnumre. Hun har lært meg å aldri gi opp og har alltid vært ved min side gjennom tykt og tynt. Hun har stilt opp på alt fra foreldremøter og skoleavslutninger, til treninger og kamper i idrett for både meg og min bror.
Som barn husker jeg at foreldrene våre tok oss med på minnerike teltturer om sommeren, både i Norge, Sverige og Danmark. På den måten fikk vi opplevd den vakre naturen, og hvor gøy det var å sove i telt når det er fint vær. Jeg husker spesielt en telttur til Danmark hvor det begynte å lyne og vi måtte søke ly i bilen. Heldigvis kan vi sjekke været digitalt på forhånd nå.
Når jeg spør om mors favorittprogrammer nevner hun Casino, Carl & Co, sommerhytta, Kompani Lauritzen, Voice, Eurovision, Idol og ikke minst Truls og Hellstrøm. Videre forteller hun at det beste ved Norge er naturen, menneskene og et velfungerende system. Når hun ser de fine bunadene på 17. mai frister det å kjøpe seg en.
Jeg vet at min mor inni seg smådrømmer om å lære seg å svømme og sykle. For sykkelen har hun ikke rørt på 40 år, men førerkortet tok hun i 2000. Hun har aldri gått på ski, men er den i familien som følger mest med på vintersporten.
Nå som pensjonistalderen kommer snikende, trenger hun en påminnelse om å ta vare på seg selv først. I alle år har hun alltid prioritert familien fremfor seg selv.
Ut av skyggene
Min mor kom til Norge som en «fremmedarbeider» som de den gang ble kalt. Hun har stått på i alle år og bidrar med sin arbeidskraft. Hun har en velfortjent plass i historien. Majoriteten ved hennes arbeidsplass har innvandrerbakgrunn og bedriften ble under koronapandemien regnet for å ha medarbeidere som var kritisk for å holde samfunnet i gang. De jobbet doble skift, også på røde dager.
Min drøm for mine foreldres pensjonisttilværelse er en fremtid med et stabilt sosialt nettverk, og at de fortsetter å kjenne på mestringsfølelse gjennom nye hobbyer og interesser. Samt prioritering av egen helse med fokus på læring og utvikling. For mange førstegenerasjonsinnvandrere er arbeidsplassen og familien det eneste nettverket. Når arbeidsplassen forsvinner av ulike årsaker, mister de et viktig sosialt nettverk.
Jeg beundrer min mor for alt hun har jobbet for og sørger over det hun har ofret, mistet og de kampene hun har kjempet i det stille.
Hvis de av oss som er barn av innvandrermødre ikke får enkelthistoriene ut av skyggene og hyller dem, så har jeg liten tro på at majoriteten vil gjøre det. Det er historier vi hører, men som ikke blir skrevet om.
Innvandrermødre fortjener også anerkjennelse for sitt bidrag i Norge. Vi må rett og slett ta plass.
Takk til alle innvandrermammaer og alt dere gjør for oss innvandrerbarna!
Andre tekster i samme serie:
Mirjana Zivanovic, «Enkelte ting vil aldri kunne bli hyggelige»
Philip Rynning Coker, «Tilbud på etnisk miks»
Tamina Sheriffdeen Rauf, «Min dag som vandrende terrorist»
Farid Shariati, «Reisen som aldri tok slutt»
Edita Ticevic, «Din egen vei er den riktige vei»
Abdullah Alsabeehg, «Et køsystem med uante ringvirkninger»
Zaineb Abdulsatar, «Kjære mamma og pappa»
Gülay Kutal, «Nå er det jeg som er blitt stamgjest»
Hege Haugvik, «Å fargelegge utenfor streken»
Malgorzata Wild, «Du kan aldri komme hjem igen»
Lida Weerts, «Mens vi nyter varme, hygge og luksus, fryser flyktninger i skogen»
Naserah Yousuf, «1980-tallet i Norge var bra – også for oss som var ny i landet»
Kristian Mateo Norheim, «Dra hjem dit du kommer fra!» «til Karmøy?»
Line Herikstad, «Pass deg, ellers kommer jeg og integrerer deg!»
Zafar Anjum, «Mitt eget Lille Pakistan»
Zeeshan Ali, «Fargerike sommerfugler»
Afroz Akram Shah, «Likhetene i ulikhetene»
Mansoor Hussain, «Jeg trenger ikke ditt glansbilde av mangfold»
Zeeshan Ali, «Det ensomme Banyantre»
Aleksandra Markovic, «Regelryttere + regelbrytere = harmoni»
Zafar Anjum, «Det hjalp meg å konsentrere energien i retning Norge»
Philip Rynning Coker, «–Vi er to svartinger som gråter, her»
Kristin Marynia Sagberg Widén, «Forskjeller i empati til ulike flyktninger er forklarbare, men ikke akseptable»
Hozayfa Alabrash, «Jobben på en sjokoladefabrikk ga meg ny innsikt»
Mahmod Ahmad, «Min egen historie – nå til andres nytte»
Athar Ali, «Når barnevernet møter minoriteter»
Aslam Ahsan, «Fra utedo til kongens gull»
Walaa Abuelmagd, «Vi er bra sammen»
Abdullah Alsabeehg, «Gi blod»
Evee Wang, «Mammas hjemmelagde dumplings gikk rett i søpla»
Mujtaba Falahati Marvast, «Den lever»
Philip Rynning Coker, «Brenner jeg broer hvis jeg blir for svart?»
Nasir Ahmed, «Når de som hjalp oss i oppveksten trenger oss, må vi stille opp»
Bojana Todorov, «I mitt hjemland viser vi følelser»
Daniela Feistritzer, «Jeg hører til på denne planeten – hva med deg?»
Alfredo Biamont, «En uskyldig samtale»
Ravleen Kaur Pandher, «Vi trenger ikke konkurranser om hvem som er norsk nok»
Bojana Todorov, «Jeg har møtt veggen i det norske helsevesenet»
Aleksandra Markovic, «På Balkan vet vi hva det vil si å splittes»
Adel Khan Farooq, «Drømmen om Legoland»
Daniela Feistritzer, «Fra språkforvirret ungdom til flerspråklig konferansetolk»
Zafar Anjum, «Dette driver vi pakistanere med i Norge»
Sadug Alfeli, «Da jeg lyttet til det aller mørkeste – og kjente på et nytt håp»
Gülay Kutal, «’Sånn gjør vi ikke i Norge!’»
Hege Haugvik, «Den evi(nneli)ge integreringen»
Adel Khan Farooq, «’Nå så vi endelig ut som ‹dem› på sedlene»
Anonym (19), «Ser du meg nå?»
Hanan Abdelrahman, «Hilsen fra et gammelt bilvrak på Mortensrud til tre stramme Jaguarer på Frogner»
Sadug Alfeli, «12-åring med Converse-sko i Teheran»
Adel Khan Farooq, «Når puben på hjørnet er familien»
Malin Ali, «Del av din velstand!»
Hege Haugvik, «En bussjåfør er mye mer enn en mann med godt humør»
Avin Rostami, «I Norge har vi overskudd til å bry oss om de som lider i andre land»
Adel Khan Farooq, «Jeg lever i et motsetningsforhold til den identiteten jeg har sprunget ut av»
Malin Ali, «Nordmenn flest har ett og annet å lære om eldreomsorg»
Iman Elmi, «Jeg er heldig»
Zeeshan Ali, «Ingen»
Iman Elmi, «Alenemamma»
Malin Ali, «Du velger»
Malin Ali, «Godt nyttår – godt debattklima!»
Kjell Østby, «Når flyktninger krysser våre spor»
Bojana Todorov, «Nostalgien vi alle en gang møter»
Farid Shariati, «Vil jeg bli norsk?»
Daniela Feistritzer, «Min nye venn K»
Kristian Mateo Norheim, «Må jeg søke etter min biologiske familie?»
Edita Ticevic, «Fargerik begonia»
Zafar Anjum, «Fra jobbsøknad til asylsøknad»
Gülay Kutal, «Det kan være overveldende når et flerkulturelt og engasjert hjerte møter verden»
Mahmod Ahmad, «Isbading kan få deg til å tenke»
Sadug Alfeli, «Ensom i folkemengden»
Zeeshan Ali, «Ankomstgåte»
Agata Lazor, «Jeg trenger ikke fremstå integrert, jeg er min egen variant av ekte norsk»
Netsanet Assefa, «En huske som aldri stopper»
Gülay Kutal, «Tilhørighet og utenforskap – gjennom byvandring og innvandreruniversitet»
Philip Rynning Coker, «Amina, han refererte til Fanon!»
Jutta Vanessa Tørkel, «Jeg savner meg»
Delir Karim, «En kvinnes hår legger en plan»
Hozayfa Alabrash, «Jeg skjønte at jeg ikke skulle dø – for det var ikke planen»
Anonym, «Blind rasisme pakket inn i en potetgullpose»
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
